Våre inntrykk fra Dark Souls III

Joachim og Kristian ser på Dark Souls III, fra to vidt forskjellige ståsted – den erfarne Dark Souls-spilleren, og nybegynneren.

Dark Souls III har vært ute en stund nå, og de aller fleste i spillpressen har allerede skrevet mangt og meget om dette asiatiske rollespillet. Vi tenkte at det kunne være interessant å se litt på hvordan spillet oppleves, fra de to ståstedene som Joachim og Kristian har – henholdsvis en som har spilt tidligere spill, og en som aldri har vært borti serien tidligere.

Stemningsfulle omgivelser.
Stemningsfulle omgivelser.

Komme i gang

Kristian: Dark Souls III er det minst nybegynnervennlige spillet jeg noen gang har spilt. Punktum. Noe form for innføring er så godt som ikke-eksisterende. Joda, det kommer opp noen meldinger hva knappene gjør. Og så får man slåss mot noen veldig enkle fiender. Og plutselig står man der, midt i en gigantisk sjefskamp, og lurer på hva som traff en. Jeg tuller ikke om jeg sier at jeg sikkert døde 50 ganger. Jeg mistet i alle fall tellinga. Problemet er at det ikke er noen mellomting. Det er et stort minus, i mine øyne. Det kunne fint ha vært lagt inn noen flere trinn enn 1 og 100 (på en skala fra 1-100). For eksempel bare å møte en av de litt farligere ville gjort at man kunne øvd seg litt mer.

Men, når man endelig har klatret over muren, og har klart den første store kampen, så går ting meget bedre. Fortsatt er det en hel drøss med ting jeg ikke vet, eller ting jeg skulle ønske at jeg visste da jeg startet, men sånn er det. Jeg har etterhvert skjønt at man ikke skal vite alt. En del av spillet handler om å oppdage alt dette. Og mestringsfølelsen når jeg klarer noe nytt og farlig, er den beste jeg har opplevd, uansett spill. Fantastisk.

Joachim: Her hadde jeg åpenbart en ganske annerledes opplevelse enn Kristian – for Dark Souls-veteraner, oppleves nok den tidlige delen av spillet ganske lett. Selv den første bossen bør ikke by på nevneverdige problemer, i alle fall ikke hvis du ikke prøver å utfordre deg selv ved å velge en startklasse du ikke har erfaring med. Men det tar ikke så veldig lang tid før spillet jekker opp vanskelighetsgraden, og vi får den samme herlige intensiteten serien er kjent for, der det føles som du må kjempe for hver eneste meter med fremgang.

Men det er jo det som er så tilfredsstillende med denne serien, som egentlig ikke er så sadistisk som folk vil ha det til. Den krever rett og slett en annen tilnærmingsmåte enn spill flest – hvis du måler progresjon i antall meter du har tilbakelagt deg, vil du raskt føle at du stanger mot en vegg. Det handler ikke om å nå slutten av brettet, men hva du gjør på veien dit. Med mindre du er veldig uheldig, opplever du som regel en eller annen type fremgang hele tiden.

Magi.
Magi. Ikke noe vi kompliserer livene våre med – et stort sverd holder i massevis!

Nivådesign

Joachim: Dark Souls-spillene har generelt noe av den aller beste nivådesignet jeg har vært borti, og spesielt det første spillet står som et skikkelig høydepunkt på dette området. Der var hele verden koblet sammen på finurlige og innfløkte måter, som stadig resulterte i overraskelser ala «Hæh? Er jeg plutselig her nå?!?». Det tredje spillet gir meg den samme følelsen til tider, og noen av spillområdene er direkte herlige å utforske (selv om helheten ikke ser ut til å være like sammenkoblet som i eneren).

Felles for de fleste av miljøene i spillet, i alle fall de jeg har låst opp så langt, er at de er skikkelig herlige å utforske. De er svært intrikate, og fulle av hemmeligheter og skjulte skatter. Her er du helt nødt til å ha øynene (og ørene!) med deg, for hvis ikke går du glipp av mye snadder. Men som i resten av serien, har utviklerne lagt inn noen åpne områder også. I motsetning til Ulf Lundell, trives jeg ikke så godt i åpne landskaper. I alle fall ikke i Dark Souls-spillene. Men det er jo greit med litt variasjon.

Kristian: Ettersom Dark Souls III er mitt første spill i serien, var jeg helt grønn på hva som ventet meg. Imidlertid har jeg blitt svært positivt overrasket over hvor gjennomtenkt nivådesignet er. Som Joachim skriver, så har jeg også hatt flere slike «Hæh?»-opplevelser, ispedd et par «Jøss», «Ahaaaa….» og «Wow…». Ikke bare er det herlig å utforske, men spillet innbyr så til de grader til det også. Det virker ikke som det er en eneste unødig centimeter i spillet. Og du får en eller annen form for belønning uansett hva du gjør.  Om det så bare er noen få sjeler.

Selv om spillet som en helhet virker ganske lineært, er det likevel alltid mange veier å gå for å nå målet. Derfor føles det mer fritt enn det kanskje er. Det er alltid flere muligheter. Alltid noen hemmeligheter og snarveier. Eller omveier. Pluss at det stort sett alltid er noen overraskelser på lur. Jeg tenker aldri at jeg bare skal gå rett fram, men stikker innom alle små kriker og kroker for å se om det kan ligge noen godsaker der. Belønningene varierer også, fra småting til fete rustninger og unike våpen. Og det kan ligge der du minst venter det.

Mystiske sjeler lurer i bakgrunnen.
Mystiske sjeler lurer i bakgrunnen.

Stemning

Joachim: Dette er nok et område der serien alltid stiller ekstremt sterkt, og Dark Souls 3 er ikke noe unntak. Jeg simpelthen elsker de middelalderske borgene og landsbyene du får utforske – de oser stemning og uhygge. Dessuten er de ofte merkelig vakre, på samme måte som de postapokalyptiske landskapene i STALKER-serien og Fallout 4 kan være stygge og pene samtidig. Jeg får gjerne en følelse av tap og ensomhet når jeg spiller dette spillet, og en generell uro som kan være vanskelig å plassere. Det slår meg akkurat nå at stemningen sånn sett minner meg veldig om et annet japansk spill jeg elsker, nemlig Shadow of the Colossus.

Ofte tar jeg meg selv i å gruble over omgivelsene mine når jeg spiller – hva har skjedd her, egentlig? Hvordan ble verden slik? Mye av historien i spillet fortelles nettopp gjennom miljøene – små detaljer som inviterer til ettertanke. Jeg tror From Software har et mye mer gjennomtenkt forhold til de virtuelle verdenene de lager enn utviklere flest. Alt har en eller annen grunn til å være slik det er.

Kristian: Da jeg først kjørte i gang Dark Souls III må jeg ærlig innrømme at jeg ble noe skuffet over grafikken. Det er svært tydelig at spillet er en portering fra dagens svake konsollgenerasjon. Teksturene burde hatt bedre oppløsning, mens objekter popper inn – og erstattes også med mer detaljerte modeller jo nærmere du kommer. Problemet er at denne grensen er alt for nært slik at det blir veldig synlig. Det burde ikke være nødvendig på en kraftig spill-PC.

Når det er sagt, så var det hele fort glemt. Og grafikk handler om mer enn piksler og oppløsning. Det handler om helhetsinntrykket, og der skinner spillet virkelig. Selv om de første miljøene man møter er svært gråe og triste, så åpner det seg opp etterhvert med mer farger og variasjon. Og som Joachim skriver, det er så mye historie i detaljene rundt omkring.  Lyd- og musikkbildet er for øvrig også herlig. Sistnevnte er akkurat så balansert at jeg ikke tenker særlig over det, det bare bidrar til å forsterke opplevelsen der og da.

Disse zombiene kan lett stjele mye helse om du er uforsiktig.
Disse zombiene kan lett stjele mye helse om du er uforsiktig.

Kamp

Kristian: Etter å ha lært meg de grunnleggende funksjonene i kampsystemet, føler jeg at kampsystemet fortsatt er svært utfordrende. Dog ikke like vanskelig som det virket i starten. Da var jeg redd for hver eneste fiende jeg møtte, og pulsen min var deretter. Nå går det imidlertid bedre, selv om jeg føler at jeg gjør mye av det samme med ridderen min. Har skjoldet oppe, og prøver i hovedsak å gå sidelengs rundt de jeg møter, før jeg prøver å få inn noen velplasserte slag. Mot vanskeligere fiender skal det litt mer timing til, og man må være enda mer forsiktig med knappetrykkene. Her hjelper det ikke med knappemosing – hvert eneste klikk på kontrolleren teller. Selv om jeg av og til får panikk, og ender opp med å trykke det som er å trykke på – og litt til.

Kamper med flere enn én fiende blir dessuten lett kaotiske (og de krever mye mer konsentrasjon), særlig om fiendene du møter er noenlunde raske. Her er det ikke bare å hoppe inn og slå rundt seg. Hvis man får et slag på seg, er sjansen stor for at man blir lamslått et lite øyeblikk. Det vil i såfall avbryte hva enn man prøver å gjøre, om det er slå, blokke eller kaste magi. I tillegg er det lett for at man havner i en – eh – lamslåelseslås… (såkalt «stunlock»), der man rett og slett ikke klarer å gjøre noe fornuftig, annet enn å dø. Hvor enn fornuftig det er. Jo kraftigere rustning man har, jo mindre sjanse er det for å bli lamslått. Det minner i grunnen litt om slik kampsystemet var i Gothic 3, selv om det virker mer glatt og strømlineformet i Dark Souls 3. Men så er det jo 10 år siden treeren i Gothic-serien kom ut da.

Joachim: I forhold til tidligere spill i serien, føles kampene raskere og «glattere» nå, og det er vanligere å møte flere fiender samtidig. Men det er en endring jeg måtte tenke meg om for å legge merke til, for umiddelbart kjentes det hele veldig som før. Jeg liker veldig godt hvordan kampsystemet alltid krever at du er konsentrert. Kristian forteller hvordan han i starten var redd for hver eneste fiende – jeg merker at dette er en frykt jeg aldri helt blir kvitt. For selv om det skal godt gjøres å bli drept av en ordinær zombie når du er på nivå 40, så kan selv de svakeste fiendene gjøre stor skade om du ikke er konsentrert. Med en gang jeg begynner å lene meg tilbake, og slutter å ta «enkle» fiender seriøst, straffer de meg for det.

En annen ting jeg liker med kampsystemet, er hvor mange forskjellige tilnærminger man kan ha til det. Klassene man velger mellom i starten er bare utgangspunkt, og man kan når som helst bestemme seg for at man vil prøve noe helt annet ved å utstyre seg annerledes. Bare noe så enkelt som å velge et litt lengre sverd får merkbare konsekvenser for hvordan du angriper og forsvarer deg. Ofte er det nødvendig med litt omskolering underveis.

Slem, gammel demon som tok knekken på Solkrigeren Bradley.
Slem, gammel demon som tok knekken på Solkrigeren Bradley.

Hovedfiender

Kristian: Når det kommer til de mer farlige kampene – sjefskampene – så er disse godt varierte, og byr både på overraskelser og intens spenning. Etter at jeg knekte koden på den første sjefen, klarte jeg faktisk å ta de to neste uten å dø. Overmodig som jeg ble, tenkte jeg at spillet nå ville bli alt for lett. Så feil kan man ta. Plutselig begynte det å dukke opp nye typer angrep og sleipe triks. Det holdt ikke lengre å bare snurre rundt og dukke unna. Her må kampene læres. Og når man akkurat tror man har lært en kamp, så kan det hende at motstanderen har endret taktikk! For å holde artikkelen så spoilerfri som mulig, nevner jeg ingen større detaljer. Men, av og til kan det jo være lurt å ringe en venn…

Joachim: Dårlige eller fantasiløse «bosser» er noe av det aller verste jeg vet. Jeg hater å møte fiender som er mye kraftigere enn andre, og praktisk talt usårbare, bare fordi. «Jeg er en offiser, så åpenbart tåler jeg tjue ganger så mange kuler i hodet som en menig!» Heldigvis er hovedfiendene i Dark Souls III som oftest interessante, og ikke bare større og sterkere versjoner av standardfiendene. De har et intrikat sett med bevegelser og angrep som kan forutses når du lærer dem å kjenne, og de føles sjeldent urettferdige selv om de er tøffe.

Jeg er samtidig ikke noen kjempefan av «bosser» generelt (kanskje overraskende med tanke på at jeg nevnte Shadow of the Colossus som et spill jeg elsker tidligere i teksten). For meg oppleves de mest som hindringer i veien for utforskingen, som jeg egentlig vil fokusere på. Hvis jeg kan få hjelp av en datastyrt eller menneskestyrt alliert, takker jeg som oftest ja til det. Så kan jeg heller verve meg for å hjelpe andre spillere ta de samme bossene etterpå, når innsatsen er lavere. Sånn sett er det å kunne hente inn hjelp utenfra et genitrekk fra From Software, som er med å sikre at man selv kan styre vanskelighetsgraden når man spiller. I alle fall litt.

Uansett hva vi prøver på, får vi aldri tatt like kule bilder som dette.
Uansett hva vi prøver på, får vi aldri tatt like kule bilder som dette.

Avsluttende kommentarer

Kristian: På en måte angrer jeg litt på at jeg ikke har prøvd de andre spillene i serien. Dark Souls III har vokst og vokst på meg, etter at jeg kom over den ekstremt høye kneika som gjorde at jeg sinnasluttet gjentatte ganger. Nå som kampkoden er knekt har jeg senket skuldrene en hel del, og kan endelig nyte stemningen og den utfordringen som det faktisk er. For det er fortsatt veldig vanskelig, og veldig utilgivelig om man gjør feil.

På den andre siden er jeg også litt glad for at jeg ikke har prøvd serien før nå. Da hadde jeg nok nemlig «brukt opp» mye av disse nybegynnerfølelsene som jeg sitter igjen med nå. Denne ekstreme tilfredsstillelsen av å være totalt uvitende, for så å mestre noe som virket helt umulig bare for kort tid siden. Skjønt, jeg hadde nok hatt samme følelsen den gang om jeg hadde vært nybegynner tidligere. Men det var da, og dette er nå.

Joachim: Jeg stolte på at From Software kom til å levere varene denne gangen også, og det har de absolutt gjort. Dark Souls III er like deilig å spille som de tidligere spillene i serien, og jeg storkoser meg med det. Stort sett, altså. En viss frustrasjon er det jo vrient å unngå i disse spillene, spesielt når man bruker lang tid på å finne ut av enkelte fiender. Jeg merker at spillet følger trofast i forgjengernes fotspor på både godt og vondt – mesteparten av spillet ser knakende bra ut, men det virker alltid som From Software må ha med noen uteområder som vekker minner om PlayStation 2. Litt merkelig, det der.

Jeg merker også en viss … jeg vet ikke om tretthetsfølelse er riktig ord, men dette spillet er kanskje litt for trofast til sine forgjengere. Det føles som serien begynner å gjenta seg selv. Jeg antar dette er intensjonen, men så langt har de store overraskelsene, og begeistringen disse medfører, uteblitt. Uansett: Jeg planlegger å bruke min spilletid i helgen på Dark Souls III, og jeg anbefaler i grunnen at du gjør det samme.

Dark Souls III selges både i boks og på digitale distribusjonskanaler som Steam. Green Man Gaming har det forøvrig til en langt mer fornuftig pris enn Steam. Spillet er også ute på Xbox One og PlayStation 4, men vi har spilt det på PC.

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Våre inntrykk fra Dark Souls III

  1. Ikke et ord om tastaturkontrollene, Kristian? ;) Joachim som har kneblet deg, ja? :P

    Prøvde toeren bittelitt igjen her i forbindelse med at treeren kom ut, med håndkontroller denne gangen, men jeg har så lite kontroll over kameraet at jeg bare ga opp. Mulig jeg burde prøve med et AutoHotKey-script igjen…..

  2. Fra en som har tilbrakt altfor mange timer i Froms eventyrlige verdener så kan jeg si meg veldig enig Joachims opplevelser. Husker følelsene som Kristian har vært gjennom og føler på mange måter at de til tider fortsatt henger med. .

    De eneste negative tingene jeg kan si er i samsvar med online biten. PvP Covenants funker ikke skikkelig. Altså man venter i timevis på en fight eller så spiller man i timevis uten en eneste summon.
    Når det sagt så er spillet det mest balanserte i serien.

    Nok skriverier. Lothric awaits ^^

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.