Inntrykk: Joe & Mac Retro Collection

Huleboere møter dinosaurer i tre spill fra SNES-konsollens gullalder.

En gang i tiden (2015, faktisk) kom en spørreundersøkelse frem til at kun cirka 25% av amerikanere var helt sikre på at dinosaurer og mennesker ikke har levd samtidig. Så kan man selvsagt si «haha, fugler!» eller påpeke at det jo er noen variabler som kan gjøre det dumt å være for bastant (og hva er egentlig tid, når alt kommer til alt?). Men fantasien om at mennesker har levd side om side med Tyrannosaurus Rex står åpenbart sterk.

Noen er jo sikre på at verden kun er en håndfull tusen år gammel, og siden menneskene ble skapt på dag seks sammen med alle de andre dyrene, må de jo ha levd sammen med alt som har eksistert av dyreliv. Hvis ikke alle dinosaurfossilene ble lagt der som en spøk eller test, da. Men en bedre grunn til at fantasien vedvarer er nok rett og slett at ideen er ganske kul. Ian Malcolm kan si hva han vil, hvis det faktisk ble mulig og praktisk å klone frem dinosaurer ville jeg ukritisk heiet det frem. I mellomtiden har jeg bøker, filmer og spill – som Joe & Mac-serien fra Data East.

Fra arkadehallene med køller

Joe & Mac: Caveman Ninja debuterte i arkadehallene i 1991, og er et fargerikt plattform-/actionspill som introduserer de to heltene Joe og Mac. De er huleboerninjaer, skjønt akkurat hva som gjør dem til ninjaer aner jeg ikke, og da spillet tok turen til andre plattformer droppet det gjerne ninjadelen av tittelen. Det ble uansett rimelig populært, og om det ikke regnes som noen direkte klassiker i dag er det likevel et av spillene som stadig dukker opp i samtalen om arkade- og konsollspill fra den tiden. Det kom til og med til Amiga!

Nå er Joe & Mac tilbake, sammen med de to oppfølgerne, i pakken Joe & Mac Retro Collection. Det er en standard emulatorbasert pakke – i seg selv kanskje en utdøende art nå som det tydeligvis ikke er grenser for hva som kan gjenskapes av KI – der vi får oppleve spillene slik de var på SNES. I tillegg får vi generøs tilbakespoling, og muligheten til å lagre når som helst. Pluss en egen «boss rush»-modus, for de som ikke får nok av å slåss mot store dinosaurer.

Siden det er såpass få spill i pakken, kan jeg jo like godt ta for meg hvert av dem individuelt.

Joe & Mac: Caveman Ninja

Det første spillet i serien stammer som sagt fra arkadehallene, og det hadde jo vært kult om arkadeversjonen var inkludert i pakken ettersom den er litt annerledes på flere måter. Men den får vi ikke, og heller ingen av de andre versjonene spillet fikk. Litt synd.

Handlingen følger huleboerne Joe og Mac, som en dag oppdager at en gjeng neandertalere har skremt bort alle damene fra landsbyen deres (i arkadeversjonen kidnapper de dem i stedet). Så nå legger de ut for å banke opp neandertalere og et utvalg dinosaurer, noe som imponerer damene nok til at de kommer tilbake (i arkadeversjonen redder de dem i stedet).

Sjangermessig er vi i plattformterritorium her, som i hele serien, men det er nok fiender og «skyting» til at vi bikker over i actionsjangeren ganske ofte. Du kan plukke opp flere ulike våpen med forskjellige styrker og svakheter, og bytte mellom disse underveis. Du kan ikke drepe fiender ved å hoppe på dem, men du kan stå på dem om du timer det riktig, noe som kan hjelpe deg å nå ellers utilgjengelige plattformer.

Det aller beste med spillet er presentasjonen. Det ser genuint flott ut. Grafikken er tegnefilmaktig, med store og fargerike figurer, heftige bakgrunner og haugevis av herlig animerte detaljer. Det ser så bra ut, faktisk, at jeg en god stund opprinnelig trodde det var arkadeversjonen jeg spilte. Godt jobbet, SNES. Jeg elsker også de svære bossene, og spesielt den herlige detaljen at du først klatrer over hele førstebossen mens den ligger og sover, før en slamp av en neandertaler vekker den slik at det blir kamp.

Slike detaljer er det dessverre ikke like mange av senere i spillet, og selv om nivåene for så vidt er ganske varierte er de ikke så veldig minneverdige. Presentasjonen er uansett på topp hele veien gjennom eventyret, og det er stadige humoristiske glimt som hever opplevelsen. Musikken er gøy og veldig typisk for sjangeren, og spillet har mange kule lydeffekter.

I motsetning til arkadeversjonen har SNES-versjonen også et verdenskart med bonusbrett og slikt, åpenbart inspirert av visse andre konsollspill. Så det er mer innhold her enn i originalen.

Spillets problem er … vel, selve spillet. Kontrollene er veldig stive og føles ikke responsive nok, og de er milevis unna de glatte og tilfredsstillene kontrollene i 16-bits-eraens beste spill. Det føles som vi fortsatt er på åttitallet, og presisjon er vrient. Synd, fordi flere av nivåene krever det. Disse nivåene er dessuten designet på en slik måte at du stadig blir overrasket over ting det er nesten umulig å reagere på hvis du ikke vet at de kommer, og det føles utrolig billig (heldigvis er spillet relativt gavmildt med helsebonuser). Selv om bossene ser kule ut, er få av dem spesielt interessante å spille mot, og noen har dessuten alt for mye helse.

Med tilbakespoling og lagring som denne versjonen byr på er det absolutt ikke utrivelig å spille gjennom Joe & Mac, men det blir nok med den ene gangen og hvis ikke du allerede har gode følelser for spillet tviler jeg vel på at du blir noen fan nå.

Congo’s Caper

Oppfølgeren til Joe & Mac dropper merkelig nok Joe og Mac. Congo’s Caper er et mye mer rendyrket plattformspill, der du spiller en ape som blir forvandlet til en guttunge og … okay, jeg aner egentlig ikke helt hva greia er. Men du har en kølle, og kan bonke masse hulemenn og dinosaurer i hodene deres.

Kontrollmessig syntes jeg ting sitter mye bedre her enn i Joe & Mac. Det går glatt, kontrollene er responsive og tillater presisjon. Hoppingen og sprettingen føles bra. Slåssingen (eller bonkingen) er også litt interessant, fordi du kan svimeslå fiendene og så dytte dem rundt eller smelle dem avsted slik at du kan bruke dem som plattformer eller til å ødelegge barrierer. Eller ta ut andre fiender. Artig.

Men ellers er det egentlig ganske «generisk 16-bits-plattformspill», det her, og ikke helt i min gate om jeg skal være helt ærlig. Grafikken er flott, men humoren og smådetaljene fra Joe & Mac er i stor grad borte. I tillegg har også dette spillet flere brett med ganske urettferdig design, der du helst må vite hva som kommer for å få det til. Noen av dem er dessuten sånne jaktsekvenser der tidlige feil kan føre til at du dør mye senere, fordi du ikke har forspranget du trenger. Spolingen hjelper jo hvis du velger å «jukse».

Jeg ser absolutt for meg at hvis man hadde dette spillet på nittitallet, kunne man skvise en del moro ut av det. Kanskje spesielt om man fikk leid eller lånt det i en helg eller to, i stedet for å kjøpe det. Og jeg blir heller ikke overrasket om det finnes mange der ute som har gode minner fra det. For min del slo det imidlertid ikke an, og mens jeg syntes det var gøy å spille gjennom Joe & Mac med litt juks her og der, for å bare oppleve hele det spillet, mistet jeg ganske raskt interessen for Congo’s Caper.

Til en viss grad er det nok et «meg»-problem, men det var ingenting her som grabbet meg. Det er for mange slike spill der ute, og ikke særlig mye som gjør akkurat dette spesielt.

Joe & Mac 2: Lost in the Tropics

Nå er Joe og Mac tilbake, og dette er en mye tydeligere oppfølger enn Congo’s Caper. Mekanismene er nesten de samme som i originalen, og det samme gjelder måten nivåene er designet på. På mange måter er det også en tydelig forbedring. Kontrollene sitter mye bedre her, og det er betydelig mer komfortabelt å spille. Grafikken er et hakk mer blankpolert og teknisk imponerende, og spillet ser faktisk enda mer ut som et arkadespill på tross av at det faktisk aldri var det. Og i motsetning til Congo’s Caper har spillet litt av galskapen fra Joe & Mac.

Men bare litt, egentlig. Det er litt mer standard plattform-action, litt færre kule greier. Litt mye, inkludert «bossene», som føles som ren repetisjon fra det første spillet. Selv om de fortsatt ser veldig kule ut. Ah, og på tross av at spillet har undertittelen «Lost in the Tropics», har det den samme klassiske brettkombinasjonen som så mange andre spill fra samme tid, med snøbrett, lavabrett, og så videre.

Så det er både og, det her. Og jeg syntes fortsatt nivåene har for mange urettferdige feller, selv om de ikke er like gale som i originalen. Joe & Mac 2 var uansett solid nok til at jeg syntes det var gøy å spille gjennom en gang. Selv om jeg ikke ble gift.

Ah, for du kan bli gift i spillet. Du kan besøke en landsby, kjøpe blomster der, og gi til ei av tre damer skjult bak forheng. Hvis ei av dem liker gavene (flere ganger?), gifter du deg med henne, og hun flytter til huset ditt. Som du også kan oppgradere. Visstnok går det an å gi henne flere blomster, for å ende opp med barn. Jeg vet ikke helt hvordan dette foregår, all den tid spillet finner sted over en periode på noen dager. Men hvis du er desperat etter å finne det ut, går det fint å spille brettene i spillet om og om igjen for å samle pengene du trenger på blomster og oppgraderinger.

Jeg tror uansett vi lander på samme konklusjon her som med originalen – det er artig nok, men du trenger antakeligvis et visst forhold til det fra før for å virkelig sette pris på det. Elsker du å utforske gamle spill, slik som jeg gjør, er det uansett en gøy opplevelse. Men ikke en som kommer til å sette spor.

Samarbeid og ekstragreier

En ting verdt å nevne er at alle disse spillene tilbyr lokalt samarbeidsspill for to. Jeg har ikke testet funksjonen, men jeg mistenker jo at opplevelsen blir et par hakk bedre i godt lag, og at dette sikkert også en viktig grunn til at spillene er relativt populære. Så hvis du har den muligheten, ville jeg absolutt gitt det et forsøk.

Alle spillene har som sagt en «boss rush»-modus. Der kan du ikke spole eller jukse, men må i stedet slåss mot spillenes bosser én etter én og så scores du etter hvor langt du kom og hvor lang tid du brukte. Artig konsept, men som nevnt ser «bossene» mye kulere ut enn de faktisk er å spille mot, så jeg mistet interessen veldig kjapt.

Ellers får vi en interaktiv «unboxing» for hvert spill, der vi kan kikke på manualen og en 3D-modell av spillkassetten. Kult, spesielt siden vi får innpakningen fra alle tre regionene spillene kom i, og det er alltid gøy å se på forskjellene. Et galleri med konseptkunst og annet bildemateriale er også med – det er ikke så mye her, men slikt setter vi alltid pris på – og du kan også spille alle låtene. Jeg kom vel aldri til det punktet her hvor jeg hadde lyst til å høre på dem utenfor spillet, men jeg vet jo hvordan det er med spillmusikk som er brent inn i hjernebarken fra barndommen av, og hvor mye jeg for eksempel savnet denne funksjonen i The Last Ninja Collection fra en stund tilbake. Så det er bra at dette er med.

De vanlige innstillingsmulighetene er også inkludert, med CRT-filter, forskjellige oppløsninger og bildeformater, plansjer i bakgrunnen og så videre. Tommel opp.

Konklusjon

Joe & Mac Retro Collection er en kul samling for deg som allerede har et godt forhold til disse spillene på SNES, og et ønske om å spille dem igjen på moderne plattformer. Emuleringen er bunnsolid, og alle de forvendede funksjonene – spoling, lagring, innstillinger og slikt – er med. For oss andre handler det egentlig mest om hvor interessert man er i å prøve alt mulig rart kontra hvor fokusert man er på kvalitet og klassikerstatus. Dette er strengt tatt ikke klassikere eller skjulte perler, og selv da de var nye snakker vi nok terningkast tre eller fire. Men jeg hadde det artig, og spilte/jukset meg gjennom to av dem. Totalt brukte jeg fire timer med litt gjenspilling og eksperimentering, og det er jo ikke ille.

Joe & Mac Retro Collection ble sluppet i dag, på PC (Steam), Xbox Series X|S, Switch og PlayStation 5. Versjonen for Switch og PlayStation får også fysisk lansering. Jeg fikk anmelderkopi på PC i god tid før lansering. Her er en trailer: