The Witcher 3 ble litt mindre ensomt da jeg kom over en figur som egentlig ikke skulle vært der.
Jeg fullførte nylig Kingdom Come: Deliverance 2. Et nydelig spill, som jeg brukte cirka 140 timer på før jeg ble ferdig. Jeg var absolutt klar for å gå videre nå, men det var samtidig vemodig å sette siste punktum for historien om Henry og de mange følgesvennene hans. Og selv om jeg skulle finne på å gå tilbake blir det i en verden som føles mye mer statisk og ensom når man ikke lenger har noen grunn til å forholde meg til de viktige bifigurene. Joda, jeg kan fortsatt be Katherine om å trene meg i pratekunst, men det er liksom ikke helt det samme.
Dette fenomenet har jeg faktisk skrevet om før, men av grunner jeg ikke helt husker nå, ble teksten bare liggende upublisert. Så her får dere en ti år gammel tekst om The Witcher 3. I og med at den ble skrevet før spillet fikk noen ekspansjoner (eller særlig mange oppdateringer), er den ikke helt relevant lenger. Men temaet funker fortsatt.
Jeg er neppe alene om å føle en slags tomhet og savn når jeg er ferdig med et stort spill. Jeg har det samme med TV-serier og bøker – det kan godt være deilig å være ferdig, men også litt vemodig. The Witcher 3 hadde jeg spilt i godt over 100 timer da jeg fullførte kampanjen, og på den tiden hadde jeg rukket å bli glad i både Geralt og de mange kompanjongene hans. De hadde vært en del av livet mitt i flere måneder, og tanken på å ikke lenger skulle ha dem i hverdagen min var rett og slett litt trist.
Men The Witcher 3 gjør også en ting som forsterket dette savnet på en uventet måte. Som flere andre åpen verden-rollespill, lar det deg fortsette å spille, for å moppe opp eventuelle oppdrag du ikke hadde løst (noe jeg har mange av, spesielt på Skellige) eller bare utforske resten av den svære verdenen. Problemet er at det i samme slengen røsker alle de viktige figurene fra historien ut av spillets verden.
Bare en stol
Det tok en liten stund før jeg innså dette – etter å ha fullført spillet sendes man til Kaer Morhen, som er Geralts hjembase men generelt ikke et veldig tett befolket sted. At jeg ikke så noen andre i den umiddelbare nærheten var derfor ikke så rart, men jeg begynte etter hvert å få bange anelser. Det var veldig så tomt det skulle være!
Dermed begynte jakten på noen – hvem som helst, bare noen. Rom etter rom, skuffelse etter skuffelse. Men så, plutselig, etter å nesten ha gitt helt opp, oppdaget jeg en person i en mørk del av borgen. Hjertet mitt begynte å slå raskere – var jeg ikke alene likevel? Hvem kunne dette være? Håpet ble imidlertid knust. Det var bare en stol, med en silhuett som fra en spesiell vinkel og avstand så ut som et menneske. Slottet og borggården var helt faktisk tom.
Deretter dro jeg til Novigrad, der den vesle alliansen hadde hatt et hovedkvarter i tavernaen til Zoltan og Dandelion. Kanskje alle hang der? Nei, den var også tom. Det vil si; det var masse folk der, men bare generiske dansere, musikanter og bargjester. Ingen jeg kjente.
Dette gjorde meg rett og slett ensom. Jeg følte at verden, som tidligere hadde virket så levende, nå var helt død. Hvor mye hadde det egentlig kostet CD Projekt å putte et par figurer tilbake der de brukte å være, med en ekstra dialogmulighet eller to? Nå var det bare deprimerende. Jeg var helt alene.
Keira? Hva gjør du her … åh, ja!
Men så skjedde det noe. På en tur tilbake til Kaer Morhen oppdaget jeg nemlig en merkelig detalj på kartet – et ikon som representerte en selger, på et tilsynelatende tilfeldig sted i nærheten av borgen. Hæh? Det tok meg en liten stund å finne en rute dit, for det var åpenbart ikke meningen man skulle besøke dette stedet, men jeg var fast bestemt på å finne ut hvem dette ikonet representerte. Så jeg fant en måte til slutt, ved hjelp av litt hopping og klatring utviklerne sannsynligvis ikke trodde noen ville prøve.
Og etter å ha løpt opp en bakke dukket hun plutselig opp, der hun sto helt alene på en fjellhylle. Keira Metz. «Geralt! Just when I was starting to miss you!»
Keira Metz er en trollkvinne du treffer rimelig tidlig i spillet, og som du blir godt kjent med gjennom en god håndfull oppdrag. Hun får også en litt spesiell posisjon, sånn sett, fordi den første delen av The Witcher 3 er egentlig også en ganske ensom affære. Joda, du møter masse interessante folk, men det tar en god stund før Geralt blir en del av det fellesskapet som etter hvert skal prege spillopplevelsen. Ciri, Triss, Zoltan, Dandelion, til og med Yenefer – det tar lang tid å finne dem. Så i starten, i mildt sagt nitriste Velen, er det Geralt mot verden. Men i noen timer er Keira der, og den vesle hytta hennes ender opp som en trygg havn når den kalde vinden røsker i furutrærne.
Jeg skal være forsiktig med å «spoile» for mye, men det er slett ikke sikkert at Keira overlever helt til slutten av spillet, slik hun gjorde hos meg. Kanskje var det nettopp derfor jeg kunne møte henne igjen. Sent i spillet skjer det nemlig en stor og viktig hendelse som samler alle dine nærmeste allierte på ett sted, på en fjellhylle i nærheten av borgen. Hvis du har spilt gjennom spillet, vet du sikkert hva jeg mener. Og hvis Keira Metz er i live og befinner seg i Kaer Morhen på dette tidspunktet, så blir hun naturlig nok med på denne samlingen.
Alle de andre figurene har deretter andre steder handlingen krever at de skal være, men Keira? Tydeligvis ikke. Det var vel måte på hvor mye utviklerne ville investere i videre innhold for en bifigur som sikkert var død hos over halvparten av spillerne. Så hun ble aldri flyttet etter den aktuelle sekvensen, og ble stående helt alene på fjellhylla. Helt til jeg fant henne, uker senere.
Det høres sikkert rart ut, men jeg er glad for at jeg møtte henne. Nå vet jeg at jeg ikke er den eneste som er igjen, og verden føles mindre ensom. Noen ganger, når jeg er ferdig med å spille for dagen, stikker jeg opp til henne. Så står jeg der, og kikker ut over den idylliske dalen under meg, sammen med Keira Metz. Og lagrer spillet der.
NB: Etter at denne artikkelen egentlig ble skrevet har altså Keira blitt fjernet – eller snarere flyttet, hvis du har Blood & Wine-ekspansjonen. I den får Geralt også et hus, og en god venn kommer tilbake for å dele det med ham, så det hjelper ganske godt på den følelsen av ensomhet jeg snakket om.
Men du kan se en video som viser henne på «plassen sin» her: