Inntrykk fra Retrospillmessen 2018

Vi tok turen til Sandefjord i helgen, og det var en hyggelig opplevelse.

Denne helgen ble Retrospillmessen arrangert i Runarhallen i Sandefjord. Jeg har aldri tidligere besøkt messen, men med både Al Lowe og Ron Gilbert på gjestelisten ble jeg nødt til å ta turen i år. Det er tross alt ikke hver dag man får mulighet til å treffe to av eventyrspillsjangerens legender samtidig, og i Norge av alle steder.

Retrospillmessen 2018.
Retrospillmessen 2018.

Jeg var der bare på lørdag, og var heller ikke hele dagen, så det som følger er altså bare mine inntrykk av en begrenset del av selve arrangementet. TL;DR: Jeg hadde det gøy, og om neste år har like kule gjester kommer jeg helt sikkert tilbake.

Marked, kjendiser og massevis av spill

Messen hadde en rekke aktiviteter å by på, inkludert en ganske så eksklusiv King of Fighters-turnering og ulike utstillinger. Men generelt kan vi nok dele mulighetene på messen inn i tre forskjellige kategorier: Å treffe kjente personligheter fra spillindustrien og miljøet rundt (og delta på foredrag eller Q&A med disse), å teste massevis av retrospill på klassiske og obskure konsoller og datamaskiner, og å sikre seg et godt kjøp på retromarkedet.

Klassiker (både maskinen og spillet).
Klassiker (både maskinen og spillet).

Personlig syntes jeg ikke retromarkedet var så veldig interessant. Det var massevis av kule samlerobjekter og andre nerdesaker å få kjøpt, hvis man har lyst på slikt, samt en god del retrospill til ulike plattformer. Hvis du samler Nintendo-spill, var det helt sikkert som å komme til himmelen. Men for meg som er mye mer interessert i Commodore 64, Amiga og PC, var utvalget hos de fleste selgerne rimelig skuffende (altså strengt tatt ikke-eksisterende). Jeg fant imidlertid én selger som hadde en håndfull skikkelige «big box»-spill i et hjørne, og fikk med meg et par godbiter derfra, så sånn sett er jeg fornøyd.

Heldigvis var «min» type plattformer til gjengjeld godt representert i den mer interaktive delen av messen, der man kunne teste ulike retrospill på ulike klassiske formater. Her var det mye snadder, med alt fra Sharp MZ-700 (der man kunne prøve det første spillet i Bomberman-serien) til flere Amiga-maskiner. Det var også mange spennende konsollplattformer, og det var for eksempel artig å prøve Intellivision for første gang – kontrollerne var faktisk overraskende behagelige. Flere Vectrex-maskiner var også tilgjengelige, med sine fabelaktige vektorskjermer. Det var også en håndfull fullblods arkademaskiner tilgjengelige, men ikke så mange som jeg egentlig hadde håpet.

Ron Gilbert!
Ron Gilbert!

Med unntak av arkadefronten, syntes jeg faktisk Retrospillmessens utvalg spillbare systemer var hakket mer interessant enn utvalget på GameOn-utstillingen som var innom Teknisk Museum for en stund siden. Det var rett og slett veldig mye obskurt og artig her, som ga et skikkelig godt inntrykk av den store variasjonen og bredden spillhistorien faktisk har å by på. Ah, og den myteomspunnede Nintendo PlayStation var også å finne på messen, skjønt jeg glemte helt å se etter den.

Kjente navn

Blant de kjente navnene som besøkte Retrospillmessen i år, fant vi Charles Martinet (stemmen til Mario), David Doak (GoldenEye 007), John De Lancie (Q fra Star Trek) og, som nevnt, Al Lowe (Leisure Suit Larry) og Ron Gilbert (Monkey Island). Alle var tilgjengelige i selve messeområdet, der det var mulig å få noen ord med dem, og kanskje en signatur eller et foto. Litt skuffende var det riktignok at flere av dem tok til dels godt betalt for disse tjenestene, men det er vel slik det fungerer i USA. Ron Gilbert og David Doak var hederlige unntak, og jeg hadde for så vidt ikke noe i mot å donere noen kroner til Al Lowes pensjonskasse (spesielt etter skandalene rundt Larry-nyversjonen, som ble et rent tapsprosjekt for Lowe).

Al Lowe!
Al Lowe!

I ettertid ergrer jeg meg selvsagt over at jeg ble så satt ut av å faktisk treffe Ron Gilbert og Al Lowe, at jeg knapt fikk sagt noe fornuftig i det hele tatt. Det er faktisk fortsatt litt uvirkelig at det skjedde, skal jeg være helt ærlig. Det var forresten litt artig å få Al Lowe til å signere min kassettversjon av Donald Duck’s Playground på Commodore 64 – da han senere holdt foredrag om karrieren sin, sa han at han frem til den dagen faktisk ikke var klar over at spillet hadde kommet ut på kassett i Europa. Alt var jo diskettbasert i USA.

Apropos foredrag, det var kun presentasjonene til disse to veteranene jeg fikk med meg. De ble filmet av det som så ut til å være et ganske profesjonelt mannskap, og jeg antar de blir tilgjengelige på nettet etter hvert, så det er ikke så mye poeng i å gå i detalj om hva som ble sagt. Men det var definitivt kult å være der. Ron Gilbert hadde ikke forberedt noen presentasjon, men svarte til gjengjeld veldig godt og omfattende på alt han fikk av spørsmål, og klarte å gjøre svarene på selv litt «kjedelige» spørsmål interessante og underholdende (man må vel anta at han har litt øvelse). Al Lowe hadde derimot et rent foredrag, med lysbildepresentasjon og så videre, og han var like artig i levende live som jeg forventet. Latteren satt løst hos publikum, for å si det slik.

Foredrag med Al Lowe.
Foredrag med Al Lowe.

Det ble dessverre skikkelig varmt under foredragene, siden disse foregikk i et eget, mindre lokale. Hovedlokalet ble også temmelig varmt utover dagen, og jeg må innrømme at dette var en av grunnene til at vi forlot messen litt tidligere enn planlagt. Det er vel bare slik det blir når horder av entusiaster samles på ett sted, og sola i tillegg skinner på utsiden. Det hjalp bittelitt å ta seg en «grog», som var en rar men god kombinasjon av vaniljeis og champagnebrus (og helt uten batterisyre), men den funket strengt tatt ikke så veldig godt som tørstedrikk.

En flott opplevelse

Mye å se.
Mye å se.

Alt i alt var Retrospillmessen en flott opplevelse, og som sagt: Det å få muligheten til å treffe både Ron Gilbert og Al Lowe på samme dag, her i lille Norge, var temmelig heftig. Jeg var også veldig imponert over utvalget spennende og obskure spillplattformer som det var mulig å prøve seg på. Det var også ganske kult å faktisk kunne ta på disse maskinene fremfor å bare se dem bak en rute av pleksiglass, som på GameOn-utstillingen. Skjønt, dette var ikke helt risikofritt, og jeg så faktisk en NES-maskin gå i gulvet. Men jeg tror spillet fortsatte som om ingenting hadde skjedd – de er solide, de gamle boksene.

Jeg blir ganske overrasket om Retrospillmessen ikke er tilbake neste år, og jeg anbefale at du tar turen. I alle fall om arrangøren klarer å trylle frem gjester av Ron Gilberts kaliber da også.

Skrytebilde.
Skrytebilde.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar