Jeg gjør verden litt tryggere, i alle fall for en liten stund.
Jeg fortsetter mine eventyr i Shapeir, i Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire. Om du ikke har sjekket denne spilldagboken før, anbefaler jeg at du starter med første del.
Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam. I skrivende stund får du faktisk hele serien for under 30 kroner på GOG.
På tide å slukke dette bålet
Okay, da vi slapp forrige gang var jeg på vei til å hamle opp med flamme-elementalen som plager Shapeirs innbyggere. Dette magiske monsteret vokser seg sterkere og sterkere for hver smule det brenner opp. Heldigvis har elementalen stort sett holdt seg til torget utenfor vertshuset, der den ser ut til å ha brent det som er å brenne (unntatt vertshuset!), men hvis ikke jeg får tatt knekken på den snart vil den til slutt vokse seg så stort og mektig at ingen kan stoppe den. Det ville vært dumt. Takket være god hjelp fra magikeren Aziza og apotekeren Harik Attar tror jeg at jeg har fått fatt i alt jeg trenger for å overvinne det magiske utysket, så det er ingen grunn til å nøle. Sånn utenom at jeg er litt nervøs.
Planen: Å bruke røkelse til å lokke elementalen bort fra det åpne torget og inn i den smale gaten, der jeg kan sprute vann på den for å gjøre den svakere, og forhåpentligvis fange den i ei lampe jeg har kjøpt.
Vel fremme på torget, treffer jeg umiddelbart på min brennende motstander. Den flakker rundt på måfå, og rett som det er etterlater den seg mindre branner rundt forbi, som heldigvis slukker etter hvert. Jeg smyger meg ut i sentrum av torget, åpner pungen med røkelse i, og heller ut litt av det dyre pulveret på bakken. Elementalen tiltrekkes umiddelbart. Jeg rygger «rolig» opp mot inngangen til gata nord for torget mens jeg heller ut røkelse, og elementalen følger etter. Første del av planen virker; snart er vi inne i gata, og elementalen kan ikke lenger hoppe unna mine angrep. Det gjelder motsatt også, men la oss ikke tenke på det.
Jeg heller ut den siste resten av røkelse, rygger litt, og finner frem et fullt vannskinn. I en rask bevegelse spruter jeg ut alt vannet på elementalen, som freser og hisser noe voldsomt mens den krymper ned til ministørrelse. Jeg legger raskt ut lampa på brosteinene ved siden av, og den desperate elementalen smetter inn. Jeg plukker lampa opp og lukker den, og vips har jeg løst problemet. Og fått en hendig liten magisk lampe i tillegg. Det var jo enkelt – skulle tro jeg ikke har gjort noe annet enn å fange magiske elementaler! Er det bare meg, eller er det voldsomt varmt her?
Jeg putter lampa i ryggsekken og drar til torget for å fylle vannskinnene mine igjen. Selvsagt kan jeg ikke dy meg, og forteller matselgerne Scoree og Sloree om bragden. De virker passelig imponert, og skryter av heltedåden min. Harik Attar i apoteket er imidlertid ikke like begeistret; det virker nesten som han hadde håpet å se elementalen nå sitt fulle potensial. «Men du gjorde vel det rette», mumler han, bak kassa i butikken som hadde brent ned sammen med resten av byen hvis jeg ikke hadde stanset det magiske beistet. Jeg gjorde nok det, ja!
Magisk gjensyn med en gammel venn
Nå føler jeg i grunnen at jeg kan klare hva som helst, så jeg drar tilbake til WIT; altså det magiske instituttet som ligger skjult bak en hemmelig dør helt nord i byen. Jeg skjønner nå hva det er jeg skal gjøre der – jeg skal lære magi. Så når jeg denne gangen blir spurt av magiske stemmer om hvorfor jeg har kommet, svarer jeg at jeg vil bli en magiker.
Svaret godkjennes, og jeg får nok et uventet spørsmål: Hvem ønsker jeg at skal sponse meg? Hm! Jeg ser umiddelbart to interessante kandidater i bildene på veggene; mitt gamle bekjentskap, Erasmus fra Spielburg, og den vakre trollkvinnen Erana. Jeg er veldig fascinert av henne; jeg sov tross alt trygt i hagen hennes nesten hver natt, da jeg utforsket Spielburg. Men dessverre forteller stemmene at ingen har klart å få kontakt med henne på mange, mange år. Hm, kanskje et mysterium for fremtiden. Jeg sier at jeg ønsker at Erasmus skal sponse meg, og det blir plutselig veldig stille.
«… er du sikker?»
Etter mye om og men, finner stemmene ut at jo, jeg valgte Erasmus, og det er mitt problem, ikke deres. Det virker ikke som de har så voldsomt mye respekt for den gamle trollmannen. Men vips, hører jeg stemmen hans – og pipestemmen til den magiske rotta hans, Fenrus. Erasmus husker meg selvsagt igjen, og etter å ha blitt forklart situasjonen, virker han mer enn villig til å sponse meg.
Jeg må imidlertid gjennom en slags opptaksprøve før han godkjenner meg. Så han setter opp en oppgave for meg, som jeg må løse i et mørkt rom. Foran meg er det tre bjeller, og jeg skal få den riktige til å ringe – selvsagt uten å vite hvilken som er rett i utgangspunktet. Det virker rett-frem. Jeg bruker først «detect magic», og ser at kun den ene av dem er magisk. Da er det åpenbart den som skal plinge. Så bruker jeg min gamle favoritt fra livet som tyv, «fetch», for å heise bjella opp på en slags stokk med en kule på toppen. Deretter kjører jeg «trigger», som jeg lærte av eremitten Henry (som igjen hadde fått den fra Erasmus) for å få bjella til å bevege seg.
Ding, ding! Fyrverkeri eksploderer i bakgrunnen, jeg får jubel fra ingensteds, og sendes så ut igjen. Erasmus er fornøyd, og sponser meg. Han ønsker meg lykke til videre, før han forsvinner igjen.
Neste prøve er det magikerne ved WIT som står for, og den virker mye vanskeligere. Etter å ha advart meg og gitt meg sjansen til å feige ut, sender de meg inn i … vel, jeg vet ikke helt. Plutselig befinner jeg meg på en mystisk plattform som strekker seg helt inn i evigheten, men som ikke gir meg noen retrettmulighet. Jeg går fremover, og bildet av en trollmann dukker opp noen meter foran meg. Han sier noe om «vinden» som jeg ikke helt får med meg. Like etterpå erstattes bildet av en stav. Den begynner umiddelbart å svirre rundt, raskere og raskere, og etter hvert blåser det så kraftig fra den svirrende staven at jeg holder på å falle av plattformen.
Jeg kaster umiddelbart «calm» for å roe den ned, men det har ingen effekt. Det neste jeg prøver er å kaste en «force bolt», og den treffer i toppen av staven, slik at den går fra stående posisjon til liggende. Det hjelper bare i et kort øyeblikk, for plutselig begynner den roterende staven å bevege seg mot meg. Jeg kan bare glemme å hoppe over, og i ren panikk kaster jeg «levitate». Jeg klarer å heve meg opp i lufta, og en stund virker det som jeg skal lykkes og staven skal passere trygt under meg. Men jeg klarer ikke helt å holde meg svevende lenge nok. Staven dunker hardt borti foten min og slår meg av plattformen … og plutselig lander jeg hardt på brosteinene i bakgaten utenfor WIT.
Okay, jeg ble ikke magiker i dag, altså. Au.
Et tre i ørkenen
Jeg føler at prøvene har tatt litt på det magiske reservoiret mitt, så jeg drar til apoteket for å kjøpe noen mana-piller i tilfelle jeg trenger litt ekstra magikrefter. Det koster 15 dinarer for tre piller. Nå har jeg lyst på noen mer jordnære utfordringer, så jeg drar jeg ut i ørkenen. Denne gangen er planen å følge fjellsiden øst for Shapeir, for å se om det er noe spennende der. Etter å ha ridd en stund, kommer jeg til noe merkelig: Et tilsynelatende dødt tre som ser ut som ei jente med hendene strekt opp i lufta.
Det er noe fascinerende over dette treet, og jeg syntes umiddelbart synd på det, der det står helt alene og helt uten blader. Jeg går bort til treet, og heller ut det ene vannskinnet mitt i sanden under røttene. Vannet forsvinner bare ned i bakken, og ser ikke ut til å hjelpe noe. Det gjør meg litt vemodig, av en eller annen grunn, men jeg kan ikke bli her. Jeg setter meg på saurusen, og rir videre.
Deretter bruker jeg ganske lang tid på å utforske kanten av ørkenen, mens jeg tidvis plages av plageåndene som bor der. De første gangene klarer jeg å finne saurusen min igjen etter at den (som vanlig) stikker av ved første tegn til fare, men så er den plutselig borte. På dette tidspunktet tenker jeg at det er lurt å komme seg tilbake, jeg var jo så snill og ga halvparten av vannet mitt til et tre (rar idé, i grunnen), og solen steiker selv om det er langt utpå ettermiddagen. Turen tilbake til Shapeir tar lang tid til fots, og når jeg er fremme, er vannskinnet mitt nesten tomt. Til gjengjeld har jeg i alle fall sytten dinarer og én skorpionhale mer i ryggsekken min, enn jeg hadde da jeg dro ut.
Vel innenfor byporten igjen blir jeg umiddelbart møtt av musikken til slangetemmeren, som har satt seg tilbake på plassen sin etter at torget nå har blitt trygt. Blomsterselgeren Lisha er der også, og hun takker meg stort for at jeg har ordnet elementalproblemet. Jeg kjøper en blomsterbukett av henne. Ali Chica er fortsatt borte vekk, og det gjør meg egentlig ikke så mye. Jeg drar først til fontenen for å fylle vannskinnene mine igjen, og så drar jeg til eventyrerlauget. Jeg gir blomsterbuketten til Uhura, som takker meg og forteller at blomstene funker fint i salater.
Hm, jaja. Var vel ikke helt det jeg så for meg hun skulle si, men vi tar i alle fall en treningsøkt, der jeg konsentrerer meg mest på å dukke unna angrepene hennes.
En liten handletur
Utenfor eventyrerlauget kjøper jeg et nytt vannskinn, sånn i tilfelle jeg vil dra på ekstra lange turer i ørkenen. Jeg stikker også innom smeden, Issur, for å se om han vil bryte håndbak. Han har bedre ting å ta seg til, den feigingen. Han vil heller ikke selge meg et nytt sverd, siden jeg ikke har noe gammelt sverd å bytte inn. Hm, hva slags tullete forretningspraksis er det? Må være fordi han ikke liker meg. Dette er uansett liten strek i regningen for min nye karriere som lovlydig helt.
Han kunne solgt meg en ny kastekniv eller tre, men siden han ikke vil være med på noen pruting (og er en ufordragelig dust), gidder jeg ikke. Det får holde med de to jeg har.
Pruting er generelt noe jeg ikke har tenkt så mye på, men nå får jeg lyst til å prøve. Jeg har jo pengepungen full, og husker at den irriterende gnomen Keapon Laffin har et magisk tau jeg gjerne skulle hatt tak i. Uheldigvis virker det som som han tolker mitt forsøk på å prute som en forpliktende avtale – jeg ville jo først og fremst bare se hvor lavt jeg kunne få prisen, men ender opp med å kjøpe tauet. Riktignok med ti dinarers avslag; totalt koster det altså 115 dinarer.
Ah, og jeg ender også opp med å kjøpe noe som kalles «røntkenbriller» for 15 dinarer ekstra… Hm!
For å få opp igjen pengebeholdningen litt, selger jeg skorpionhalen til Harik Attar. Han takker meg, og forteller noe jeg helst ikke vil høre: At han kun trenger én til før han har nok haler til å kunne fremstille mer enn nok motgift i lang tid fremover. Jaja, der forsvinner den inntektskilden!
Nå er det sent, og jeg drar til vertshuset for å få meg kveldsmat. Abdulla sitter ved bordet mitt, og anbefaler meg å gå til astrologen for å få fremtiden min spådd. Jeg har allerede truffet denne fyren, som virket litt ubrukelig skal jeg være helt ærlig, men skal tilbake en av dagene nå for å få vite hva han har kommet frem til. Etter et nytt, deilig måltid sier jeg god natt, og går opp på rommet mitt. Der sovner jeg raskt inn.
Om natten har jeg merkelige mareritt. Jeg drømmer at jeg prøver å overvinne flamme-elementalen, og gang på gang blir brent i hjel. Drømmen føles så virkelig, akkurat som om det er noe som faktisk har skjedd. Grøss!
For den virkelige versjonen av meg selv, fortsetter historien i morgen.
hurra!