Inntrykk: Tormentum II

Fascinerende uhygge og puslenøtter i fleng.

En av de aller første postene på nettstedet som da hadde det fantasifulle navnet «Joachims spillblogg» var en tekst om Tormentum: Dark Sorrow, et fascinerende og dystert pek-og-klikk-eventyr med slående 2D-kunst inspirert av H.R. Giger og Zdzislaw Beksinski. Det var vakkert og ekkelt samtidig, med herlig gufne detaljer, og presentasjonen alene sikret at det var verd de cirka fem timene det tok å fullføre. Spillmekanismene og puslenøttene holdt kanskje ikke et like høyt nivå, men de sto ikke i veien for opplevelsen heller.

Nå har det gått over ti år, og Tormentum har endelig fått en oppfølger. Ved første øyekast er alt veldig likt, og det er det vel strengt tatt ved andre også. Men dette spillet er minst dobbelt så stort som sin forgjenger, med en handling som på overflaten ikke har særlig mye med eneren å gjøre i det hele tatt.

To verdener (begge suger)

Det hele starter i en cyberpunk-aktig fremtid, der menneskene som forventet har klart å ødelegge jordkloden. Forurenset luft gjør det til en risikosport å gå ut uten maske, og det ser ikke ut til at situasjonen har tenkt å bli bedre. Spillets hovedperson, David, er lei av både virkeligheten og tilsynelatende også menneskekroppen med alle dens fysiske begrensninger, og har brukt livet sitt på å skape en virtuell virkelighet som han nå håper å kunne rømme inn i. Han trenger bare å fullføre den enormt kraftige datamaskinen som skal til for å kjøre den, og det er her vi kommer inn i bildet.

Men ikke lenge etter at vi har tatt over spakene skjer det en ulykke, og det ene leder til det andre. Plutselig våkner David opp inne i det som virker som hans egen virtuelle verden, men han er fanget. Både fordi han våkner opp i et faktisk fengsel, og fordi han ikke aner om det er noen vei tilbake til virkeligheten. Hvis ikke det er virkeligheten han er i nå, og alt det andre bare var en drøm? Eller en annen dimensjon? Ting står i alle fall ikke noe bedre til i denne verdenen enn i den forurensede fremtidsvisjonen han forlot, for her holder det meste på å falle fra hverandre eller råtne bort.

Dermed starter jakten på svar og – forhåpentligvis – en utvei.

Utforsking og puslenøtter

Tormentum II er, som sin forgjenger, et pek-og-klikk-eventyr. Spillet består av en serie håndtegnede skjermer – over 200, faktisk – fulle av puslenøtter, hemmeligheter og ofte smått uhyggelige figurer som kan hjelpe eller hindre deg. Og låste dører. Dem er det veldig mange av, skjønt med tanke på spillets størrelse skal vi nok være glade for at ikke alt er åpent samtidig. Da hadde det nok fort blitt ganske overveldende.

I stedet er spillet egentlig ganske flink til å gi deg en illusjon av åpenhet, men der du sjeldent har særlig mange reelle områder hvor du kan gjøre fremgang samtidig. Det skaper en fokusert opplevelse og gjør det vanskeligere å sette seg fast, ettersom du stort sett kun trenger å konsentrere deg om noen få utfordringer av gangen.

Selve gåtene er generelt ikke spesielt vanskelige. Det lønner seg å lese det som dukker opp av notater, illustrasjoner og de hintene figurene gir, men gjør du det bør du klare å gjøre jevn fremgang uten å måtte ty til hjelp på nettet. For det meste, i alle fall – de gangene jeg ble sittende fast var det i alle fall stort sett fordi jeg hadde oversett eller glemt et åpenbart hint. Spillet har også svært mange «minispill» og mekaniske puslenøtter med egne regler, skjønt få av dem er spesielt kompliserte selv om noen kan virke slik når du først starter dem. Igjen gjelder det å følge hintene du får, og hvis noe virker helt umulig å skjønne seg på må du bare utforske litt først, for å finne informasjonen du trenger andre steder.

Resultatet er at du generelt glir ganske greit gjennom spillet uten de store hindringene, noe som sikrer en fin og jevn progresjon men samtidig hindrer gåtene i å sette seg fast i hukommelsen. Når jeg sitter her etter å ha fullført spillet og skal tenke tilbake på dem, kommer jeg ikke på noen der jeg virkelig opplevde at de små grå ble utfordret og der jeg følte meg genuint smart som løste dem. Samtidig er det heldigvis heller ingen som skiller seg ut i den andre enden av skalaen – noen var kanskje litt uinspirerte, men ingen var direkte frustrerende eller plagsomme.

Fascinerende dyster verden

Det er uansett utforskingen av spillets verden som er det store høydepunktet her. Bak hver låste dør finner du fullt av nye og fantasifulle detaljer, og spillet slutter aldri å fascinere. Det på tross av at jeg egentlig aldri ble helt sugd inn av selve handlingen – den er kanskje litt for mystisk for sitt eget beste, og verken David eller noen av de andre figurene klarte helt å få meg investert i skjebnene sine (og det hjelper ikke at David snakker litt i overkant mye uten å ha så fryktelig mye vettugt å faktisk si). I stedet er det selve universet og stedene som trekker meg videre.

Presentasjonen er utrolig viktig her. Spillet byr på en kombinasjon av postapokalyptisk øde og organiske elementer, ofte i ulik grad av forråtnelse eller mumifisering. Det er ofte litt ekkelt og fælt, men bikker aldri over til det usmaklige. Og noen av motivene er direkte slående, der det gufne og det vakre står i nydelig kontrast til hverandre. I tillegg til den fabelaktige kunsten vekkes verden til live gjennom animasjoner, partikkeleffekter og filtre, og miljøene er bygd opp av flere lag som skaper følelsen av dybde når «kameraet» flytter på seg. Det er åpenbart lagt store mengde arbeid i selv skjermer du kun besøker i under ett minutt i løpet av spillets cirka ti timer. Alt akkompagneres også av nydelig musikk som bygger opp mystikken og stemningen på en herlig måte.

Når det hele er over får du en av flere avslutninger, basert på valgene du tok og tingene du gjorde underveis. Noen av dem er litt «gotcha!»-aktige, der tilsynelatende gode valg ødelegger for deg senere, men heldigvis får du ordentlige lagremuligheter, så det er alltids mulig å gå tilbake om du vil.

Tormentum II er med andre ord ganske lik sin forgjenger, som jeg snakket om i starten. Fantastisk kunst og helt greie puslenøtter og minispill. Sånn sett er det kanskje ikke noen kjempefordel at det er dobbelt så stort, for mot slutten ble jeg litt trett av å komme inn i nye rom og umiddelbart legge merke til de lett gjenkjennelige tegnene på en surrealistisk låsemekanisme som trenger å fikses (etter at jeg har funnet «nøkkelen» såklart), men jeg rakk ikke å bli helt lei før spillet var over.

Alt i alt satte jeg pris på tiden jeg brukte i Tormentum II sin forvridde verden, selv om det ikke gjør meg noe at jeg nå er fri til å utforske andre og gjerne litt triveligere virkeligheter.

Tormentum II er ute på Steam for PC nå. Vi mottok anmelderkopi av spillet. Her er en trailer: