Steam-lotteriet: Alien Carnage og Velocity 2X

To spill fra Steam-biblioteket mitt skal testes. Faller de i smak?

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?

I dag har jeg tatt for meg to spill, siden det første var en skuffelse (spoiler!) og jeg like godt hoppet rett på et nytt etterpå.

Det hadde vært min reaksjon også.
Det hadde vært min reaksjon også.

Alien Carnage

Alien Carnage (eller Halloween Harry, som det opprinnelig het) kom ut i 1993, og er et spill jeg har hatt på radaren en stund. Et av de ansvarlige utviklerstudioene er nemlig samme gjeng som sto bak gode, gamle Flight of the Amazon Queen. Jeg vet at ikke alle er like begeistret for dette pek-og-klikk-eventyret, men jeg husker tilbake på det med glede. Og jeg våkner faktisk stadig opp med musikken fra jungellandsbyen på hjernen, så det må ha gjort inntrykk.

Jeg kjøpte Alien Carnage som en del av 3D Realms Anthology i 2015. Den pakken er ikke på Steam lenger, men mange av spillene i den selges fortsatt som frittstående produkter. Dessverre gjelder ikke dette Alien Carage, men 3D Realms ga det i sin tid ut som «freeware», så om du har gode minner fra spillet bør det fortsatt være mulig å oppdrive.

Dessverre kan jeg ikke si at den første timen med Alien Carnage fristet meg til videre spill. Umiddelbart syntes jeg nivåene er litt for rotete, med alt for mye labyrintaktig navigasjon frem og tilbake for å prøve å finne ut hvor man skal. At de i tillegg ser skikkelig kjedelige ut gjør ikke saken noe bedre. Som mange andre «shareware»-spill fra nittitallet er Alien Carnage delt i episoder, der hver episode består av en verden med flere individuelle brett. Episodene er: «Sewers», «office block» og «factory». Snakk om å presse fantasien til det ytterste!

Spillet ser fint ut, det er bare det at omgivelsene er så kjedelige.
Spillet ser fint ut, det er bare det at omgivelsene er så kjedelige.

Selve spillmekanismene er jeg heller ikke så begeistret for. Kamp er tamme greier, og hoppingen og sprettingen mangler den lille piffen som de beste plattformspillene skilter med. Det er ikke gøy å styre Harry rundt på skjermen, slik det er å styre Mario, eller guttungen i Ruff’n’Tumble for den saks skyld (for å trekke frem et mer sammenlignbart eksempel).

Ah, og det virker som det er en eller annen «bug» i Steam-versjonen, for noen ganger måtte jeg starte et brett helt på nytt selv etter å ha aktivert sjekkpunkter underveis. Det var frustrerende, for å si det mildt.

Jeg tipper dette er et spill av den typen som har fått mye gratis oppmerksomhet fordi det befinner seg på en plattform som vanligvis ikke ble regnet som spesielt godt egnet for todimensjonale actionspill. Her fikk PC-eiere et spill som teknisk sett er av konsollkaliber, med fin og velanimert grafikk, rask og glatt skrolling og så videre. Men selve spillet er litt for tamt. Hadde det kommet for konsoll, eller til og med Amiga, så hadde det sannsynligvis blitt glemt ganske fort (på samme måte som Alien Breed 3D neppe hadde blitt noen farsott på PC).

Hvert brett har en haug av folk som er fanget i slike slimkokonger, og må reddes.
Hvert brett har en haug av folk som er fanget i slike slimkokonger, og må reddes.

Vel, det er hva jeg føler etter én time, i alle fall. Jeg slet faktisk med å fullføre timen, ikke fordi spillet er direkte dårlig, men fordi det var så himla lite her som klarte å suge meg inn (det er litt skummelt å tenke på hvor mye fortere tiden går når man kaster den bort på Twitter enn når man spiller et uengasjerende spill).

Men for all del: Grafikken er fin, med mange kule små animasjoner her og der, musikken liker jeg veldig godt, og det var artig å se introduksjonssekvensen som veldig åpenbart er laget av han som lagde grafikken i Flight of the Amazon Queen. Hadde jeg vært PC-eier da det kom ut, så hadde jeg sikkert vært mer begeistret, og jeg kan skjønne hvorfor spillet er en favoritt hos mange.

Men akkurat nå tenker jeg at de første skikkelig gode plattformspillene dukket opp på midten av åttitallet eller deromkring, og bortsett fra den perioden der alt skulle være i 3D, har det kommet enorme mengder heftige spill i sjangeren i løpet av de 35 årene som har gått siden da. Så å bruke tid på dette uten å ha noe nostalgisk forhold til det i utgangspunktet? Det frister ikke.

Velocity 2X

Dette spillet stammer fra 2015, og jeg fikk fatt i det i en rimelig heftig Sierra-samling fra Humble Bundle som jeg kjøpte året etter. Jeg spilte det første Velocity-spillet litt i sin tid, men husker det som litt for stressende for meg. Jeg likte likevel konseptet, så det var gøy å se oppfølgeren bli trukket ut av flosshatten.

Ganske intetsigende bilde. Men jeg liker fargebruken i spillet.
Ganske intetsigende bilde. Men jeg liker fargebruken i spillet.

Velocity 2X er et actionspill der du styrer et romskip gjennom todimensjonale, vertikalskrollende miljøer. Spillets unike mekanisme er at du kan teleportere skipet ditt fra ett sted på skjermen til et annet, noe som raskt blir nødvendig ettersom du havner i blindveier og må teleportere deg over til parallelle passasjer og slikt for å unngå å krasje (skjermen skroller med fast hastighet, så du må bare følge med). Dessuten er det rikelig med ting som bør plukkes opp, og for å få alle disse må du raskt hoppe frem og tilbake på skjermen, ofte fordi rommene de befinner seg i ikke kan nås på andre måter.

Jeg gjør nok ikke noen god jobb med å beskrive spillet, men grunnkonseptet fungerer glimrende, og jeg ble raskt hektet. Legg til flott (om enn enkel) grafikk og direkte deilig musikk, og vi har å gjøre med et spill jeg etter ti minutter tenkte at jeg garantert kom til å fullføre. Men det skjedde ikke. Utviklerne har nemlig tatt en del valg som i mine øyne ødelegger for spillet, og jeg tror kanskje hovedgrunnen er at de var redde for at konseptet ikke var godt nok til å kunne bære hele greia.

Plattformsekvensene. Det blir litt for mye av det gode her.
Plattformsekvensene. Det blir litt for mye av det gode her.

Det som skjer er nemlig at spillet lasser på med lag på lag av ekstra mekanismer og funksjonalitet, og for hvert nye spillelement blir helheten litt mindre elegant og litt mer kronglete. Ganske tidlig starter det for eksempel å legge inn plattformspillseksjoner man må gjennom for å aktivere ulike brytere, og der de fungerer helt okay i starten (selv om plattformhoppingen heller ikke i dette spillet er så veldig gøy i seg selv) blir de stadig mer omfattende etter hvert, med den ene mekanismen etter den andre som må læres og brukes. Så de begynner som en kjapp og artig-men-unødvendig distraksjon, men ender opp som et ekstra spill i spillet, med egne intrikate systemer, som tar opp alt for mye tid.

Jeg skal ikke utelukke alderen min har noe med saken å gjøre – når det kommer til arkade-/actionspill syntes jeg vanligvis det enkleste er det beste. Jo flere ulike funksjoner jeg må huske knappene til, jo mindre trives jeg. Og jo flere ulike funksjoner Velocity 2X introduserer, jo mindre gøy er det. YMMV, som de sier på fagspråket.

Jeg skal innrømme at jeg spilte Velocity 2X i mer enn én time før jeg la det bort, men jeg la det altså bort, og jeg kan akkurat nå ikke se for meg at jeg vil gå tilbake til det.

Stilige bilder mellom hvert brett.
Stilige bilder mellom hvert brett.

En kommentar om “Steam-lotteriet: Alien Carnage og Velocity 2X”

  1. Velocity 2X synes eg er eit kjempespel, men eg ser poenga dine. Egnar seg kanskje endå betre for litt speling på farten, eg har det sjølv på PS Vita.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.