Sensible Softwares legendariske bananskru – er klassikeren like god som vi husker den?
Noen minner i en Neverfjordings liv brenner seg fast i hjernebarken med samme nøyaktighet som et perfekt plassert brassespark i krysset på Blodmyra stadion. For meg skjedde det høsten 1989. MicroProse Soccer er det første fotballspillet jeg kan huske at jeg virkelig kjente ren, uforfalsket begeistring for fotball på min DOS PC.
Før jeg satte meg ned for å oppleve denne klassikeren på nytt, må jeg ærlig innrømme én ting: De eneste to versjonene jeg noensinne hadde rørt var Amiga- og DOS-utgaven. Jeg hadde aldri prøvd den originale Commodore 64-versjonen fra 1988 – selve opphavet som de andre versjonene sprang ut fra.
Fotballspillene vi hadde vært borti frem til da gikk treigt. De klarte aldri helt å fange fotballen på Blodmyra stadion sitt intense, røffe og uforutsigbare karakter. De gode, gamle sliterne som International Soccer (1983) og Match Day (1984) var på slutten av 80-tallet blitt seige krigere med shortsen hengende nedfor rompa. De var veteraner som hadde gjort sin tjeneste, og som nå skrek etter skikkelige arvtakere. Ja da, Emlyn Hughes International Soccer var et nydelig taktisk og spillmessig steg i riktig retning i 1988, men det var ingen revolusjon.
Det skulle MicroProse Soccer stå for!
Slik så altså revolusjonen ut på en Amiga. Trykk play og opplev de nydelige taklingene, lydene, musikken og ikke minst den ikonisek reprisen av målet.
Høsten 1989: Da «Spill-kureren» landet diskettene
For meg kom revolusjonen i form av to spill egentlig: Kick Off og selvsagt MicroProse Soccer. Begge tikket inn i postkassen en gang på høsten 1989 via min faste «spill-kurer» som jeg byttet disketter med back in the glory days.
Jeg er ganske sikker på at det var MicroProse Soccer som landet først. Min kjære Acer 910 intel 486 skulle endelig få et fotballspill som virkelig sparket fra seg. Og som det sparket!
Jeg minnes at jeg elsket å se banen rett ovenfra, i motsetning til det skrå sidelengs-perspektivet fra de tidligere nevnte spillene. Men det viktigste var ballfysikken: Jeg kunne plutselig skru ballen på eksakt samme måte som jeg skrudde lærkula i skolegården! Byttet fra de gamle spillene til MicroProse Soccer var som å skifte fra utslitte Viking gummistøvler til et par splitter nye Adidas Copa Mundial. Det var en hel fotballbane i forskjell!
MicroProse Soccer står igjen som et av de viktigste spillene fra min DOS-æra. Jeg kan ikke huske at noen av vennene mine som hadde Amiga på den tiden hadde en blodkopi av det. Hos Amiga-gutta var det Kick Off som herjet på tampen av 80-tallet.
I ettertid må det sies at jeg kunne fått en enda råere opplevelse om jeg hadde hatt et bedre redskap i hendene. Min Mach 2-joystick for PC Gameport var ikke akkurat det beste skotøyet – den var fryktelig treg i svingene. Det var litt «Jan Koller» over hele stikka: tung, treg å snu, og krevde en del knuffing for å få ting til å skje. Her kunne en legendarisk TAC-2, en Competition Pro med ekte mikrobrytere, eller en lynrask Zipstick ha hevet prestasjonene på gressmatta betydelig.
Bak kulissene: Sensible Software og arkade-arven
For å forstå hvorfor MicroProse Soccer føltes som et brassespark inn i fremtiden i 1988, må vi kaste et blikk under panseret på spillmotoren. Spillet var åndsverket til det britiske radarparet Jon Hare og Chris Yates i Sensible Software. At det fikk hete nettopp MicroProse Soccer skyldtes utgiveren: Simuleringsgiganten MicroProse (ledet av den eksentriske «Wild Bill» Stealey) var mest kjent for militær- og flysimulatorer, og valgte å koble firmanavnet sit direkte til tittelen for å gi spillet umiddelbar tyngde, kvalitet og hyllestatus i spillbutikkene.
Den største tekniske nøtten Hare og Yates måtte knekke var å overføre opplevelsen fra den japanske arkadesuksessen Tehkan World Cup (1985) til trange hjemmemaskiner. Arkadekabinettet benyttet en analog trackball (en kule du rullet med håndflaten) som ga trinnløs vekt, fart og retningskontroll. Å oversette denne analoge følelsen til en digital 8-veis joystick – som i bunn og grunn bare gir prosessoren et binært «AV» eller «PÅ» – krevde ren kode-magi.
Hovedprogrammerer Chris Yates løste dette med en genial fysikkmotor basert på «Look-up tables» (LUT). Ved å bruke forhåndsberegnede tabeller lagret i minnet, slapp den stakkars 8-bits MOS 6510-prosessoren på C64 å regne ut tung trigonometri for vektorer i sanntid. Dette frigjorde nok regnekraft til spillets aller mest ikoniske nyvinning: «Banana Power». Ved å nappe joysticken diagonalt i det ballen forlot spissens støvel, manipulerte du luftmotstanden og skrudde ballen i en vill, ugjennomtrengelig bue rundt keeperen!
Det er umulig å snakke om denne epoken uten å trekke den direkte linjen videre til tidenes beste fotballspill: Sensible World of Soccer (SWOS). Det var nemlig her i 1988 at fundamentet ble støpt. Fugleperspektiv-kameraet, den pixel-perfekte arkadehastigheten og det skrudde ballmønsteret utgjorde selve DNA-et Sensible Software foredlet inn i Sensible Soccer (1992) og til slutt toppunktet SWOS (1994) på Amiga. Uten de tekniske løsningene Yates kodet for MicroProse Soccer på 8-bit, hadde vi ganske enkelt aldri fått den lynraske pasningsflyten og karrieremodus-magien som gjorde SWOS til den ubestridte kongen av 16-bit-æraen.
11-er eller 6-er: Leikvang stadion vs. gymsalen i Neverfjord
Spillet tilbød to vidt forskjellige moduser, og begge leverte på hver sin måte:
- 11-er Utendørsfotball: Stor bane med simulerte værforhold. Regn og tordenvær var ikke bare kosmetisk pynt – regnværet gjorde banen glatt som en skøyteis. Det førte til at taklingene («sliding tackles») varte i flere meter, og ballen fikk enorm fart langs gresset.
- 6-er Innendørsfotball: Basert på den amerikanske MISL-ligaen. Å spille innendørsfotball var en fantastisk variasjon! For meg ble den imidlertid mest brukt til å tøffe meg foran Amiga-gutta og vise at spillet mitt kunne simulere en tett og svett kamp i gymsalen på Neverfjord skole. Kan Kick Off det? Nei!
Jeg husker også at jeg brukte utrolig mye tid på World Cup-alternativet. Om jeg noensinne kom meg helt til finalen i 1989, kan jeg ikke minnes. Men minnene fra tiden foran EGA-grafikken er brennsterke – de sitter plantet i hjernebarken som et perfekt utført ristespark.
En tidsreise til 2026: Versjonstesten
Hvordan oppleves klassikeren om vi fyrer den opp i dag? Jeg satte meg ned for å teste C64, Amiga og DOS-versjonene med friske 2026-øyne. Når vi ser på tvers av plattformene spillet ble utgitt på, blir det tydelig hvordan Sensible Software og porteringsteamene tok helt ulike tekniske grep for å tilpasse både lydbilde, grafikk og koding til maskinvarens strenge begrensninger.
Commodore 64 (Originalen)
Jeg var utrolig spent da jeg fyrte opp «brødboksen», og jeg kan avsløre på sittende fot at jeg ble regelrett blåst av banen! Den spiller ekstremt bra og er på alle måter en ren teknisk triumf. I denne originalversjonen fra 1988 leverte brødboksen en krystallklar 16-fargers 8-bit opplevelse med myk rulling. Lydbildet var signert C64-legenden Martin Galway, som skviset SID-chipen (MOS 6581) til sitt ytterste for å gi oss noen ikoniske spillyder og menyer. Det var ikke uten grunn at denne utgaven sikret seg tittelen «Best 8-bit Simulation of the Year» i sin tid.
Amiga 500
Da spillet tok steget over til 16-bit i 1989, fikk vi en skarpere visuell oppgradering. Amiga-versjonen er helt utsøkt! Lydsporet og effektene komponert av Barry Leitch utnyttet Amigaens Paula-chip med fyldige PCM-samples, og det var lagt til lekre ekstra finisser som VHS-striper under «Action Replay»-reprisene. Men det mest fascinerende skjuler seg under panseret: Utviklerne i Electronic Pencil Company brukte en egen 6502-emulator direkte i koden slik at Amigaens Motorola 68000-prosessor kjørte den originale C64-logikken sømløst! Amiga-utgaven er dermed et sprettende «spitting image» av 8-bit-originalen – bare ikledd en litt penere 16-bit drakt.
PC MS-DOS
DOS-versjonen var akkurat slik jeg husket den fra min kjære Acer 910! Visuelt sto den stolte 16-fargers EGA-praktutgaven seg overraskende godt. Som Amiga og C64-versjonen flyter spillet på PC-versjonen som smør i en kokvarm takrenne. Helt smooth! Lydopplevelsen var derimot i en helt egen kategori: Siden de færreste PC-er på den tiden hadde dedikerte SoundBlaster-kort eller AdLib, var du overlatt til den interne PC-speakerens hvinende pipetoner. Det å høre dommerfløyta pipe gjennom kabinettet er kanskje en smule utfordrende for ørene i 2026, men nostalgiverdien er umåtelig høy!
Jeg har ikke originalversjonen av MicroProse Soccer på Commodore 64, men jeg har en cracket versjon liggende tilgjengelig en hemmelig plass med nydelig Matt Gray cracktro-musikk som intro. Skru opp lyden og nyt! Deretter kommer en sekvens med spillet.
Gressmatta vs. Virkeligheten
Jon Hare og Chris Yates skjønte tidlig at en 100 % ren simulering på en 8-bits MOS 6510-prosessor ville blitt dødelig kjedelig. Resultatet ble en mesterlig balansegang mellom sportens sjel og ren, uforfalsket arkademagi.
I den virkelige fotballverdenen må spillerne forholde seg til en gigantisk gressmatte på 105 x 68 meter, der en gjennomsnittlig utøver løper mellom 7 og 9 kilometer i løpet av en omgang, mens ballen krever nøye touchet presisjon for ikke å sprette unna. Taktikken styres av avanserte sonesystemer, komplekse offside-feller og manuelt oppbygde faste situasjoner.
Sensible Software kastet stort sett alt dette over bord: De krympet banestørrelsen proporsjonalt for å skape et uavbrutt sjansebonanza, og skrudde spillhastigheten opp til ren arkade-høyoktan der spissene løp som 100-meterssprintere. Ballen lå rett nok tett inntil støvelen, men kunne lett mistes om du tok en for brå retningsendring. Taktikken var kokt ned til direkte og nådeløs markering.
Spillet dret rett og slett i offside-regelen og dømte knapt frispark uansett hvor grovt du meide ned motstanderens ving med en skikkelig gressklipper av en sliding tackle. Innkast og hjørnespark var lynraskt utløste faste situasjoner, skreddersydd for å klinke ballen i nettmaskene på sekundet. Ved å skrelle bort alt av oppstykket dødtid skapte Sensible Software en opplevelse som føltes mer som ekte, intensiv fotball i hodet til en 14-åring enn det en ren, treg simulering noensinne kunne klare!
Kuriosa: Oman og den amerikanske keeperen
Ingen retro-gjennomgang er komplett uten litt snacks.
- Oman-mysteriet: Har du noen gang lurt på hvorfor det lille landet Oman var inkludert som spillbart landslag i VM-modus? Svaret er at programmerer Chris Yates sin mor bodde i Oman da spillet ble laget. Han la ganske enkelt inn nasjonen som en hyllest til sin mor!
- Keith Van Eron’s Pro Soccer: I USA skjønte ikke amerikanerne hva «soccer» var uten et kjent fjes på esken. Utgiver Bill Stealey (som eide innendørslaget Baltimore Blast) omdøpte spillet til Keith Van Eron’s Pro Soccer etter lagets stjernekeeper, og heiv inn et ekstra massivt fokus på innendørsmodusen. Litt som om vi i Neverfjord skulle kalt spillet for Magne Svendsen Pro Soccer. Jeg hadde ihvertfall kjøpt det.
Konklusjon: Dommen i 2026
Det var som å være akkurat 14 år igjen. Jeg skrur ballen i krysset, takler så det suser på den våte gressmatta og koser meg glugg i hjel med dette legendariske spillet. Jeg kom meg problemfritt gjennom gruppespillet i VM, før jeg noe så til de grader urettferdig ble slått ut i sluttspelet av et kynisk Uruguay. Dette spillet kommer jeg til å ta frem igjen. Gang på gang.
Hvis jeg skal kaste et gult kort i retning Sensible Software, må det være for keeper-AI-en. Så fort du oppdager juksekoden – å komme i diagonal vinkel og klinke til med en frekk bananskru – er det rene julaften på spissplass. Keeperen har åpenbart ikke lest kildekoden til Chris Yates, for han fatter null og niks av ballbanen. Dermed triller ballen inn i lengste krok nesten uansett!
Jeg må også trekke frem hvor utrolig underholdende det er at du faktisk styrer keeperen manuelt i dette spillet. Med litt trening i joysticken går du fra å fremstå som Magne Svendsen på en regntung mandag, til å plukke baller i krysset som Alisson Becker på en god dag.
Hvilke av versjonene foretrekker jeg i dag? Svaret er egentlig alle. Men jeg må ærlig innrømme at jeg i dag er aller mest imponert over hva de tryllet ut av Commodore 64 i 1988. Wow!
Min poengscore er 8/10. En udødelig, bananskruende klassiker som fortsatt har Copa Mundial-støvlene godt plantet på gressmatta!
Her er de andre publiserte artiklene i Lasses tilbakeblikk på fotballspillhistorien: