Spilt på samme type datamaskin det ble skapt på, for over femti år siden.
Jeg er alltid nervøs når jeg vrir om nøkkelen på min Data General Nova 840 fra 1973. Den var et vrak da jeg begynte å restaurere den for noen år siden, og fortsatt hender det at noe ryker. Et smell og en liten røyksky fra en utslitt kondensator, eller en obskur feil i en logisk port langt inne i elektronhjernen, som det kan ta uker å finne og reparere. Noen ganger tenker jeg at hun kan få slippe nå. Hun er så urgammel og sliten. Kanskje hun bør få fred i dag.
Men denne gangen går det bra, og den vanlige euforiske følelsen sprer seg i kroppen min. Den massive maskinen starter opp. Det sinnssvake bråket fra de gamle viftene. Det varme, blinkende lyset fra alle lyspærene på konsollet. Og lukten! Den herlige duften av brent støv og gammel loddefluks. Og så den gamle terminalen, det rare, grønne blinket når bilderøret våkner. Nå er vi i 1973. Nixon er president. Pink Floyd har nettopp gitt ut The Dark Side of the Moon. Mikroprosessoren truer i horisonten, og disse svære maskinenes gullalder vil snart være forbi.
Jeg har ingen hullbåndleser dessverre. Men jeg har konstruert en Arduino-sak som emulerer den. Jeg laster først inn Extended BASIC, det tar bare et par minutter, og så skifter jeg «hullbånd» på emulatoren. Jeg skal laste inn det mest berømte programmet som noensinne ble laget for Nova 800-serien, et ikonisk spill som senere skulle bli portet til utallige mini- og mikromaskiner: Super Star Trek fra 1974.
Historien er fortalt i detalj mange ganger. Men i korte trekk går den sånn: Den første, enkle versjonen av Star Trek ble laget allerede i 1971, av en viss Mike Mayfield, og for en annen maskintype (Sigma-7). Du er sjef på USS Enterprise, som skal jakte på klingons rundt om i galaksen. Spillet er tekstbasert, men med antydning til ASCII-grafikk, og ganske avansert for sin tid. De første årene ville brukergrensesnittet vanligvis være en printer-basert «Teletype» med 110 baud hastighet, det vil si 10 tegn i sekundet, men de raskere «glassterminalene» med bildeskjerm ble etter hvert populære. Star Trek ble snart et av de mest populære spillene på tidens store maskiner.
Og så er det at Nova-maskinen kommer inn i bildet. Den første Nova fra Data General hadde blitt sluppet i 1969. Det var en rask, kompakt og billig maskin, bare noen få hundre tusen kroner for et komplett system. Nova ble en kjempesuksess, og ble fulgt av flere modeller på tidlig 1970-tall. Den kraftigste var Nova 840. En av dem ble solgt til Norsk Korrespondanseinstitutt i Norge, og endte til slutt opp hos meg.
Super Star Trek
I 1974 jobbet Bob Leedom som Nova-programmerer i forsvarsindustrien. Han likte Star Trek-spillet, og laget en versjon for Nova-BASIC. Men så kunne han vel ikke dy seg, han bare måtte begynne å mekke på det og utvide det. Nova 800 hadde nok jernkjerne-minne (opp til 64 kB, og enda mer på Nova 840) til at det var plass til mer tekst, nye funksjoner, mer variasjon. Resultatet ble Super Star Trek.
Programlistingen for Super Star Trek ble trykket i flere berømte spill-bøker fra 1970-tallet (Creative Computing og BASIC Computer Games), og var utgangspunktet for de fleste senere versjoner av Star Trek for mikrodatamaskiner som Apple 2, TRS-80, Commodore PET, og Sharp MZ-80K.
Phasers locked on target
Nova Extended BASIC er ganske avansert, og har flere funksjoner enn de fleste hjemmedatamaskinene fra 80-tallet. Men alt er tekst. Hvis man skal tegne noe, må man sette sammen bokstaver og tegn på kreative måter. Slik ASCII-grafikk var en kunstform i seg selv.
Jeg skriver LOAD «$PTR» for å laste inn BASIC-koden fra «hullbånd», og RUN. Og så starter Super Star Trek. Akkurat som det var i 1974. Samme maskin, samme kode. Er det gøy å spille? Kanskje litt. Ikke veldig. Men å oppleve hva en datamaskin var, før mikroprosessoren, det er helt utrolig. Hver eneste gang.
