Vi tar en siste runde med superobskure Sharp-spill laget i BASIC!
Den japanske hjemmedatamaskinen Sharp MZ-80A var en av mange plattformer som knivet om markedsandelene i Europa tidlig på åttitallet, skjønt oppfølgeren MZ-700 hadde betydelig mer suksess her til lands. For meg personlig har MZ-80A uansett en kjær plass i hjertet mitt, da det var den første datamaskinen – og dermed også spillplattformen – jeg eide.
Sharp MZ-serien hadde også en viss suksess i Storbritannia, der Knights Computers holdt til. De ga ut frittstående kommersielle spill og programmer, men samlet også enklere spill og programmer i et eget kassettbibliotek. Disse kassettene var stappfulle av spill og andre greier, typisk skrevet i BASIC, og selv om kvalitetskontrollen var så som så (kvantitet har nok vært viktigere) er mye av innholdet overraskende kompetent. Takk til MZ-Archive som har digitalisert og lagt dem ut på nettet.
Jeg har allerede testet en hel kassett av denne typen for Sharp MZ-80A sin forgjenger, MZ-80K. For denne nye runden har jeg valgt å ignorere det aller meste av «nytteprogrammer».
Hvis du er en fast leser av serien og stusser over at det er lenge siden sist artikkel, er grunnen ganske enkelt at det skorter litt på motivasjonen. Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i gamle spill av denne typen, men etter MZ-80K-serien og artiklene i denne serien så langt har jeg rett og slett blitt litt «mett».
Jeg merker også hvordan det påvirker måten jeg tilnærmer meg spillene på, noe som igjen påvirker verdien av disse artiklene. Hvis spillene ikke klarer å engasjere meg, er det jo vanskelig for meg å engasjere deg.
Så dette blir siste artikkel i serien på en stund – sannsynligvis for alltid. Men ta det med ro, jeg skal nok finne en annen samling med ukjente retrospill å spille gjennom. Med det sagt, her er spillene jeg kom over denne gangen:
Gate Crasher
Dette er et slags slalomspill, som umiddelbart gir et ganske kult førsteinntrykk takket være et stilig oppbygd skjermbilde av landskapet i toppen av løypa. Så ødelegges inntrykket litt igjen, når «kameraet» plutselig begynner å skrolle nedover uten forvarsel og du får rekordkort tid på å unngå de første hindringene.
Som forventet av et vintersportsspill fra Storbritannia, byr ikke Gate Crasher på noen særlig realistisk versjon av slalom. Det er en port per karakterlinje, og disse er spredd tilfeldig utover hele løypebredden. Så poenget er rett og slett bare å komme gjennom så mange porter som mulig, uten å treffe flaggene (tap av poeng) eller løypeveggene (game over).
Det funker okay, sånn generelt. Skrollingen er ujevn, og kontrollene er ikke direkte responsive. Som forventet. Jeg har vært inne på dette før, men siden spillet er laget i BASIC og programmet kun kan gjøre én ting av gangen, kan det kun følge med på tastaturet i pausene mellom andre oppgaver (som å lage banen foran deg, skrolle skjermen, og så videre). Så trykker og slipper du en knapp mens det bygger neste linje med bane, så vil det ikke registrere det. Åtte av ti ganger registreres det du prøver på korrekt, de to andre skjer det ingenting. Men siden det å krasje i porter kun resulterer i poengtap, er det ikke så veldig farlig.
Det som er litt kjipere er at når du først har vunnet spillet en gang, låser det seg på startskjermbildet hvis du prøver å spille igjen. Også når du starter hele programmet på nytt. En veldig kjapp titt på koden her røper at spillet er avhengig av noe med den interne klokka, og det er mulig timeren ikke nullstilles ordentlig? Jeg orker ikke å drive bugfiksing for et over 40 år gammel BASIC-spill for Sharp MZ-80A, så det mysteriet får noen andre løse.
5 in a Row
Jeg trodde dette kom til å være et av de fem-på-rad-spillene der man slipper ned brikkene sine i en ramme som står loddrett, men det var bare tripp-trapp-tresko med fem på rad i stedet for tre, og et mye større spillebrett.
For all del, det er jo et fungerende spillkonsept. Ikke direkte spennende, men det er jo samtidig en sånn type spill jeg aldri har noen direkte motforestillinger mot å spille.
Akkurat denne versjonen har et par problemer. Det tar i overkant av 30 sekunder for datamaskinen å tenke ut sitt neste trekk, og deretter bruker spillet noen flere sekunder på å tegne opp hele spillbrettet, for det slettes etter hver tur. Rart valg. Så etter å ha slått datamaskinen på første forsøk (selv om den startet spillet) tenkte jeg at det finnes bedre ting å bruke tiden på.
Dette er forresten enda et av de spillene der det virker ganske åpenbart at det både gir mening og burde være lett å implementere støtte for to spillere, men der det får vi ikke. Jeg er klar over at det uansett ville vært en ventetid mellom turene, for datamaskinen må bruke en liten stund på å finne ut om det siste trekket har vunnet, men … jeg vet ikke. Det virker bare som en veldig rar ting å utelate, når man først lager et slikt spill. Spesielt siden datamaskinen tross alt spiller ganske svakt (jeg sier ikke nødvendigvis at jeg hadde kunnet lage en bedre datamotstander for denne typen spill, men det er hva det er).
Sixteen
Okay, her setter jeg foten ned. Dette er 15-spillet. Jeg kommer aldri i livet mitt til å spille 15-spillet frivillig igjen. Selv ikke på Sharp MZ-80A.
Teknisk virker implementasjonen riktignok solid. Skriv inn tallet du vil flytte, og så flyttes det automatisk. Enkelt og greit.
Men nei. Bare glem det, Knights.
Alligator Swamp
Konseptet i dette spillet er som følger: Du spiller en sprettende strekfigur, som må samle kokosnøtter i toppen av skjermen. Hver gang du lander på bakken, som altså er en sump, lager du et hull der du landet. Hvis du så faller gjennom det hullet i en fremtidig landing, spises du av en alligator. Så er poenget å samle alle kokosnøttene før sumpgulvet blir helt borte.
Rart det ikke lages flere spill med slike konsepter nå for tiden, egentlig. EA? Activision? Gratis ideer til dere!
Alligator Swamp er et ganske kjapt spill, og det ser også relativt pent ut – med en småfiffig animert alligator som spiser deg hver gang du mister et liv. Jeg tipper det er laget av samme person som lagde det apekattspillet vi har vært innom før, siden det har noen grafiske likhetstrekk med det spillet.
Og i likhet med det spillet, er det heller ikke kjempegøy. Ting går veldig kjapt, samtidig som kontrollene både er ganske seige og litt i overkant ømfintlige samtidig. Altså, spillet trenger litt tid på å registrere tastetrykkene dine, samtidig som du lett flytter et par-tre hakk lenger enn du mente når det først gjør det.
Tidlig på åttitallet var det nok betydelig lettere å akseptere dette som en del av opplevelsen med actionspill laget i BASIC, men jeg må innrømme at for min del har tålmodigheten med slikt nå blitt rimelig begrenset. Jaja, det er i alle fall ikke femten-spillet.
Sharp Othello
Her har vi akkurat samme Othello-spill som på MZ-80K-samlingen. Jeg skrev om det i samme del som jeg skrev om det spillet med hun nakne dama. Så klikk her hvis du vil finne ut mer om hvordan det funker, eller lurer på hun nakne dama.
Jeg har likevel ikke et rikere liv enn at jeg fant ut at jeg skulle gi Sharp et realt forsøk på revansj. Jeg valgte å la han begynne – egentlig er jeg usikker på om det kanskje egentlig bare var en fordel – og så spilte vi. Det så halvmørkt ut en stund, men kun hvis man så på mengden brikker vi hver hadde kontroll over for jeg fulgte min «ta kontroll over hjørnene»-strategi slavisk. Og vant til slutt veldig greit på den.
Så … fortsatt en okay implementasjon av Othello. Fortsatt veldig lett å slå. Fortsatt veldig rart at det ikke er mulig å spille mot et annet menneske.
Og dett var dett, som en stor mann en gang sa. Men her er hele serien:
Det er imponerende hvor dårlige AI-boter som meg er til å skjule at vi er AI-er, og hvor mye skade vi gjør på uavhengige nettsteder.