Her er Joachims ti favoritter fra 2025 – pluss noen spill til.
Jeg har strengt tatt allerede laget en artikkel med de fleste av spillene som topper denne lista – min feature om fire gode rollespill fra 2025 gir egentlig et veldig godt bilde av hva jeg har brukt dette spillåret på: Fire gode (og store!) rollespill. Faktisk vurderte jeg lenge å bruke rollespillartikkelen som grunnlag for 2025-oppsummeringen min, men så dukket Tainted Grail opp og den ble for lang. Jeg måtte jo ha plass til litt annet også.
Spillene her er listet opp i sånn cirka den rekkefølgen jeg ville rangert dem – jeg sier «sånn cirka» fordi jeg ikke har lyst til å krangle med meg selv om spesifikke posisjoner, for det er lite som skiller et par av disse og de er samtidig forskjellige nok til at det blir litt tullete å sette dem opp mot hverandre direkte.
En av ulempene med å være hektet på det ene virkelig store spillet etter det andre er at det ikke blir plass til så mye annet, og jeg skulle nok ønske jeg hadde hatt tid og energi til å teste litt flere (og mer varierte) nye spill i år. Jeg hadde også noen litt kjedelige perioder der spill jeg trodde kom til å hekte meg ikke gjorde det, og jeg nektet å gå videre før jeg hadde gitt dem en skikkelig sjanse. Så ble jeg sittende med emulatorer og gamle Amiga- og Commodore 64-spill i stedet. Ikke at det var så ille, da. Her er i alle fall årets liste – det ble ti spill denne gangen:
Kingdom Come: Deliverance 2
Ingen som kjenner meg blir overrasket over at dette er min soleklare favoritt fra 2025. Et svært åpen verden-rollespill satt til en realistisk middelalderverden full av herlige og autentiske detaljer, med et rikt og genuint spennende rollegalleri og mengder av muligheter til å bare la seg svelge fullstendig av verdenen og universet de tsjekkiske utviklerne har skapt.
Jeg skal ikke gjenta meg selv for mye (les rollespillartikkelen), men dette spillet leverte en helt unik følelse av innlevelse som sikret at jeg aldri ble lei av å eksistere i spillets nydelige verden. Selv om den er helt annerledes, får jeg mye av den samme følelsen her som jeg fikk fra Night City i Cyberpunk, og på samme måte som jeg alltid fant på en eller annen unnskyldning for å ikke måtte møte Hanako på Embers var det stadig en eller annen ting jeg måtte gjøre her for å unngå å dytte kampanjen mot den ubønnhørlige slutten. Om ikke annet kunne jeg ta en ridetur.
Kingdom Come: Deliverance 2 er et av de få spillene jeg føler nærmest kunne blitt laget spesifikt for meg og min spillsmak, og samtidig har et relativt solid utviklingsbudsjett bak seg. Slike kommer det ikke spesielt mange av – det kan gjerne gå flere år mellom hver gang. Så for meg var dette et høydepunkt på flere måter, og en ekstra verdifull spillutgivelse.
Clair Obscur: Expedition 33
Mens Kingdom Come: Deliverance 2 var et spill jeg hadde på radaren min fra lenge før det ble kunngjort (jeg visste jo at med mindre Warhorse ble lagt ned av Embracer ville det komme), var Clair Obscur en litt større overraskelse. Jeg fikk jo med meg de spennende trailerne, men hadde det ikke vært for all rosen det endte opp med å få ville jeg nok ikke prøvd det selv. Egentlig hadde jeg nyversjonen av Oblivion plottet inn som neste spill da det dukket opp, og det var litt tilfeldig at jeg endte opp med Clair Obscur i stedet.
Men noen ganger er det lov å ha flaks, og om Kingdom Come: Deliverance 2 ble min soleklare 2025-favoritt, har Clair Obscur en like soleklar andreplass på lista. Det er rett og slett et helt fantastisk spill, som fengslet meg totalt. Handlingen og rollefigurene er på toppnivå, og spillet har noen virkelig gripende sekvenser og øyeblikk. I tillegg er det … kjempegøy. Jeg opplever veldig sjeldent at spill i JRPG-sjangeren klarer å by på kampsystemer som engasjerer hele veien gjennom de ofte litt for lange kampanjene, men det gjør Clair Obscur. Herlige saker.
(da er det riktignok litt synd at spillets erfaringssystem tvinger deg til enten å grinde eller i praksis droppe to av figurene)
Av alle spillene på denne lista, tror jeg Clair Obscur er spillet som kommer til å få mest oppmerksomhet i andre slike oppsummeringer. Og jeg føler ikke det er ufortjent. Det har nok vært med å åpne en del øyne rundt forbi, og jeg tror og håper spillets suksess kan ha vært veldig sunn for «midtsegmentet» i spillindustrien – altså spill laget av mellomstore studioer med budsjetter og team som ville vært i nærheten av AAA-nivå for en del år siden. Det viser både spillere, utviklere og kanskje til og med noen utgivere at man ikke trenger å jage trender eller konkurrere med Fortnite for å oppnå suksess.
Tainted Grail: The Fall of Avalon
Jeg fikk aldri spilt nye Oblivion. Men Tainted Grail: The Fall of Avalon ga meg likevel en god dose rollespillmoro i klassisk Bethesda-stil. Dette spillet føler jeg er listas store «underdog» – et spill åpenbart utviklet under langt trangere kår enn andre spill i samme skala, og som kanskje gaper over litt mer enn det egentlig burde, men som samtidig klarer å dra det hele i land på en imponerende måte. Og det er et spill som strengt tatt burde nå ut til langt flere enn det har gjort. Det finnes en enorm mengde spillere som ville elsket det, om de bare visste at det faktisk finnes.
Tainted Grail: The Fall of Avalon er altså et førstepersons rollespill i stil med Oblivion og Skyrim, men med litt mer lineær progresjon. Det har mange av Bethesda-spillenes styrker og svakheter, og krever litt av den samme velviljen av deg som spiller. Til gjengjeld får du en fabelaktig spillverden å utforske, en ordentlig god hovedhistorie og noen virkelig glimrende oppdrag både i og utenfor «hovedkampanjen». Spillet er også skikkelig velskrevet, med en dybde i handlingen og de viktigste karakterene som andre utviklere bør lære av. Pluss: Jeg syntes det har bedre kamp enn noen av Elder Scrolls-spillene.
Så hvis det er noen spill på denne lista jeg virkelig unner litt større suksess enn det de har fått til nå, er det Tainted Grail: The Fall of Avalon. Jeg føler utviklerstudioet Questline er litt på samme sted som CD Projekt Red var etter det første Witcher-spillet – de er åpenbart et studio som har muligheten til å bli en storhet i sjangeren, men de må rett og slett ha litt mer penger å rutte med for å få det til.
Avowed
Fra det som kan være en fremtidig storhet i rollespillsjangeren til det som kanskje kan sies å være en forhenværende storhet. Jeg vet ikke; Obsidian har fortsatt kvaliteter jeg ikke ser hos for eksempel BioWare, men de må skjerpe seg litt om de noensinne skal lage klassikere igjen. Det at Tim Cain nå er tilbake som fulltidsansatt lover i det minste godt. I motsetning til det faktum at det er KI-kåte Microsoft som eier dem.
Avowed er uansett et godt spill. Et førstepersons actionrollespill med ordentlig fokus på action, men der progresjonssystemet likevel er såpass veldesignet og viktig til at det aldri blir irrelevant. Det hjelper også at kamp faktisk er gøy i dette spillet, takket være grunnsolide mekanismer og rike taktiske muligheter. Spillet skilter også med en fargerik og ofte nydelig verden som er gøy å utforske, en fantasifull hovedhistorie og bifigurer som funker ganske greit. Noen av oppdragene er også skikkelig minneverdige.
Det er mye bra her, altså. Mye å like. Jeg tror ikke jeg vil gi Avowed samme «underdog»-stempel som Tainted Grail, men jeg tror samtidig det hadde fortjent en litt bedre skjebne enn det ser ut til å ha fått. Med litt færre spilløkter der det virket som jeg bare gikk fra kamp til kamp i to timer i strekk hadde det nok havnet høyere på lista – det er i det minste et spill som viser litt av hva som bor i Obsidian, og som sikrer at jeg fortsatt ikke har mistet håpet for dem.
Overvåkerne
Hva? Et spill som ikke er et rollespill? På min liste? Vel, da kan det jo ikke være noe annet enn et godt, gammeldags pek-og-klikk-eventyr. Og det er faktisk også et helnorsk spill, som meg bekjent fortsatt ikke er tilgjengelig på noe annet språk.
Overvåkerne er en direkte fabelaktig spillkomedie proppfullt av humor – ofte av den sorte typen som veksler mellom å være litt på kanten og faktisk passere den kanten av og til (det er lov! Og gøy!). Spillet følger en vanlig kontorrotte som plutselig får litt mer innsikt i situasjonen sin enn det som egentlig var meningen, og dermed også finner ut at han strengt tatt har en høne å plukke med en og annen kollega. Og så bare utarter det seg til det absurde, og veldig, veldig morsomme.
Jeg gleder meg veldig til å se hva utvikler Old Man Games kommer opp med i fremtiden, for dette var herlige greier. Absolutt anbefalt!
Verho: Curse of Faces
Tilbake til rollespillene! Verho: Curse of Faces er et førstepersons rollespill laget i stil med Dark Souls-forgjengeren King’s Field, og selv om jeg ikke har spilt King’s Field kjente jeg meg umiddelbart komfortabel med spillmodellen. Utforskingen og verdensbyggingen her er veldig Dark Souls/Elden Ring, og spillet har den samme deilige følelsen av progresjon der du gradvis mestrer de ulike områdene og fiendene som befinner seg der. Stemningen er også til å ta og føle på.
Verho overrumplet meg enda mer enn Clair Obscur gjorde. Jeg hadde ikke hørt om det engang, før det dumpet inn en forespørsel om anmeldelse. Grafikkstilen gjorde meg litt betenkt, men jeg valgte å ta sjansen – og endte altså opp med å elske spillet. Nå gleder jeg meg til å utforske flere spill i samme gate.
Strange Antiquities
I likhet med sin forgjenger, Strange Horticulture, er Strange Antiquities et hjernetrim-/eventyrspill med smarte puslenøtter som krever at du tenker som en detektiv for å lykkes. Informasjonen er der, men du må tolke den riktig og trekke de røde trådene selv. Det er skikkelig tilfredsstillende å pusle seg gjennom mysteriet, og på tross av at spillet handler om rimelig gufne saker er det også en temmelig trivelig affære. Jeg vil ikke si at det satte de helt dype sporene, men jeg tviler på at du vil angre om du bruker en ukes tid på å løse Strange Antiquities’ mysterier.
Kaizen: A Factory Story
Skaperne av Infinifactory, Spacechem og Opus Magnum er tilbake, med et nytt spill i akkurat samme stil. Og … det er bra. Sett opp fabrikksystemer for å konstruere alt fra underbukser til scootere, så effektivt og elegant som mulig. Eller ikke. Det er lov å bare kludre til noe, også, så lenge det funker.
Jeg føler vel egentlig at Kaizen: A Factory Story mangler litt av den kreative gnisten som kjennetegnet de tidligere nevnte spillene, og jeg merket at interessen dalte mot slutten. Men på sitt beste er det herlig, og noen av løsningene fikk meg til å føle meg som et slags geni (riktignok var dette typisk før jeg så hvordan de fungerte sammenlignet med andre spilleres løsninger).
Blue Prince
En av årets desidert største snakkiser. Jeg ble aldri helt hektet – jeg kjente at jeg var på nippet til å falle for det flere ganger, men så skjedde det aldri. Grunnen til at jeg likevel vil nevne det her er at jeg spilte det samtidig som broren min, i en periode der vi forsøkte å få inn en gåtur sammen hver dag. Og det å bruke deler av disse turene på å snakke med ham om nye erfaringer, oppdagelser og mysterier i Blue Prince var nesten mer interessant enn å faktisk spille spillet selv. Og det syntes jeg er kjempespennende.
Spill er mer enn bare akkurat det vi gjør foran skjermen, og få av årets spill demonstrerer dette like godt som Blue Prince.
Skogdal
Enda et ordentlig «norsk» spill, skjønt i en helt annen sjanger enn Overvåkerne. Dette er et samlekort-roguelite-spill, med et vell av ulike mekanismer og potensielle strategier, fantasifulle spillekort, fiender og situasjoner. Tegningene er også herlige, og fulle av detaljer. Jeg syntes riktignok det ble litt ensformig etter hvert, og merket at jeg slet litt med fremgangen når ting begynte å bli vanskelig. Men det ga meg mange morsomme timer, og jeg har lovet meg selv at jeg skal tilbake til det (hvem prøver jeg å lure, egentlig?).
Dermed avsluttes min topp-ti for 2025. Men jeg har lyst til å nevne noen spill til:
Årets kuleste relansering
Ascension to the Throne: Valkyrie. Den hadde du ikke sett komme? Et spill der utviklerne har brukt 90% av polygonbudsjettet på kurvene til den kvinnelige hovedpersonen og som ikke har fått så mye som et fnugg av kjærlighet for å sikre en glatt opplevelse på moderne plattformer (lyden hakker, og velger du «feil» grafikkmodus må du manuelt slette konfigurasjonsfila for å få spillet til å kjøre igjen).
Men det finnes egentlig ingen andre spill som dette og forgjengeren, og hvis du har bare et snev av sans for de taktiske kampene i Heroes of Might & Magic-serien mistenker jeg at du vil falle pladask for det. Hvis du noensinne kommer deg forbi de tre-fire første kampene, da.
Årets klassiker som ikke har blitt relansert
Pinball Dreams. Jeg spilte dette flipperspillet i forbindelse med et artikkelprosjekt for 2026. Og så spilte jeg det litt til. Og enda litt til. Og, vel, egentlig ganske mye. Det er fortsatt kjempegøy! Perfekt presentasjon, solid designede brett og en fysikkmotor som fortsatt duger – hvorfor kan jeg ikke kjøpe Amiga-versjonen av dette spillet på Steam eller GOG? Det er rett og slett litt tullete. Jeg vet det er på Antstream, men den versjonen er kuttet opp på høyst respektløst vis, og … du kan ikke strømmespille Pinball Dreams.
Honorable mentions: Zeewolf og Amiga-versjonen av Pool of Radiance.
Spillet jeg ikke spilte i år
Sid Meier’s Civilization VII. Jeg eier alle hovedspillene i Civilization-serien, og har vært hektet på serien siden mitt første møte med Sid Meier’s Civilization AGA på Amiga. Jeg husker fortsatt dagen det skjedde med overraskende klarhet, jeg husker hva byene mine het og hvordan kontinentet jeg spilte på så ut. For over 30 år siden.
Dette er første gangen jeg ikke kjøper et nytt Civilization-spill så snart jeg har sjansen. Men prisen ved lansering var for høy for meg denne gangen, og selv om det hadde fått glødende omtaler ville jeg ventet på rabatt før jeg kjøpte. Det fikk ikke glødende omtaler. Jo mer jeg leste og hørte om det, jo mer ble jeg overbevist om at det nye Civilization-spillet ikke var for meg. Sukk.
Årets vesle skuffelse
Old Skies fra Wadjet Eye Games er stort sett et helt greit eventyrspill. Noen ganger er det også veldig bra … og andre ganger, dessverre ganske dårlig. Alt i alt fikk det en anbefaling fra meg da jeg testet det, men jeg hadde forventet ganske mye mer fra det som i de siste par tiårene har vært en av verdens beste utviklere av eventyrspill. At det i tillegg har tatt evigheter å utvikle hjelper heller ikke; forhåpentligvis slipper vi å vente like lenge på neste spill fra gjengen (og forhåpentligvis er de også klar over at Old Skies ikke innfridde helt, slik at de skjerper seg litt).
