Coverdisken – CU Amiga, januar 1993

Walker fra gjengen som i dag heter Rockstar North og Alien 3 fra Acclaim er månedens spilldemoer.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Indiana Jones and the Waxworks

Fra januar 2025 hopper vi tilbake til januar 1993. Dette skulle bli et glimrende år for Amiga-plattformen, i alle fall hvis vi fokuserer på spillutgivelsene. Det kom nemlig mye snadder dette året, selv om det var strømninger i spillindustrien (og tendenser hos Amiga-eierne Commodore) som kastet en litt skummel skygge over alt sammen. Men vi tar ikke sorgene på forskudd, og tar heller en titt på spillene som ble anmeldt i bladet.

Og vi starter med et bunnsolid eventyr, nemlig LucasArts’ Indiana Jones and the Fate of Atlantis. Dette ville skjebnen (hehehe) at jeg skulle spille gjennom for bare få måneder siden, i forbindelse med at vi intervjuet hoveddesigneren bak spillet, og jeg kan vel bare konkludere med at det er temmelig bra. Det gjorde CU Amiga også: 90%. Men det var ikke Fate of Atlantis som stakk av med den beste karakteren denne måneden, det gjorde i stedet rollespill-/eventyrspillhybriden Waxworks fra Accolade og Horrorsoft. Sistnevnte var på vei til å skifte navn til Adventuresoft, og hadde et visst spill om en viss trollmann på gang. Waxworks imponerte med sin glimrende og tidvis groteske grafikk, og fikk 91%

Mer eventyr fikk vi i form av KGB, fra franske Cryo. Dette er et mildt sagt spesielt spill, satt til den forhatte Sovjetunionens siste dager. Jeg vet om et par stykker som har sansen for det, så kanskje vi får høre mer om det i fremtiden. Det fikk i alle fall også 90%. Det samme gjorde Amiga-versjonen av det legendariske slåssespillet Street Fighter II. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den karakteren, men det får så være. Den rullende demoen fra forrige nummer sa meg strengt tatt ikke så mye, men jeg hadde (og har fortsatt) fullversjonen og kan vel ikke si at den fikk så enormt med spilletid.

Så har vi proto-Elder Scrolls-rollespillet Legends of Valour, som jeg testet en svært begrenset demo av for et par artikler siden. Det fikk 88%. Det superraske plattformspillet Tearaway Thomas fikk 84%, mens Microprose må ha vært litt skuffet over at deres helikoptersimulator Gunship 2000 «bare» fikk 83%.

Resten av de litt for mange til at jeg kan gå gjennom dem alle spillene som ble anmeldt denne måneden fikk relativt middelmådige karakterer, og jeg tipper kollega Martin Gjesdal blir småirritert når han hører at det absurde pusle-eventyret Gobliins 2 måtte ta til takke med 40%.

Expert 4D Junior

Jeg hadde egentlig tenkt å bare droppe Expert 4D Junior, og jeg tror dere hadde hatt forståelse for det. Her har vi nemlig nok et 3D-modelleringsprogram (med animasjonsstøtte, derfor 4D), og disse har en tendens til å være rimelig vanskelige å lære seg. Legg til et brukergrensesnitt fra tidlig nittitall, og det sier seg selv at jeg ikke kommer til å få noe ut av dette programmet uten å legge inn mange timer i det. Timer som vel strengt tatt vil være bortkastet, for skulle jeg funnet ut at den ekspertisen jeg trenger nå er å kunne bruke et superutdatert 3D-modelleringsprogram ville det fortsatt vært flere titalls mer «fornuftige» alternativer å velge mellom.

Men så tok jeg et bildesøk på «Expert 4D Junior», og fikk ikke ett eneste skjermbilde. Det nærmeste jeg kom var et bilde av cracktroen til de som en gang i tiden cracket programmet. Og det er jo litt trist. Så okay, jeg får laste det inn (etter å ha pakket det ut på to disketter) likevel.

Programmet viser seg forøvrig å være fransk, og egentlig heter det Volumm 4D Jr. Jeg fant faktisk bilder da jeg søkte på dette, men disse var scannet og ikke tatt med emulator.

Som forventet er ikke dette noe jeg kommer til å bry meg om å lære, men heldigvis gikk det greit nok å navigere programmet, og laste inn noen av eksemplene som lå på disk to. Jeg prøvde meg også på å rendre ut et par av dem, men hvis jeg skulle vente på at den prosessen ble ferdig ville vi vært her til det var grodd mose på oss alle. Her er i alle fall bildene.

De to neste greiene er ReOrg og ARQ. ReOrg et diskdefragmenteringsprogram som jeg selvsagt ikke har bruk for i 2024. ARQ er strengt tatt heller ikke interessant for meg i dag, dette er et system som forbedrer disse små valgvinduene som popper opp (typ «Are you sure you want to delete this file?»), ved å gjøre dem litt penere og gjøre tastatursnarveiene litt bedre. Og sikkert noe mer. Det å bruke masse tredjepartsgreier for å forbedre Workbench-miljøet ble etter hvert en stor greie på Amiga, så dette er sikkert noe vi får se mer av på fremtidige disker.

Card Games

Her har vi en fin liten samling med kabalspill. Selvsagt inkludert klassiske Klondyke, men vi får også Pyramid, Golf, Corners, Calculation og Canfield. De kan spilles ett og ett, naturlig nok, men du kan også kjøre en Grand Tour der du må spille alle etter tur og får en totalscore til slutt. Spillet lastes inn på et blunk, og det er ingen lastetider mellom variantene. Bra.

Av disse er det faktisk bare Klondyke jeg har lært meg, så det er det jeg prøver meg på. Dette er jo for ordens skyld det klassiske kabalspillet som har fulgt med Windows siden 1990. Men det fulgte altså ikke med Workbench, som faktisk ikke hadde noen «innebygde» spill overhodet. Litt teit, egentlig, men Commodore skulle vel spare penger som vanlig og en diskett med spill og andre småunderholdende greier hadde jo kostet noen kroner ekstra. Så skal det samtidig sies at Amiga typisk ble solgt i pakker som også inkluderte kommersielle programmer og spill, så man tenkte vel at det ikke var nødvendig.

Men det betydde altså at Amiga-eiere med trang til å spille kabal var nødt til å få fatt i det på andre måter, og dermed har vi spill som dette.

Utgaven i Card Games virker i utgangspunktet som en helt grei versjon av spillet. Kortene er tydelige, og kontrollene fungerer greit. Det er ikke «dra og slipp» på kortene her, noe som er litt uvant, men man trykker simpelthen på kortet/raden man vil flytte og så på posisjonen man vil flytte den til og det er jo intuitivt og enkelt nok. Det jeg primært savner er konfigurasjonsmuligheter. Her har vi den klassiske varianten der du får ut tre og tre kort fra de gjenværende kortene i bunken, men man kan til gjengjeld gå gjennom bunken så mange ganger man vil.

Men etter å ha spilt det litt for mange ganger – hva kan jeg si, kortstokken er slem og jeg er sta – skjer det flere ganger at spillet plutselig nekter meg å trekke flere kort. Er det en rar regel jeg ikke kjenner, eller bare en bug? Vet ikke, men irriterende var det.

De andre variantene ser omtrent like ut, med tanke på grensesnitt og (manglende) konfigurasjonsmuligheter. Så, okay, jeg tenker vel at dette er en helt grei liten samling spill som sikkert ga kabalglade Amiga-eiere noen timer med moro. Jeg vet det fantes bedre alternativer også på Amiga, men alt-i-ett-løsningen her funker jo fint.

Alien 3

Er det én ting man ikke kan si om dette lisensspillet fra Acclaim, så er det at det er særlig trofast mot filmen det skal være basert på. Jeg husker ikke så mye fra den, når sant skal sies, men jeg vet at det kun er én alien i den. I løpet av det første minuttet av spillet Alien 3, har jeg skutt fem-ti stykker av dem med det svære maskingeværet Ripley så definitivt ikke løp rundt med i filmen.

Så dette er altså en klassisk filmlisens ala tidlig nittitall: Et kjent navn og kjente motiver plastres på et generisk action-/plattformspill. Men det er ikke helt forferdelig av den grunn. Jeg syntes det er litt for vanskelig, blant annet fordi romkrypene kommer vanvittig brått på og fordi spillet i tillegg har en rimelig kort tidsfrist per brett, noe som gjør at man aldri kan ta seg god tid og utforske. Det å dø betyr dessuten at hele brettet starter på nytt. Men det er altså ikke så galt.

Poenget er å utforske diverse relativt åpne brett, og redde de mange soldatene som har blitt fanget av romvesener for senere … bruk. Underveis må du forsvare deg mot en haug av beist, samtidig som du sanker ammunisjon og helse. Du har flere våpen, og kan til og med skyte i flere retninger (skrått oppover, for eksempel). Brettene er relativt varierte, med blant annet passende labyrintaktige ventilasjonssjakter du kan krype gjennom, og egentlig ganske artige å utforske – eller, de hadde vært det om ikke tidsfristen gjorde at du hele tiden hadde hastverk.

Jeg liker presentasjonen her, det er plenty av kule skjermer og selve spillgrafikken er fin om enn litt enkel. Når tiden går ut på siste liv får du desssuten en makaber liten animasjon for hver gjenværende fange, der de «føder» en liten alien-baby. Koselig! Lyden er … skikkelig kjedelig, med litt «dkdkdkdkd!» fra maskingeværet og en kort «aahh!»-lyd når du treffes av et romvesen. Det er ikke musikk i demoen. Det jeg ikke liker, sånn i tillegg til den litt for høye vanskelighetsgraden, er at spillet blir veldig treigt av og til. Jeg regner med fullversjonen var bedre optimalisert, den fikk tross alt 92% da CU Amiga anmeldte spillet måneden i forveien.

Jeg tror ikke jeg ville ha gitt det den karakteren, men okay. Det er lett å si det i 2025, når dette tross alt er en sjanger vi har fått én million gode indie-spill i bare de siste tre årene.

Walker

Grand Theft Auto var ikke det første kontroversielle spillet fra utviklerstudioet som i dag heter Rockstar North. Nei, noen år tidligere hadde de gitt ut det herlig voldelige Walker, et spill der du styrer en gigantisk kamprobot og må plaffe ned hundrevis av soldater og andre fiender. Eller knuse dem under føttene dine, for eksempel.

Walker er imidlertid mer enn en et pikselblodbad. Det har også det som tidlig på nittitallet var et svært unikt kontrollsystem. Du styrer nemlig kamproboten din med joysticken eller tastaturet, samtidig som du bruker musen til å styre siktet ditt. I dag føles det ganske naturlig, takket være WASD-systemets fremmarsj, men da Walker opprinnelig kom ut var det ganske vrient, og jeg husker at jeg endte opp med å samarbeide med broren min der han styrte roboten og jeg siktet.

Dette er egentlig et ganske kult spill, også. Angrepene kommer i bølger, og når du er ferdig med én går du videre til den neste. Manøvrering er veldig viktig, for du må stadig prøve å presse fienden tilbake før du selv rygger unna angrepene deres. Fiendene, og da spesielt soldatene, er rimelig flinke til å unngå å bli mos.

Men det er også mildt sagt vanskelig, og det gjelder spesielt demoen. Det er fryktelig vrient å unngå å ta mer eller mindre regelmessig skade, og selv om du har både skjoldsystem og rustning tappes du raskt for begge deler. I tillegg er det ikke bare å plaffe løs, for da blir kanonene dine overopphetet.

Presentasjonen må nok en gang trekkes frem. Dette var DMA Design, tross alt, og de var flinke til å fylle skjermen med små, livaktige figurer (Lemmings!). I tillegg syntes jeg de gjorde en glimrende jobb med animasjonen av kamproboten, og spesielt kult er det hvordan «hodet» flytter seg basert på hvor siktet er. Ah, og tittelbildet er et rimelig tidlig spilleksempel på forhåndsrendret 3D, noe jeg husker jeg ble veldig imponert over i sin tid. Det er fortsatt noe over det futuristisk-metalliske utseende så mye av nittitallets 3D-bilder endte opp med som virkelig appellerer til meg.

Dette var en kul demo, som jeg tipper ga mersmak. Jeg har jo spilt fullversjonen, og husker at den ble litt ensformig etter hvert, men Walker er samtidig et spill jeg har hatt lyst til å vende tilbake til en stund. Det er tross alt et av de minst kjente spillene fra en av verdens desidert mest kjente utviklere, kanskje kun slått av Hired Guns som muligens er enda mindre kjent på tross av at det i det minste også kom til PC (Walker var Amiga-eksklusivt).

Du har forresten lest tilbakeblikket mitt på Hired Guns, ikke sant? Hvis ikke kan du jo gjøre det nå, for denne artikkelen er ferdig!