Dette spillet bør kunne by på en liten nesestyver for de aller fleste.
På generell basis syntes jeg folk har en tendens til å overdrive hvor vanskelige gamle spill var. Jeg mistenker at man gjerne misforstår hvordan det var meningen man faktisk skulle spille disse spillene, og at man kanskje tolker det å få «game over» som et større tap enn det egentlig var. Det betyr jo strengt tatt bare at runden er over og at du kan trykke skyteknappen for å starte på nytt.
Men så dukker spill som dette opp, og minner meg på at joda, noen ganger kunne disse spillene være skikkelig brutale. R-Type III for SNES er et spill av den typen som strengt tatt fungerer best om hele spillbiblioteket ditt består av dette og tre andre spill – ikke usannsynlig, fordi SNES-spill var absurd overprisede – og du har en hel sommerferie med regnvær foran deg. Du trenger nemlig både tid og viljestyrke (og sannsynligvis også litt desperasjon) for å pugge deg gjennom spillets stadig mer ondskapsfulle brett.
Det hjelper nok selvsagt på motivasjonen at spillet er en teknologisk triumf som spyr ut den ene imponerende sekvensen etter den andre uten så mye som en pustepause mellom dem, og er så stappfullt av tekniske triks og herlige detaljer at man nesten blir litt mo i knærne av det. Og har et lydspor som garantert rangeres blant plattformens beste.
R-Type III er altså et romskytespill der du styrer et lite romskip gjennom (stort sett) sideskrollende miljøer fulle av hindringer og ting som vil deg vondt. For å overleve må du bite godt fra deg, og det gjør du via et interessant våpensystem. Ikke bare har du oppgraderbare kanoner og muligheten til å holde inne en knapp for å sende avgårde ekstra kraftige skudd (når de er ladet opp), men du har også en svevende ekstradings («force pod») som du kan feste både foran og bak på skipet ditt eller sende avgårde foran deg.
Denne kan også skyte når du får oppgradert den, og i starten av spillet velger du mellom tre forskjellige varianter med ulike egenskaper og styrker. Resultatet er veldig fleksibelt.
Du trenger denne fleksibiliteten, for mens typiske spill i sjangeren er relativt forutsigbare på den måten at skjermbildet skroller i én retning hele veien og fiendene stort sett kommer inn forfra, elsker R-Type III å snu og vende på nivåene underveis. Dermed kan du angripes fra alle retninger, og i tillegg til å passe på å få med deg riktige oppgraderinger underveis må du hele tiden være klar til å forandre konfigurasjonen. Hendig er det forøvrig også at «force pod»-en også fungerer også som et skjold.
Tilbake i ny versjon
Nå er altså R-Type III tilbake, i en nyversjon fra gjengen bak X-Out Resurfaced. R-Type Dimensions III er i bunn og grunn samme spill som før, men med ny 3D-grafikk som du kan skru av og på når det passer deg under spillingen. Akkurat det er fryktelig imponerende, og hvis jeg hadde blitt røsket rett fra nittitallet og til i dag ville jeg tenkt det var ren og skjær magi.
Den nye grafikken er generelt veldig flott, også. Plenty av detaljer, lekre spesialeffekter og herlige lysrefleksjoner gir spillet en helt ny «look», som samtidig forholder seg rimelig trofast mot originalgrafikken. Det er samtidig noe litt plastaktig over den til tider, spesielt sammenlignet med de skitnere og mer organiske brettene i originalen, og den er selvsagt ikke i nærheten av like imponerende i dag som R-Types opprinnelige grafikk var da spillet først kom ut.
Ellers er det en rekke ekstra filtereffekter og slikt, og du kan til og med gi hele greia en slags skråvinkel – imponerende, men spillmessig er den ikke godt for så mye annet enn å forvirre hjernen. Apropos å forvirre hjernen; det er faktisk noen steder der spillet er mye lettere med gammel grafikk, fordi 3D-miljøene og de visuelle effektene gjør det vanskelig å tolke hva du kan krasje i og ikke. Dette er et spill der du dør om du bare såvidt sneier borti en vegg eller kant, så da er det helt nødvendig med pikselpresisjon.
Spillet har også fått nye versjoner av all musikken, og også her byttes det automagisk mellom ny og gammel musikk sammen med grafikken. Det er heftige saker, og spillet har en jukebox-funksjon du kan bruke for å høre på den utenfor selve spillingen. Bra, siden lydeffektene ikke er noe å skryte av.
For brutalt?
Som nevnt er spillet ganske vanskelig. Det er generelt ikke fordi du overveldes av fiender eller kuler, i alle fall ikke på normal vanskelighetsgrad, men fordi det bruker så mange skitne triks som mer eller mindre krever pugging. Du kommer til å dø, og du kommer til å dø ofte. Mange ganger uten å gjøre noe som helst av fremgang, fordi det å finne ut av hvordan du skal komme forbi visse sekvenser kommer til å ta en haug av forsøk. Og hver gang du dør sendes du tilbake til starten av brettet eller et av alt for få sjekkpunkt, noe som ofte betyr at du ikke engang kommer tilbake til stedet du egentlig sitter fast fordi det er så mange vanskelige områder før det.
Til gjengjeld har du altså disse sjekkpunktene, og du har uendelig med liv i tillegg. Så mens spillets vanskelighetsgrad generelt holder seg på et skyhøyt nivå, straffer det deg ikke like hardt som flesteparten av sine sjangerfrender når du dør. Dette er ganske sentralt; R-Type III hadde aldri i verden fungert om du fikk tre liv og null «continues», men slik det står? Ja, jo. Som sagt, med en regnfull sommerferie og nok motivasjon – eller kanskje bare en uke og hyperfokuset til en fjortenåring fra før smarttelefonens tidsalder – skal det kunne fullføres.
Men høres det fristende ut i dag? Det får bli opp til deg å avgjøre. For min del, uten erfaring med originalen fra før, syntes jeg ikke det var spesielt moro. Det finnes mange spill som klarer å gjøre prøving og feiling til en integrert og underholdende del av spillopplevelsen, men i dette tilfellet ble det for frustrerende. For urettferdig og basert på ren og skjær pugging. Jeg er for gammel for dette, været er for fint ute og jeg har betydelig mer enn fire spill i samlingen min.
Og jeg hadde ikke hatt tålmodigheten på nittitallet, heller. Hadde det på mystisk vis kommet ut på Amiga 1200, som var min plattform på den tiden, måtte det vært «trainet» til tusen for at jeg skulle spilt mer enn første brett. Skjønt det ville nok likevel vært et spill som skapte gode minner, litt som den beinharde «euroshmup»-en Disposable Hero som jeg har fullført et titalls ganger med usårbarhetsmodus aktivert rett og slett fordi det var så spektakulært.
Usårbarhetsmodus får du ikke i R-Type Dimensions III, men utviklerne har lagt inn en slags juksemodus der du får evig liv, og starter der du døde. Du får ingen «achievements» når du spiller slik, men det er forståelig. Det som er verre er at fortsatt du mister alle våpenoppgraderingene når du dør, og mens det i utgangspunktet høres ut som en grei byttehandel mot evig liv er jo problemet at nivåene er lagt opp slik at du med godt spill skal få våpenoppgraderinger etter hvert som du kommer til å trenge dem, og dermed ankomme vanskelige situasjoner med oppgradert skip.
Når du så dør og må spille videre uten en eneste oppgradering (i alle fall frem til neste mulighet – som kan være overraskende langt unna) blir det ubalansert, og du får ikke helt den opplevelsen du skal ha. Det er bedre enn ingenting, for all del, men jeg tror en bedre løsning for den «lette» modusen kunne vært muligheten til å spole tilbake eller i det minste hurtiglagre. Men jeg skjønner jo at dette er tekniske greier som er betydelig enklere å få til i emulatorbaserte relanseringer enn i fullstendige nyversjoner som dette.
Heldigvis går det i det minste an å låse opp de individuelle brettene, slik at du slipper å starte helt på nytt hver gang du vil spille. Også i normal vanskelighetsgrad. Spillet har forøvrig også støtte for lokalt samarbeidsspill, noe jeg ikke fikk testet. Men det kan jo godt være det endrer dynamikken betydelig.
Konklusjon
R-Type Dimensions III gjør mye bra, spesielt med presentasjonen. Det slutter aldri å være magisk å bytte mellom gammel og ny grafikk, og selve spillet er fortsatt et teknisk vidunder som ikke kan unngå å imponere hvis du har et snev av snøring på egenskapene til SNES og dens samtidige spillmaskiner (hvis det faktisk hadde dukket opp på min Amiga 1200, ville jeg muligens trengt luktesalt for å ikke dåne).
I tillegg bugner det over av spennende ideer og unike, kule sekvenser. Det er kjempemye å oppleve her, og mye som vil overraske selv de mest erfarne sjangerveteranene. Noe som vel også var mye av Irems originale intensjon med spillet.
Men det er alt for frustrerende for min smak, og jeg sliter litt med å se for meg at folk som ikke allerede liker originalen skal bli frelst av R-Type Dimensions III i 2026. Det krever for mye og gir ikke nok tilbake nå som roterende spillmiljøer ikke lenger er «state of the art».
Så da blir det et spill for menigheten, og dessverre virker det ikke som de er helt fornøyd heller – brukeranmeldelsene så langt bærer preg av at de som kjenner originalen like godt som sin egen bukselomme har funnet en rekke områder der Dimensions ikke svarer til deres forventninger. Det virker heldigvis som mange av punktene de trekker frem er ting som kan la seg rettes i oppdateringer, så vi får krysse fingrene.
R-Type Dimensions III er uansett ute på PC, Switch, Xbox og PlayStation nå. Jeg fikk anmelderkode av PC-versjonen, i forkant av lanseringen. Her er en trailer: