Var Digital Illusions’ siste Amiga-flipper også deres beste?
Jeg holder som vanlig på med et tullete (men litt gøy) prosjekt: Jeg spiller alle flipperspillene som ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid, i den rekkefølgen de ble lansert (anslagsvis; jeg har ikke eksakt data på alt her). Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg, fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Hvis du ikke har fått med deg tidligere artikler i serien, kan du skrolle helt ned i bunnen for lenker. Vi er nå i 1995, og skal se på det neste spillet fra svenskene bak Pinball Dreams og Pinball Fantasies. Forrige spill i serien var dansk.
Beklager forresten at denne artikkelen lot vente på seg – den har vært ferdigskrevet i mange måneder, men av en eller annen grunn har jeg ikke fått tid til å gjøre den publiseringsklar. Jeg satser på at det ikke tar like lang tid å få ut de neste artiklene i serien, som også er ferdigskrevet.
Pinball Illusions
Digital Illusions, jeg kjente dere knapt… det føles som om jeg akkurat spilte Pinball Dreams, nå har vi faktisk kommet frem til svenskenes siste flipperspill for Amiga. Deres siste Amiga-spill, også – det har skjedd mye siden sist, og Amiga-markedet er i fritt fall nå. Men Pinball Illusions var faktisk også nesten deres siste flipperspill uansett plattform – de ga ut Pure Pinball på konsoll året etter, men det var en ren 3D-versjon av Pinball Illusions. Fra nå av skulle de i stor grad fokusere på racingspill, helt til de nok en gang endret rute helt med et lite spill som het Battlefield 1942.
Men det er en historie for en annen artikkel, en annen tid og kanskje til og med en annen dimensjon. Her og nå er det Pinball Illusions som gjelder.
Demoscene-kul
Det hele starter med en introduksjonssekvens som sikkert virket veldig kul da gjengen kom opp ned den. Gjennom en serie fancy tekstutsnitt får vi høre hvordan svenskene «langt tilbake» i 1992 skapte den første ekte flipperspillsimulatoren med Pinball Dreams, hvordan de fulgte opp med Pinball Fantasies og hvordan de nå – i «1995 AD» – er tilbake med Pinball Illusions. Og selv om det er noe litt barnslig demoscene-skrytete over hele sekvensen, har de jo på en måte rett. I 1995, eh, AD, var det fortsatt ingen bedre flipperspill. På Amiga, i alle fall.
Samtidig … introen var kul én gang, så den føles litt bortkastet. Selv om jeg måtte trekke på smilebåndet av det vesle sparket til Capcom… man er passe arrogant når man åpner spillet sitt slik, men noen måtte jo si det. Hvis ikke hadde sikkert Capcom holdt på slik enda… hm.
Det hele fortsetter uansett med en skikkelig «throwback» til svenskenes tid i demoscenen, med fancy svirrende polygoner, farger i hopetall og en av de kuleste tittelmelodiene i noe spill, noensinne. Så spillet redder seg altså kjapt inn igjen.
Der de to forrige spillene hadde fire brett hver, har dette bare tre. Merkelig nok har PC-versjonen, i alle fall CD-ROM-utgaven, fortsatt fire. Og det på tross av at Amiga var hovedplattformen under utviklingen – PC-versjonen var en konversjon laget av et helt annet studio. Så hva som skjedde her vet jeg ikke, kanskje man rett og slett bare ønsket å spare plass og kuttet en diskett fra det endelige produktet. Og kanskje man samtidig ikke var helt superfornøyd med det fjerde brettet, The Vikings. Jeg vet ikke.
De tre brettene som er inkludert er altså Law & Order, Babewatch og Extreme. Law & Order er et fremtidspurk-brett som konseptmessig minner litt om det ekte flipperspillet Demolition Man (1994), mens Babewatch er litt California-inspirert, med sexy damer og typer med sixpack, en gammel amerikaner og musikk som snytt ut av nesa på Beach Boys. For det kombofokuserte Extreme sin del er det ekstremsport som gjelder, naturlig nok.
Moderne design
Der Pinball Fantasies fortsatt føltes litt utdatert på designfronten, er brettene i Illusions alt annet. De har en rekke ulike moduser du kan aktivere underveis, inkludert – endelig! – flere former for multiball. De ulike modusene akkompagneres av egen musikk og lyd, og rikelig med fancy animasjoner i det simulerte LCD-displayet. Vi får til og med interaktivitet der vi kan velge moduser med flipperne, akkurat som i virkeligheten!
I tillegg har brettene mer moderne layout enn tidligere, og resultatet er at de rett og slett føles som ekte flipperspill fra midten av nittitallet. Dette er dermed en aldri så liten milepæl, den første gangen et virtuelt Amiga-flipperspill er på samme designmessige plan som de faktiske maskinene det skal simulere.
Jeg skal samtidig ikke påstå at disse brettene holder samme kvalitetsnivå som de beste flipperspillene fra midten av nittitallet – det gjør de ikke. Det er det jo kanskje ikke så mange ekte maskiner som gjør, heller, men jeg syntes for eksempel noen av modusene er litt vel lette å aktivere og det veksler mye fra det ene til det andre. Jeg liker for så vidt brettene, men jeg tror ikke de hadde satt særlig store spor om det var ekte flipperspill og jeg føler vel egentlig ikke de er like minneverdige som tidligere brett fra serien, heller.
Kanskje svenskene gikk seg litt bort i ny funksjonalitet denne gangen, og glemte finjusteringen.
Teknisk trøbbel (på moderne maskinvare)
Så skal det også sies at multiballfunksjonaliteten har sine ulemper slik den er implementert. For å få plass til mer av brettet på skjermbildet bytter spillet oppløsning fra standard 320×256 til en «interlace»-oppløsning som «jukser» seg opp i dobbel oppløsning. Det ble alltid fryktelig flimrete på min gamle TV, husker jeg. Og ingen av mine emulatoroppsett klarer å vise det helt bra på skjermen.
Jeg prøvde det også på min ekte Amiga satt opp med en moderne HD-skjerm via en OSSC-konverter. Da ser selve grafikken fin ut, men selve skjermen er ikke designet for å bytte oppløsning i hytt og gevær, og bruker flere sekunder på å veksle mellom skjermoppløsningene. Sekunder der ballene altså er i spill fordi Amigaen selvsagt ikke aner at skjermen sliter med å følge med. Dette er ikke ideelt, for å si det forsiktig.
Jeg kan kanskje ikke klandre spillet for problemet, og jeg frykter vel det kommer til å dukke opp igjen senere i serien, for dette er ikke det eneste spillet som veksler mellom oppløsninger for multiball. Men det er irriterende. Rart er det også at spillet ikke automatisk bytter tilbake til lavere oppløsning når multiballen er over, så jeg må styre med F9 eller hva det er på tastaturet.
Ellers er jo grafikken fabelaktig. Dette spillet er laget for AGA-maskiner, altså Amiga 1200, CD32 og Amiga 4000. Det betyr at vi har et skjermbilde med opp til 256 farger som standard, og brettene er både fargerike og detaljerte. Dette kommer ikke bare til syne i bakgrunnstegningene, men også ting som hvordan spillet tegner lamper og slikt. Det er feiende flott, spesielt på Babewatch og Extreme. Spillets simulerte LCD-display utnyttes også til det maksimale, med animasjoner i fleng.
Ikke så mye nytt
Utenom multiballen er det ikke så mye nytt her. Utskyteren har bare én styrke nå, noe jeg ikke liker så godt (igjen, kanskje utviklerne var inspirert av Demolition Man). Muligheten for å få ekstraball etter sisteballen er også fjernet, men det syntes jeg bare er bra. Den muligheten er grei på ekte flipperspill, i alle fall utenfor konkurransesetting og hvis du betaler for å spille, men helt meningsløs når du spiller gratis på datamaskinen din. Da er det bare tull at tilfeldighetene skal avgjøre om du får en ekstra ball.
Et overraskende problem er ballfysikken. Eller, altså, ballen virker mer realistisk enn noensinne når den ruller og spretter rundt, men jeg klarer ikke helt å venne meg til vinklene den velger når jeg smekker til den med flipperne. Det er alt for lett å sende den flygende «bakover» på en måte som ikke føles realistisk i det hele tatt. Jeg stusset faktisk såpass over dette at jeg bet i det skikkelig sure eplet det var å installere PC-versjonen som jeg kjøpte på GOG for år og dag siden. Men bortsett fra at alt gikk raskere der (ikke positivt) oppførte ballen seg på samme merkelige måte.
I et intervju med et obskurt nettsted som heter Spillhistorie.no sa Fredrik Liljegren fra Digital Illusions at de hadde lagt inn noen kopisperresystemer som ødela litt av fysikksimuleringen på crackede versjoner av spillet, og at disse aldri har blitt fikset. Teknisk sett bruker jeg jo en cracket (WHDLoad) versjon, men det er veldig rart med GOG-versjonen i så fall. Jeg ser også at folk med god kjennskap til hacking av Amiga-spill har uttrykt en viss skepsis til denne uttalelsen, så kanskje han bare sa det fordi han visste ballfysikken rett og slett var litt «wonky» og tenkte det var en fin måte å bortforklare det på?
Måten fysikken fungerer på er i det minste konsistent, og det er en stor fordel. For det betyr at det er noe man kan venne seg til.
Da jeg først hadde GOG-versjonen fremme måtte jeg jo forresten teste The Vikings, og mens jeg ikke skal kommentere det faktiske brettet for mye må jeg jo si at det hadde tidenes mest irriterende musikk og jeg er glad jeg ikke trenger å spille det mer.
Beste flipperspill til nå?
Men alt i alt, da. Er spillet gøy? Ja. Representerer det et steg fremover for flipperspill på Amiga? Også ja, på tross av den litt spesielle ballfysikken. Er det det beste flipperspillet til nå? Neeeei. Jeg syntes fortsatt Pinball Fantasies er bedre. Det har enklere men mer underholdende design, ett ekstra brett og er rett og slett bare gøyere å spille. Pluss, etter Graveyard og Stones ‘n Bones føler jeg vel ikke et Amiga-flipperspill er helt komplett uten et skummelt brett med zombier, demoner og vampyrer.
Karakter her? Jeg tror det blir en åtter. Men jeg er ikke hundre prosent overbevist.
(selv om vi nå sier farvel med sjangerens viktigste studio er det fortsatt mange flipperspill å jobbe seg gjennom her, så det er selvsagt for tidlig å kåre plattformens beste flipperspill)
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):
Liker du denne serien, og artikler som dette? Da setter jeg uendelig stor pris på om du vil støtte mitt arbeid med Spillhistorie.no: