Nikolai fortsetter sagaen om sin første kampanje i Paradox’ nyeste storstrategitittel Victoria 3.
Det er ingen hemmelighet at jeg liker storstrategisjangeren, en sjanger jeg ble introdusert for allerede i 2001 som tenåring. Den gang som nå var det ledende selskapet Paradox Interactive – da Paradox Entertainment – selskapet som har gitt oss titler som Europa Universalis, Hearts of Iron, Crusader Kings (som jeg har skrevet flere spilldagbøker fra tidligere) og nettopp Victoria. Victoria 2 kom ut i 2010, og først nå tolv år etter har det kommet en oppfølger. Dette spillet er nok en god del mer nisje enn de andre spillene til Paradox, som i seg selv er, eller i hvert fall var, veldig nisje.
I Victoria 3 spiller du som nesten hvilket som helst land i verden som eksisterte i 1836 (unntaket er enkelte desentraliserte land i Amerika og Afrika som var organisert som stammesamfunn) og leder samfunnet ditt gjennom 100 år med rivende utvikling. Du koloniserer, handler, bygger industri, driver diplomati og styrer samfunnet i enten en liberal, konservativ, reaksjonær, sosialistisk, kommunistisk eller anarkistisk retning, og sikkert andre retninger jeg ikke kommer på i farten. Samfunnet var i rivende utvikling både politisk, økonomisk og militært og du er som nasjonens sjel, Gud eller hva enn du vil kalle deg selv i førersetet. Du har en enorm kontroll over det meste, men du må ha folket og interessegruppenes støtte skal du være sikker på å ha suksess! Et område du dog har mindre kontroll, er militært, hvor utviklerne har bestemt seg for å gå for en helt ny modell hvor din oppgave er å skaffe ressurser, teknologi og overordnet mål, mens generalene dine gjør resten.
Spillet er komplekst og det tok meg lang tid å lære meg nyansene i spesielt økonomien. Som i at jeg etter to hele kampanjer og nesten 30 timer fremdeles bare har en sånn passe kontroll på tematikken! Jeg har likevel hatt det utrolig morsomt, og vil i denne spilldagboken fortelle om min første kampanje som Sverige. En kampanje hvor jeg var på dypt, dypt vann – og koste meg i bølgene!
Første kapittel finner du her.
Med det fortsetter vi:
Sverige, 1842-1864
Jeg skal ikke lyve. Disse Nasjonalsjel-greiene er vanskelige. Jeg mener, du gjør ting bra nok, ikke sant? Men økonomien fortsetter å bli banket opp av gjeld. De sier du må bruke for å tjene, men balansen implisert der… Åh, den balansen.
Politisk var vi på et reform-kjør. I 1844 fikk vi muligheten til å etablere kolonier, og vi prøvde å etablere noen, men stormaktene var sultne, raskere og mer effektive. Det endte med små biter her og der.
Vi fortsatte trenden med å være på nippet av noe stort, den ettertraktede stormaktstatusen så nære, så nære. Valg fortsatte å bli avholdt, og som oftest vant et Lantmanna-parti. For det meste det nye.
I 1846 fikk vi nasjonalgarde, noe vi hadde resten av århundret. I 1851 utvidet vi valgplattformen med at flere fikk stemme, noe som selvsagt ga glade borgere. «Selvsagt», siden antallet radikalere fortsatte å øke. Jaja…
Tilbake til økonomien. Vi starten en stor utvidelse av industri og jernbaner i 1845, noe som ga oss det økonomene kaller en «sårbar økonomi» tre år senere, siden gjelden ble så stor. Vi brukte årevis på å bevege oss mellom et lett overskudd og et lett underskudd. Mot slutten av 1852 var gjelden vår på over 3,6 millioner pund utav et maksimalt gjeldstak på 4,25 millioner. Au. Det gjorde vondt.
Så i 1852 var brutto nasjonalprodukt kommet opp i 12,4 millioner pund, 65,4% av befolkningen kunne lese og skrive og befolkningen hadde økt til 3,68 millioner. Særs bra vil jeg si. Økonomien vokste, befolkingen likeså, og levestandarden gikk i været. Men så var det gjelden da. Åjadda, jeg lover deg. Den gjelden skulle plage oss lenge.
De neste elleve årene, fra 1853 til 1864 var… aktive, og ikke utelukkende på en god måte. Først vant det radikale partiet valget i 1853, noe som skapte litt av et sjokk for eliten. Men det var først i deres andre valgperiode at de klarte å innføre valgte byråkrater i stedet for arvelige stillinger.
Så, i 1862, revolusjonerte de helsevesenet i Sverige da de innførte offentlig helsevesen. På dette tidspunktet var kong Karl Johan fremdeles i livet, hele 99 år gammel, men han – og en æra – skulle ende i 1864.
Det året skulle markere et høydepunkt for den svenske økonomien, som hadde slitt i årevis nå, tross den store veksten i brutto nasjonalprodukt. I 1853 måtte skattene økes kraftig – totalt ikke min feil som Nasjonalsjel forøvrig – men dette finansierte en stor økning i produksjonskapasitet de neste årene.
Dette skattetrykket ga et lite overskudd, men det forsvant etter kort tid samtidig som vi fikk en krise i byråkratiet, som ikke klarte å holde følge med utviklingen og derfor slet med å få krevd inn skattene effektivt. Dette førte oss faktisk på randen av konkurs og de neste årene skulle vi ligge der og vake, nær konkursens rand. Men så kom 1864 og plutselig var det storveis økning i overskudd, produksjon og samfunnsutvikling.
Det skulle sette oss opp for litt av et tiår, både på det økonomiske feltet og samfunnsfeltet.