Inntrykk: Pains ‘n’ Aches

Oppfølgeren til Knight ‘n’ Grail anbefales varmt til alle som liker Commodore 64.


I dag lanseres det nye Commodore 64-spill omtrent hver uke, og det er helt utrolig hvor mye liv det faktisk er på den klassiske plattformen. Vel hadde Commodore 64 et langt, kommersielt livsløp – den ble lansert i 1982 og gikk ikke ut av produksjon før Commodore selv gikk konkurs i 1994, samme år som Sony PlayStation ble lansert i Japan. Men at det fortsatt skulle være mulig å kjøpe spell nye Commodore 64-spill i 2018? Det er, som sagt, utrolig.

Pains 'n' Aches fortsetter historien fra Knight 'n' Grail.
Pains ‘n’ Aches fortsetter historien fra Knight ‘n’ Grail.

Men situasjonen var ikke alltid slik. Plattformen har riktignok aldri vært helt død, og spesielt i demoscenen har det vært mye kontinuerlig aktivitet helt siden nittitallet. Mengden spillutgivelser var imidlertid langt lavere for ti-femten år siden enn i dag, og det føles på mange måter som om vi er midt i en ny gullalder for Commodore 64.

I mine øyne, var Psytonik Softwares lansering av Knight ‘n’ Grail i 2009 en av hendelsene som markerte starten på denne nye gullalderen. Dette Metroidvania-aktige plattformspillet var ikke bare et godt spill, det var så godt at det garantert ville blitt sett på som en klassiker om det hadde blitt lansert på åttitallet eller sent på nittitallet. Jeg storkoste meg med spillet, og fikk til og med ut en anmeldesle på Gamer.no.

Et hyggelig gjensyn

Det har tatt sin tid, men nå har Knight ‘n’ Grail endelig fått en oppfølger. Den heter Pains ‘n’ Aches, merkelig nok, og følger i akkurat samme stil som forgjengeren. Men spillet er større og mer variert, og føles som en langt større produksjon.

Commodore 64 har bare 16 farger, men spillet bruker dem godt.
Commodore 64 har bare 16 farger, men spillet bruker dem godt.

Som før er vi i Metroidvania-sjangeren her, noe som altså innebærer todimensjonal plattformhopping og action i en stor og rimelig åpen verden, der du ved å utforske de ulike miljøene stadig låser opp nye egenskaper, som igjen gir deg tilgang på flere steder å utforske og nye måter å overvinne utfordringer på. I tillegg må du overvinne en rekke «bosser», samt løse enkle (men ikke nødvendigvis lette) nøtter der du må finne ulike skjulte skatter, og så finne ut hvor disse kan brukes til å hjelpe deg videre.

Spillkartet er delt opp i soner, og hver av disse har sine egne, unike fiender, og egen grafikk og musikk. Sonene er igjen delt inn i separate rom, der noen skroller og andre ikke gjør det. Det er lastetider mellom sonene, men ikke mellom de individuelle rommene, og det er alltid åpenbart hvor man kan gå over i en ny sone. Dessuten inkluderes et hendig kart.

Spillet skilter også med et interessant våpensystem, der du har et halsbånd med plass til to krystaller. Avhengig av hvilke farger disse krystallene har, får kulene du skyter ulike egenskaper. Disse kan kombineres, eller man kan ha to av samme farge for å spesialisere seg og gjøre ekstra skade. Naturligvis må du plukke opp krystallene du trenger for å oppgradere våpenet underveis, og noen er godt skjult.

Skiltet viser at man går inn i en ny sone om man går den veien.
Skiltet viser at man går inn i en ny sone om man går den veien.

Den første halvdelen er bedre enn den siste

Da jeg først startet å spille Pains ‘n’ Aches, ble jeg fullstendig hektet. Jeg spilte det flere timer i strekk, og ga meg ikke før jeg hadde utforsket så godt som hele det første kartet. Det var skikkelig tilfredsstillende å gradvis låse opp nye egenskaper og områder, og jeg følte en genuin progresjon hele tiden. I tillegg lot jeg meg imponere over den store variasjonen, både i miljøer og fiender.

Dessverre syntes jeg ikke den siste halvdelen av spillet fungerte like godt som den første. Spillet fortsatte å gi meg massevis av nye egenskaper, men de ikke alltid ble brukt særlig godt – de oppleves mer som nøkler for å komme forbi spesifikke punkter enn nye verktøy i verktøykassen. I tillegg syntes jeg at spillet ble litt mer ensformig, med mange fiender som egentlig ikke er spennende å slåss mot. Kampene mot «bossene» er også ganske svake, sånn generelt – det er stort sett enkelt å finne en måte å overvinne dem på uten å ta skade.

Jeg fortsatte absolutt å ha det gøy med spillet helt til siste slutt, men jeg tenker nok at det kunne vært enda bedre om det hadde tatt seg litt bedre tid til å utnytte de mange ideene og mekanismene som faktisk er implementert, og droppet noen av de mer uinteressante aspektene (slik som fiender som bare står og venter på å bli skutt, og dermed ikke har noen annen funksjon enn å forsinke deg). Jeg vil heller ha et mindre spill der hver skjerm er unik, enn et større spill som stadig gjentar seg selv.

Han her selger nyttig informasjon.
Han her selger nyttig informasjon.

Alt i alt satt jeg uansett stor pris på Pains ‘n’ Aches. De grunnleggende spillmekanismene sitter som støpt, med et godt kontrollsystem og glatte bevegelser. Grafikken er stort sett glimrende gjennom hele spillet (selv om noen av miljøene stikker seg litt ut, og kanskje strengt tatt føles som de hører til i andre spill), og det samme er den stemningsfulle musikken. I tillegg får vi et veldig «snilt» lagresystem, der det aldri er langt mellom de potensielle lagrepunktene.

Jeg er nok over gjennomsnittet glad i Commodore 64, og dermed forhåndsdisponert for å ha sansen for et spill som Pains ‘n’ Aches. Men det er ikke slik at jeg velger å bruke mange timer på å fullføre et spill for denne plattformen kun fordi det er et Commodore 64-spill. Det må med andre ord finne seg i å konkurrere med alt fra mitt skremmende store GOG-bibliotek til de nyeste PC-titlene om tiden min, så selv om jeg har litt å utsette på deler av dette spillet, så sier det egentlig sitt at jeg satte meg ned med det kveld etter kveld, helt til det var fullført.

Pains ‘n’ Aches er for øyeblikket kun tilgjengelig via digital distribusjon, og selges på Itch.io. Da får du to .d64-filer som du kan overføre til en ekte diskett (to sider), eller spille via emulator. Det vil også få fysisk lansering om ikke lenge.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.