inside

Inntrykk: Inside

Dette danske indie-spillet er en av fjorårets beste utgivelser.

Da jeg listet opp favorittene mine fra fjoråret i en artikkel her på nettstedet, skrev jeg at jeg slet med å finne virkelig engasjerende spill i 2016. Lista ble toppet av en ekspansjonspakke, og alle de andre spillene var oppfølgere. Rimelig kjedelig, egentlig. En av kommentarene jeg fikk til denne lista var at jeg burde spille Inside, som kom ut for Xbox One, PlayStation 4 og PC i fjor sommer – og det har jeg nå gjort.

Inside foregår i en dyster verden.
Inside foregår i en dyster verden.

Kort sagt: Jepp. Hvis jeg hadde spilt Inside, så hadde det kommet på lista. Det må uten tvil regnes som et av fjorårets aller ypperste spill – faktisk sitter jeg med følelsen av at dette spillet på mange måter må være et av de kuleste jeg har spilt, noensinne.

Fra skaperne av Limbo

Inside er riktignok også en slags oppfølger, nemlig til indie-yndlingen Limbo som imponerte de fleste (inkludert meg selv) stort da den kom for noen år siden. Jeg har notorisk dårlig hukommelse, men selv jeg husker … vel, la meg ikke ødelegge noe. Du vet hva jeg snakker om, og hvis du ikke vet det, så har du ikke spilt Limbo. Hvilket du bør gjøre, snarest.

Modellen er akkurat den samme – et sideskrollende, filmatisk plattformspill åpenbart inspirert av Eric Chahis banebrytende Another World fra 1991. Du spiller en liten gutt som befinner seg i en dyster, mørk og svært ugjestmild verden. Det meste du møter ønsker tilsynelatende å drepe eller fange deg, og som om ikke det var nok er det fullt av fysiske hindringer i de forfalne og ødelagte miljøene du må navigere deg gjennom.

Begrenset, men effektiv fargebruk.
Begrenset, men effektiv fargebruk.

Hva som har skjedd for å gjøre verden slik den har blitt skal jeg ikke spekulere i, annet enn at det sannsynligvis har med gale vitenskapsmenn å gjøre. Eller muligens bare normale vitenskapsmenn – man kan jo aldri helt vite hva den gjengen finner på.

Guttungen du styrer kan løpe, svømme, hoppe og klatre, og til og med bruke et par artige mekanismer underveis i spillet. Bevegelsene er glatte og naturlige, og man føler vanligvis at man styrer et ekte menneske og ikke en spillfigur. Spillet byr på den klassiske kombinasjonen av gåter, plattformhopping og action, som vi fant i Another World, Limbo og den vesle røkla der.

I likhet med de nevnte spillene er spillet dessuten fullt av situasjoner der du må eksperimentere litt med ulike løsninger, og der feil valg betyr en umiddelbar og ofte voldsom død. At spilleren må «lære ved å dø» er vanligvis en kardinalsynd i spilldesign, men hyppige lagrepunkter og komplett fravær av tidskrevende menyer og «game over»-sekvenser sikrer at du er rett tilbake i moroa så snart du har dødd ferdig.

Folkene i bakgrunnen kan se deg, om du ikke holder deg i skjul.
Folkene i bakgrunnen kan se deg, om du ikke holder deg i skjul.

Spillet går i dybden

Figuren din kan kun bevege seg langs en todimensjonal linje gjennom miljøene, men disse er likevel i 3D, og bakgrunnene er ikke bare til pynt. Ofte risikerer du å bli sett og angrepet av mennesker eller andre i bakgrunnen, og jagende fiender som ikke kan følge den ruten du tar, vil ofte velge alternative ruter gjennom miljøene. I tillegg brukes bakgrunnene flittig i historiefortellingen – det foregår nesten alltid ett eller annet interessant rundt deg, og enten det representerer en direkte trussel eller ikke, er det lurt å følge med på hva som skjer.

Inside er ikke direkte massivt, men det er til gjengjeld svært variert. Det introduserer nemlig ganske mange interessante konsepter underveis, og utviklerne har konsekvent motstått fristelsen til å bruke selv de beste av spillets mekanismer så mye at man blir lei av dem eller de overskygger resten. Samtidig føles alle passende for helhetsopplevelsen, og det er aldri vanskelig å skjønne de nye tingene spillet lærer deg. Det er en kunst å lage et spill der mange ulike mekanismer kommer sammen på en god og helhetlig måte uten å noensinne få spilleren til å stusse.

Når noe fremheves, kan du være rimelig sikker på at det er viktig.
Når noe fremheves, kan du være rimelig sikker på at det er viktig.

Selv spillets undervannssekvenser er gode, og de følges samtidig av noen spektakulært flotte vann- og lyseffekter. Spektakulært er i det hele tatt et ord som kan brukes om mye av den visuelle presentasjonen i Inside. Spillet bruker stort sett enkle modeller og veldig minimalistisk teksturering, men takket være de visuelle effektene og de ofte brutalt realistiske animasjonene får det et nærmest naturalistisk utseende.

Inside er langt mer fargerikt enn sin «forgjenger», men de fleste fargene er lavmælte, og ofte mørke og kalde. De få gangene spillet smeller til med mer sprakende farger, blir det dermed også veldig iøynefallende. Lys og skygge brukes også svært effektivt, og det virker ikke som en eneste lyskilde har blitt tilfeldig plassert ut. Inside er gjennomtenkt fra A til Å. Det ser virkelig slående ut til tider, og sånn sett får jeg litt av den samme følelsen når jeg spiller Inside i dag som jeg fikk da jeg spilte Another World for godt over 20 år siden.

Lyden er like vellykket, og har det samme lavmælte, naturalistiske preget med sparsommelig (men effektiv) musikkbruk. Ofte legger man ikke merke til den engang, der den bygger opp stemningen i bakgrunnen. Men lyden kan også sparke virkelig fra seg, noe du spesielt kommer til å merke nærmere slutten av spillet.

Modellene miljøene er bygd opp av er som regel ganske minimalistiske.
Modellene miljøene er bygd opp av er som regel ganske minimalistiske.

Heftig pakke

Alt dette resulterer i et spill som hekter fra første sekund, og som ikke gir slipp før du er ferdig. Det er velregissert en berg-og-dalbane full av minneverdige opplevelser og sanseinntrykk, og selv om det bare varer tre timer eller noe slikt, setter disse timene mye større spor enn mange spill som varer ti ganger så lenge.

Inside har dessuten et av tidenes største «what the fuck»-øyeblikk sett i et spill, og faktisk kan jeg på stående fot kun komme på ett kommersielt spill med en like vellykket vri – Free Radical Designs relativt ukjente PS2-perle Second Sight. Jeg skal ikke røpe så mye mer, men la meg i alle fall si at det er et øyeblikk du kommer til å huske. Jeg skal ikke si at dét alene gjør Inside verd å spille, fordi hele Inside gjør Inside verd å spille, men det hever spillet til et nivå kun forbeholdt de aller største klassikerne.

Men er det ikke noen problemer her, da? Tja, det finnes nok noen situasjoner der hvis du misser en liten detalj eller to, vil du dø gang på gang uten å egentlig skjønne hvorfor. Men de er sjeldne. Ellers kan man kanskje anklage gåtene for å være litt i letteste laget, og kanskje ikke like intrikate som de vi fant i Limbo. Men dette er ikke den typen spill der det å stoppe opp i et kvarter for å gruble over hva man skal gjøre hadde gjort opplevelsen bedre. Gåtene er smarte nok til at man får en viss tilfredsstillelse av å løse dem, og enkle nok til at spillet har akkurat den flyten det trenger.

Undervannsekvensene fungerer svært godt.
Undervannsekvensene fungerer svært godt.

Konklusjon

Jeg er litt sent ute med å anbefale Inside, men hvis du i likhet med meg har ventet med å skaffe deg spillet, håper jeg du følger mitt eksempel og kjøper det. Dette er en ekte, moderne klassiker som viser hva mediet vårt er i stand til når utviklere har en visjon og midler til å ta seg god tid til å gjennomføre den uten et eneste kompromiss. Dette er kvalitet fra start til mål, som i tillegg inneholder et av spillhistoriens største og mest imponerende enkeltøyeblikk.

Spillet finnes på PC, Xbox One og PlayStation 4. Jeg har spilt PC-versjonen, men jeg antar det ikke er noen nevneverdige forskjeller på plattformene (det er i alle fall ikke noen grunn til at det skal være det). Her er det offisielle nettstedet, og her er en trailer:

Om bildene: Mine egne bilder i artikkelen er tatt via Steam, som har komprimert dem noe.

Relaterte innlegg

4 kommentarer om “Inntrykk: Inside

  1. Selv synes jeg historiefortellingen og historien i seg selv var veldig banal og uinteressant, så jeg digget nok ikke spillet så mye som deg, men animasjonene og grafikken er noe av det råeste jeg har sett i et spill noensinne, så det må spilles bare pga det. Selv om gåtene er utrolige lette, så er det i alle fall en viss underholdningsverdi i at de er så varierte som de er, selv om jeg alltid blir provosert når utviklerne tydeligvis tror jeg er en idiot, og det trekker alltid veldig ned for meg.

    Holder fremdeles The Fall og The Swapper et hestehode foran Inside (og Limbo), siden de behandler spilleren som et intelligent vesen, og fordi jeg synes historiene rett og slett er bedre.

    • Mitt problem med The Swapper er faktisk nettopp gåtene. Jeg vet ikke hva det er – jeg er forhåpentligvis ikke helt idiot, siden jeg er en av bare 1% som har fått achievement for å fullføre Infinifactory, men i The Swapper stoppet det helt opp.

      • Kanskje du bare hang deg opp i et blindspor du ikke kom deg ut av? Det skjer jo noen ganger med alle. Du har jo spilt, og skriver om mye vanskeligere spill enn The Swapper. Infinifactory f.eks. Selv om det som er kult der er at man kan lage de sykeste løsninger som faktisk virker, men allikevel er komplett idiotiske i forhold til hvor enkelt det faktisk kunne gjøres. Er vel den fleksibiliteten som er grunnen til at jeg synes det spillet er et av de desidert beste spillene de siste årene.

        • Det var noen av gåtene i The Swapper hvor du måtte være veldig rask på labben da. Akkurat de kunne være litt irriterende. Men ellers veldig godsaker, og hadde vel litt godmusikk også!

          Har det skjedd noe mer med The Fall da? Ser bloggen sier del to kommer Q1 2017, men har ikke lest noe i det siste…

Legg inn en kommentar