Ubisofts nye roguelite-slåssespill leverer der det gjelder mest: Slåssingen er gøy!
Menneskeheten har sunget sitt siste vers, og nå er det robotene som har tatt over mikrofonen. Men i stedet for å dundre rett ut med noe som ikke klinger godt i det hele tatt, har de – eller i alle fall den smått utrivelige sjefsroboten – bestemt seg for å perfeksjonere. Så her blir det iterasjon på iterasjon, der hver nye versjon må måle styrke mot de gamle.
Bli ditt beste deg
Som du sikkert skjønner, er konseptet perfekt «roguelite»-mat. I Morbid Metal får du rollen som den nyeste iterasjonen, og etter en opplæringsdel der du guides av mystiske Eden slippes du løs i postapokalyptiske asiatiske hager for å kverke roboter. Underveis låser du opp ressurser som hjelper deg videre, og ressurser som kanskje kan være nyttige når du møter ditt uunngåelige endelikt og starter på nytt som neste iterasjon. Gradvis låser du opp nye hemmeligheter, og til slutt – vel, hva som skjer til slutt vet vi ikke enda for spillet er i «early access» enn så lenge, og kampanjen er ikke ferdig.
Men det byr i alle fall på en god del moro så langt. Fundamentalt er spillet et tredjepersons slåssespill, og kampsystemet føles solid og underholdende. Du har både normale angrep og ulike typer spesialangrep (med nedkjølningsperioder), og du kan selvsagt også hoppe unna fiendens angrep akkurat i tide til å gjøre motangrep. Men dette er bare begynnelsen, for ganske raskt treffer du på en ekstra spillbar figur som du rett og slett absorberer. Derfra og ut kan du når som helst bytte mellom figurene, for å utnytte deg av deres styrker og egenskaper når det trengs.
Så du kan for eksempel starte angrepet ditt med den raske startfiguren Flux, som er elegant og presis, og når fienden begynner å slite kan du hoppe over til nestemann, Ekku, for å bruke hans styrke for å få inn det avgjørende slaget. Senere får du også tilgang til Vekta, som briljerer på avstand. Siden byttet mellom figurene skjer umiddelbart kan du starte et kombinasjonsangrep med én figur, og avslutte det med en annen, og nøkkelen til suksess er å hele tiden variere angrepene dine og tilpasse deg hva som skjer.
Skjønt jeg må jo innrømme at … jeg er ikke så fryktelig god på dette selv. Det er ganske krevende, og det er kult – men når det kommer til krevende spill er jeg mer den typen som lener meg på raske reflekser og intuitiv spilling, og med en gang det blir for mange knapper å holde rede på blir jeg fort forvirret. Så jeg ender gjerne opp med å spille Morbid Metal «feil», fordi jeg føler jeg kommer inn i en god flyt med én karakter og kvier meg for å forvirre den gamle og utslitte hjernen min med å bytte mens jeg jo tross alt er fryktelig opptatt med å denge løs på tre roboter samtidig og har en fjerde som akkurat skal til å fyre av et skudd mot meg bakfra.
Nyttige oppgraderinger
Heldigvis er kommer «roguelite»-elementene inn i bildet, for etter hver kamp får du velge mellom ulike oppgraderinger som kan hjelpe deg å dytte oddsene litt over på din side. Jeg liker selv å grabbe oppgraderinger som gir meg skjold og små droner som allierte, for da har jeg råd til å bli truffet en gang eller to i hver kamp, og får lettet på litt av trykket. I tillegg er det å kunne påføre fienden «leak» veldig nyttig, da det gjør kontinuerlig skade. Så gjelder det selvsagt å velge egenskaper som komplimenterer hverandre og bygger videre på det du allerede har.
I tillegg er det mye snadder å finne rundt i miljøene, inkludert nye og oppgraderte egenskaper. Jeg skulle kanskje ønske det gikk an å bære med seg litt mer her, for det tar ikke så veldig lang tid før jeg ender opp med å ignorere mye av det jeg finner fordi jeg ikke helt klarer å se hvordan det er bedre enn det jeg har og dermed ikke får eksperimentert med det.
Miljøene i seg selv består av en serie forhåndsdefinerte arena-aktige områder som så settes sammen tilfeldig hver gang du starter. Så rommene er de samme, men sammensetningen er ulik. Om du er like gammel som meg, så kan du bare se for deg et mer lineært Impossible Mission. Men i motsetning til rommene i Dennis Caswells udødelige C64-klassiker, er Morbid Metals miljøer ofte mer enn du ser ved første øyekast. De kan ha godt skjulte passasjer som leder til godbiter, gjerne bak ødeleggbare vegger. Og de er altså like hver gang, så hvis du finner en hemmelighet i én gjennomspilling er den der i den neste også.
Noen krever også litt luftig akrobatikk. Det er nemlig ikke bare slåssing du holder på med, også hopping og spretting. Du kan dobbelthoppe og «dashe» gjennom lufta, og du kan slenge ut en kabel som tar tak i punkter langt unna for å dra deg selv gjennom lufta som en futuristisk Spider Man. Det er gøy, skjønt det kan være fryktelig irriterende å falle ned i skyene under spillbrettet, for det koster deg mye helse. Og ekstra helse er det generelt lite av.
Som sagt er Morbid Metal ute i «early access», og det er allerede gøy å spille. Men for å holde på interessen litt lenger trenger det nok mer variasjon. Litt artigere oppgraderinger med litt mer spennende synergier, og litt mer varierte miljøer slik at man ikke føler at man kjemper seg gjennom de samme arenaene om og om igjen. Heldigvis er jo det å videreutvikle spillet hele poenget med «early access» i utgangspunktet, og med et såpass solid fundament som dette tipper jeg Morbid Metal har mye godt i vente.
Morbid Metal er ute på PC (Steam) nå. Vi fikk tilgang på anmelderkode fra Ubisoft. Her er en trailer: