Inntrykk: Rise of the Tomb Raider

Laras nyeste eventyr er endelig tilgjengelig på PC, og jeg er imponert.

Etter Lara Crofts svært vellykkede nyversjon i 2013-spillet Tomb Raider, er jeg neppe den eneste som har gledet meg til oppfølgeren, Rise of the Tomb Raider. Spillet kom opprinnelig i fjor høst, men takket være en sekk med sølvmynter (eller noen never dollar) fra Microsoft, har spillet holdt seg Xbox One-eksklusivt til nå. I forrige uke ble imidlertid PC-versjonen lansert, og jeg har storkost meg med den siden.

Jakten på evig liv

Nytt eventyr på gang.
Nytt eventyr på gang.

I Rise of the Tomb Raider har Lara Croft – som merkelig nok ikke fikk mentalt sammenbrudd etter å ha blitt massemorder i forrige spill – blitt besatt av farens store prosjekt. Han hadde funnet historiske kilder som pekte på et objekt som kunne gi folk evig liv, som noen har prøvd veldig hardt å skjule. Prosjektet ble hans endelikt; etter å ha blitt hengt ut for ideene sine tok han sitt eget liv da Lara fortsatt bare var en liten jentunge (eller gjorde han det?, og så videre).

Nå er Lara endelig på sporet av farens mål, og det viser seg at hun ikke er den eneste som har fått ferten av noe. Uheldigvis er de andre en gjeng religiøse fanatikere som ikke skyr noen midler for å få tak i det de vil ha, og Lara kommer naturlig nok veldig dårlig overens med dem. Dermed blir det en god del skyting og andre former for dreping i dette spillet også.

Rise of the Tomb Raider følger generelt samme oppskrift som det forrige spillet. Handlingen foregår i en serie stadig åpnere og større miljøer fulle av hemmeligheter, der du ofte kan velge om du vil følge de skriptede historieoppdragene eller bare legge ut på egne eventyr i noen timer. Det er nesten – men ikke helt – som å spille et åpen verden-spill ala Mad Max eller Shadow of Mordor.

Rent praktisk, vil du drive med en kombinasjon av utforsking, plattformhopping, dreping og sniking. Alle de ulike komponentene fungerer godt, og det er en glede å kontrollere Lara enten hun plaffer ned fiendesoldater med hagle, sniker seg gjennom busker og kratt eller utforsker oldtidstempler fulle av skjulte skatter.

Stor frihet

Lara prøvespiller for ny Poltergeist-film.
Lara prøvespiller for ny Poltergeist-film.

Veldig mye av spillets innhold er frivillig, og om du bare løper fra ett hovedmål til det neste, går du glipp av vanvittig mye. Det beste av sideinnholdet er de såkalte «challenge»-ruinene, som ofte belønner deg med nye egenskaper når du kommer deg gjennom dem. Skjønt den virkelige belønningen er utforskingen i seg selv, og her må du ofte løse ulike nøtter (gjerne basert på spillets kompetente fysikkmotor) for å komme videre. De er aldri supervanskelige, men krevende nok til at man må tenke og eksperimentere litt før løsningene kommer.

For meg er det når Lara utforsker ruiner at jeg trives aller best med spillet, og bare det å vite at jeg misset noen av disse tidlig i spillet fyller meg med ergrelse. Det får bare være at ruinen sjeldent er i like god stand når du går som da du kom; Lara er en arkeolog av den virkelig gamle typen, som hakker seg vei gjennom uvurdelige fornminner på jakt etter skatter for samlingen.

Men resten av brettene er også svært trivelige å utforske, med skjulte skatter og ressurser rundt hver eneste krok. Samtidig kan det faktisk blir det litt mye av det gode, spesielt for folk som meg. Jeg blir nemlig forvandlet til det min tidligere kollega Kjersti Stuestøl en gang beskrev som en «støvsuger» i slike spill, og må få med meg alt. Når det er så enormt mye å få med seg som det er i Tomb Raider, blir det nesten et ork å titte utover et nytt område som jeg vet er fullstappet av greier som bare MÅ finnes før jeg kan ta historien videre.

I tillegg til at noen av oss nok er litt for opptatt av å få med seg alt, er det flere gode grunner til å plukke med seg tingene du finner rundt forbi. Spillet har nemlig massevis av forskjellige våpen, samt annet utstyr som kan oppgraderes ved hjelp av de ulike ressursene du kan finne, og du kan i tillegg lage både ammunisjon for buen din og ulike former for feller og eksplosiver. Jeg vet at sammenligningen med MacGyver er utbrukt, men med tanke på hvor mye rart Lara pusler sammen, ofte i kampens hete, er den også svært passende.

Et problem jeg har oppdaget er at spillet noen ganger forlater pausemenyen på eget initiativ. Dermed ble Lara stående i denne kjipe situasjonen litt for lenge.
Et problem jeg har oppdaget er at spillet noen ganger forlater pausemenyen på eget initiativ. Dermed ble Lara stående i denne kjipe situasjonen litt for lenge.

I mine øyne burde dette aspektet av spillet vært litt tonet ned. Ja, samling er vanedannende, og det føles alltid tilfredsstillende å grave frem noen gamle mynter eller finne sjeldne mineraler, men det er ikke nødvendigvis det som er mest givende å bruke tiden på – gi meg heller mentale utfordringer enn å appellere til samlemanien min. I tillegg oppstår det irriterende situasjoner når man, spesielt litt utover i spillet, stadig får beskjed om at man ikke kan fortsette forbi et visst punkt fordi man ikke har ditt og datt av utstyr som trengs.

Men dette er små problemer, alt tatt i betraktning. Grunnen til at de kunstige hindringene føles så dumme er jo at de krasjer med den store frihetsfølelsen spillet generelt er så flink til å skape. Stort sett sitter jeg nemlig med følelsen av å gjøre ting på mine premisser.

Bedre enn forrige spill

En ruin. Tror du den overlever møtet med Lara?
En ruin. Tror du den overlever møtet med Lara?

Jeg var som nevnt veldig begeistret for det forrige Tomb Raider-spillet, men det var noen ting jeg mislikte med spillet. Først og fremst hatet jeg de mange «quick time events»-sekvensene som forpestet spesielt den tidlige delen av Laras eventyr. Disse knappetrykkingssekvensene var ofte frustrerende vanskelige, og grunnkonseptet er i tillegg helt forferdelig idiotisk (uansett hvor mye utviklere som Telltale og Quantic Dream måtte protestere). Det er veldig vanskelig for spilleren å både konsentrere seg om å følge knappeinstruksjonene på skjermen og konsentrere seg om de fancy videosekvensene utviklerne har laget samtidig. Jeg husker spesielt én grufull sekvens, der Lara havnet i et ulvehi, som nesten fikk meg til å droppe hele spillet.

Rise of the Tomb Raider holder seg heldigvis for god for slike feiltrinn. Det er noen sterkt skriptede sekvenser der du må gjøre akkurat riktig ting til riktig tid for å unngå å dø, men de fungerer langt bedre enn i det forrige spillet, og bruker spillets ordinære kontroller i stedet for tilfeldige knapper. Vanskelighetsgraden er dessuten mye mer balansert, og ingen av de skriptede sekvensene er frustrerende vanskelige (selv om det er litt småirriterende å måtte gjenta dem når man dør).

Tilhengere av de gamle Tomb Raider-spillene vil nok også kunne påpeke at Lara har blitt veldig glad i å drepe ting med årene, og det på tross av at dagens Lara er mye mindre «tøff i trynet» enn den gamle varianten. Jeg er for så vidt enig i at det blir mye kamp, men det er ikke like ille som i Uncharted-spillene, og dessuten liker jeg veldig godt kampsystemet i dette spillet. Du får som nevnt mengder av ulike taktiske muligheter å leke med, fra å bombe fienden med hjemmesnekrede eksplosiver til å snike seg rundt i skyggene og hugge dem ned før de i det hele tatt vet at de er noens bytte.

Flotte filmsekvenser.
Flotte filmsekvenser.

Jeg anbefaler forøvrig at du skrur opp vanskelighetsgraden fra normal til noe litt barskere – det blir litt for lett å plukke fiendene ned på den normale vanskelighetsgraden. Heldigvis kan du stille på vanskelighetsgraden underveis i spillet, så det er bare å eksperimentere seg frem til noe som passer. Generelt unngår Rise of the Tomb Raider hoppene i vanskelighetsgrad som vi noen ganger fant i originalen hadde, men jeg tror utviklerne i Crystal Dynamics muligens overvurderer hvor hardføre bjørner er. Å måtte tømme ryggsekken for ammunisjon for å ta knekken på én bamse er både frustrerende og teit.

Jeg har ikke spilt Xbox One-utgaven av Rise of the Tomb Raider, så jeg kan ikke si så mye om forskjellene mellom plattformene. Det jeg kan si er at PC-versjonen er glimrende. Jeg er en forkjemper for å bruke håndkontroller på PC, men akkurat denne typen tredjepersons actioneventyr mener jeg fungerer klart best med den presisjonen mus og tastatur gir, og heldigvis har ikke utviklerne rotet til noe med mus & tastatur-oppsettet siden sist.

Grafikken er også helt i toppsjiktet av hva jeg har sett, med slående miljøer og lange synsrekkevidder, og mengder av både små og store detaljer. Det starter helt vanvittig bra, med nydelige, snødekte fjell og lekre væreffekter, og fortsetter med noen virkelig imponerende ørkenmiljøer. Ikke alle miljøene i spillet er like heftige, og som vanlig er det ofte slik at man blir litt «immun» mot effektene av god grafikk når man har spilt en stund. Men generelt er jeg veldig imponert. Musikken liker jeg også veldig godt, og spesielt hvordan den veldig naturlig bygger seg opp når du er på vei inn i farlige situasjoner.

Konklusjon

Her må Lara ordne opp.
Her må Lara ordne opp.

Rise of the Tomb Raider fortsetter der forgjengeren slapp, med en herlig og velbalansert miks av utforsking, gåteløsning, kamp og plattformhopping. Forgjengerens svakheter, slik som de forferdelige knappetrykkingssekvensene, er en saga blott, og vi står igjen med et sterkere og mer blankpolert produkt. Samtidig har spillet blitt litt vel grepet av samlemani-manien som preger ganske mange spillutviklere om dagen, og for de av oss som sliter med selvkontrollen blir det litt vel mye greier å plukke opp fra de store og åpne miljøenes mange avkroker. Alt i alt er jeg uansett veldig fornøyd, og storkoser meg nok en gang i Laras selskap.

Jeg kjøpte Rise of the Tomb Raider på Green Man Gaming. Men om du er rask, kan du få spillet til relativt rimelige 368 kroner på Steam. Uansett hvor du kjøper spillet, må det aktiveres og spilles på Steam.

NB: Jeg har tatt skjermbildene med Steams innebygde skjermbildeverktøy, og resultatet er ikke helt ideelt. Det ser penere ut i virkeligheten! Toppbildet er basert på et offisielt promobilde.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Inntrykk: Rise of the Tomb Raider

  1. Du er like ille som Godsaker når det gjelder samlemani, ja? Etter Ubisoft-spilldesign og QTE er det nok samlemas som er det verste jeg vet om i spill! Bra de i det minste har tonet ned QTE-sekvensene noe. Vet ikke om det hadde hjulpet med aldri så fancy Nvidia Hairworks engang om spillet var stappfullt av både samlegnål og QTE. ;P

    • Hadde tatt seg ut om jeg hadde samlemani! Bare fordi jeg liker å plukke opp absolutt alt som kan bæres liksom…

      Du samler nok uansett mer på civ5 achievements enn jeg gjør gjenstander i godspill. (Bortsett fra i Underrail da, kan innrømme at det tar litt overhånd der.) :p

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.