– Hva har vi fått kloa i her?

Kultklassikeren Moonstone gjorde uutslettelige inntrykk på en ung Torbjørn Preus Schou.

En gang på begynnelsen av 1990-tallet ble min spillverden skaket ved røttene. Om det var 1991 eller 1992 husker jeg ikke, men jeg fikk tak i noen disketter til Amigaen – uant hvorfra, men ihvertfall ikke fra Datakjelleren under Wintersborg i Kristiansand. Jeg og min bestekompis Alex flesket dem rett i maskinen og startet opp. Dette var før Doom og Mortal Kombat, og med foreldre som passet på at jeg ikke fikk se Rambo 3 eller Predator i upassende alder, var jeg ikke særlig bekjent med blod og vold i mine foretrukne medier.

Det eneste steder jeg fikk hente okkult mørke (i sørlandsk målestokk), kampgny og potensielt blod var i fantasien under Dungeons & Dragons-spillinger med kamerater og tidlig lefling med thrashmetall av koselige art (les: Metallica). Grunnlaget var med andre ord lagt for mine seanser med Moonstone: A Hard Days Knight!

Moonstone

Etter at Mindscape-logoen åpenbarte seg i åndeløs stillhet dukket en fullmåne opp med tre korte rulletekster om skaperne. Navnet Rob Anderson er meislet inn i hjernebarken min. Så kom det jeg vil påstå er en av de beste åpningsscenene som fantes på Amiga. Først ser man bare en skog, akkompagnert av dyster, mørk messing. Når en nifs prosesjon av kultiske druider passerer forbi skjermen legges en hypnotiserende, monoton keltertromme over droningen. Kort tid etter ser vi målet deres – Stonehenge! Og da kommer også en demonisk, hornaktig synth inn i de okkulte scenene som utspiller seg foran våre unge, vantro øyne. Hva har vi fått kloa i her?

En erkedruide entrer scenen og stiller seg i midten av forsamlingen. Når han hever armene intensiverer trommingen til et kakofoni og munkene begynner med aggressiv stakkatomessing. Han holder opp et halskjede med en halvmåne i høyre hånd. Lynet flerrer opp nattehimmelen når en korsfareraktig ridder kommer ut av skogholtet. Han går opp til erkedruiden som gir ham et ærbødig oppdrag: Få fatt i Moonstone. For en seanse! Langt senere skulle det vise seg at musikken her var direkte inspirert av min nå favorittmusiker, Peter Gabriel, sin låt The Rhythm of the Heat. Jeg regner med gamle Peter ikke fikk for mange nyss om denne irrgangen hans låt hadde tatt.

Les også: Intervju med skaperen av Moonstone

Men nok om den artistiske staffasjen, la oss komme til det blodige alvor. En av seirene spillet kan innkassere er jo det faktum at fire kompiser kan hogge og hamre seg gjennom onde vesner og samle magiske gjenstander samtidig! Og kan likeledes kverke hverandre på grusomste vis. Vi kunne rett og slett få visualisert alt vi hadde måtte fantasere i D&D. Det viktigste var bare at ingen foreldre fikk se hva slags spill vi hadde fått. Men på den side, hvordan skulle de klare det? Vi hadde jo lass av Amiga-spill, og fikk fatt i nye nesten hver uke. Litt subtil oppførsel var alt som skulle til.

Dette var jo spillprodusentenes svøpe. Rob Anderson har fortalt at det tok to dager fra Moonstone ble sluppet til det lå på piratbordet. Det er imidlertid en kjensgjerning at vi og tusenvis av andre aldri hadde fått sett spillet om piratkopiene ikke fantes, både av økonomiske og sosiale grunner. Vanskeligere å gjemme en spillboks for mamma (som folka uansett måtte betalt for) enn et par disketter. Så kulten rundt hadde nok fislet bort uten tyske pirater. Moonstone var forresten bannlyst i Tyskland.

Fire riddere i dødelig konkurranse

Hvorfor oppnådde spillet denne kultstatusen? Fire riddere i hvert sitt hjørne av et enigmatisk og fantastisk kart i kappløp mot hverandre, kun én kan stå igjen. En klokkeklar oppskrift på kultsuksess hos oss nerdete gutter rundt 12 år. De stod i hvert sitt landskap – slette, skog, sump og fjell – og så ut mot spredte monsterbefengte dysser. Heldigvis var det også sentrale punkt for hvile i hvert landskap, blant annet druidebyen Highwood og byen… eh… Waterdeep. Godt Wizards of the Coast var årevis unna og TSR ikke var like opptatt av trademarks og rettslig forfølgelse.

I byene kunne man gå på tavernaen og hasardspille terningspillet Dragon Dice, besøke helbredere, kjøpe magiske gjenstander eller snakke med Mythral the mystic som kunne øke dine egenskaper – eller minke dem om man viste seg å være litt gnien. I fjellene stod også et høyt tårn hvor trollmannen Math bodde. Han gav deg magiske gjenstander, penger eller egenskapsøkning, men om man var grådig og gikk der ofte kunne man ende opp å bli forvandlet til padde noen runder. Og da kom motspillerne flokkende som hyener.

Om man ikke spilte firespillsmodus var overskuddsridderne en rekke Black Knights som ifølge krøniken tilhørte The Dark Hall of Purity og mente druidene drev med blasfemiske ritualer. Eller, de skulle være harde Black Knights (som de fremstår i en sjelden Commodore User Amiga demodisk), men endte opp som ganske tannløse Purple Knights av uvisse årsaker.

Blodig moro

Når man entret dyssene dukket det opp en dødsarena hvor monstre entret kampen fra siden. Uhyrene som holdt til i disse reirene var ofte troggs, humanoide hundevesener med spyd, hellebarder eller stridshammere, men du kunne også møte skumle og digre troll og baloks som kunne knuse deg i alle mulige variasjoner. Og knust er bokstavelig. Trollene kunne smadre ridderen din så lemmer fløy i alle kanter i et blodsprutende pandemonium, og samme skjedde om baloken landa på den stakkars fyren. Han kunne forresten også riste deg i filler, klemme deg i den digre neven til bøttehjelmhodet fyker til værs, eller bare knaske hode og hjelm tvert av. Alt rikelig fargelagt visuelt i knallrødt til gneldring og smertestønn før blodpumpa ut av halsåpningen var eneste lyd igjen.

Troggs var enklere å kverne opp mens de gryntet ustanselig, og bakken til sist var full av blod og kadavre som har blitt delt i to, hogd i halsen eller spiddet gjennom ryggsøylen. Eneste unntaket her var de med langt spyd som ved høyere ridderlevel dukket opp to og tre samtidig fra hver side og stakk deg i bringa ustanselig til du var tom for hit points og ble tredd nedover spydskaftet og blodet pumpet ut av ryggen din. Fæle fyrer! Men Moonstone-verdenen var darwinisme i praksis – enten dem eller du. Dette var ikke eneste likheten Moonstone hadde til Conan-universet – de fleste av gryntene, stønnene og lydene ble faktisk hentet fra tidlige fantasyfilmer, særlig fra Red Sonja (1985) med Brigitte Nielsen og Arnold Schwarzenegger.

Spydfolka holdt til på slettelandet sammen med en slags løver med horn, visstnok kalt trogg war beasts. Disse udyrene prøvde også å spidde deg både forfra eller bakfra på nevnte horn om du ikke klarte hogge hull i hodet deres og de skrenset nesegrus inn mot støvlene dine. De enkleste å få has på var vanligvis ratmen (også kalt Moon Devils) i skogsdyssene. De kom i flokk, men var egentlig bare små pelsballer med lang hale, lang snute og spisse tenner, og tålte lite. Man måtte bare passe på å manøvrere seg mellom dem og slå opportunt med sverdet når de kom nær. Det viktigste var å holde seg unna den som hoppa opp i trærne med halen hengende ned som en galge, for der ble man raskt avrettet på en nedverdigende måte.

Musikk var ganske fraværende i selve spillet, annet enn ved bybesøk eller hos Math i tårnet og den skumle messingen i lasteskjermene. Likeledes hadde ingen av kampene musikkunderlag, med ett vesentlig unntak – mudmen! Disse bodde i sumpen og når man entret kamparenaen måtte man være ytterst på vakt. Plutselig kunne de springe ut av gjørma til et dramatisk orgelspill som snytt fra en 60-talls skrekkfilm og dro deg under uten mer om eller men. Det var dét livet liksom. Mot mudmen måtte man være rask på labben!

Etter hver kamp ble man tilgodesett med skattekista til monstrene. Det var et sjansespill (med mindre man hadde Gem of Seeing) som kunne ende kun med 10 gullpenger eller det beste sverdet i spillet, The Sword of Sharpness. Imellom dette kunne man finne magiske skroller av ymse art, kanskje andre sverd eller rustninger, beskyttelsesringer, talismaner eller en av de fire magiske nøklene man måtte ha for å komme inn i Gudenes Dal mot slutten av spillet.

Mengder av detaljer

Jeg må imidlertid si at det var selve spillingen som lokket, ikke avrundingen av historien. Noe av det jeg som 11-12-åring fant så fascinerende med Moonstone var alle detaljene man kunne finne, alt man kunne utforske. Uten manual eller internett kunne man plutselig finne en mekanisme man aldri hadde sett før og prøving og feiling var den generelle metodikken (som i de fleste Amiga-spill). Etter hvert kom man seg inn i monstrenes mønstre. Som forsvar kunne man unnvike eller parere med sverdet, mens som angrep kunne man hogge ovenfra, sideveis, stikke bakover eller oppover, spidde dypt rett frem avhengig av situasjon, samt kaste kniver på lengre hold. Men kampdansen var den viktigste egenskapen. Dette gjorde en god joystick til et svoren følgesvenn.

Mer håndgripelige egenskaper var styrke, fysikk og utholdenhet, som kunne økes i poeng etterhvert som du fikk erfaringspoeng for å ødelegge dyssereir eller ved å besøke lunefulle bifigurer. Slik sett var det en slags egenstyrt utvikling av ridderen din, selv om en jevn økning i alle tre vel var smarteste løsning.

Og jevn utvikling av egenskaper og utstyr var essensielt, siden det etterhvert dukket opp en drage som fløy over landskapet og angrep enhver som ble stående i dens vei. Det kunne bli en hard kamp og om man ikke kjente til kampdansen endte ridderen fort i dragens buk eller som en svidd klump på bakken. Men kjente man trikset og monsterets mønster kunne man relativt kjapt ekspedere den røde trusselen og redde verdenen fra dragen, til ingen annen belønning enn dragens oppsamlede skatter, litt ekstra erfaring og grådig forfølgelse fra de andre ridderne som takknemlighet. Dragen hadde gjerne et Sword of Sharpness i dens bærbare skattekiste, så det var gjerne belønning nok om man ikke allerede svingte et slikt sverd allerede.

Dragen skulle vel være den hardeste motstanderen, men såvidt jeg husker var egentlig trollene verst når man kom litt opp i level. For makan til plaging, bølling og dytting med klubbe de bedrev når de dukket opp i flokk er vanskelig å finne paralleller til. Jeg kan ikke huske om jeg faktisk kom meg til Gudenes Dal og runda spillet, men det var ikke så viktig. Det gøye var jo å knuse troggs og samle magiske gjenstander, løpe rundt på kartet etter mine kompiser for å ta deres hardt ervervede skatter, før mamma ropte det var middag eller leggetid og Alex trasket hjem.

Jeg har forsøkt å få fatt i spillet for å kunne gjenoppleve gleden vi hadde tidlig på 90-tallet. Det er selvsagt en risikabel affære å hente frem igjen gode minner fra et uformet sinn og en periode som var preget av rekker av nye opplevelser innen musikk, spill, bekjentskaper og film. Jeg braste rett inn på GOG for å finne en lovlig, nedlastbar versjon. Det endte som en kjempestor nedtur, for «musikken» og lydeffektene var intet mindre enn horrible. Det finnes selvsagt klipp på som viser hvordan spillet egentlig skal nytes med herlig Amiga-musikk.