Disse spillene spilte vi i april

April var en innholdsrik måned, med alt fra Animal Crossing til Mount & Blade-oppfølger.

Vi liker av og til å skrive samlesaker om spillene vi har spilt i det siste, og hva vi syntes om dem. Denne gangen ble det nok litt i overkant mange ord her, så introduksjonen får bare kuttes.

Kristian

Mount & Blade II: Bannerlord

Tror jeg har fått lopper, er noe som klør så sinnsykt på ryggen.
Tror jeg har fått lopper, er noe som klør så sinnsykt på ryggen.

Det er jo klisje å nevne Corona i alle sammenhenger. Jeg tenkte derfor å fortelle hvor jeg har vært den siste drøye måneden. Hvor sa jeg? I Calradia. Nei, du finner det ikke på Google Maps.

Da Mount & Blade II: Bannerlord ble sluppet i «early access» for cirka en måned siden, hadde jeg egentlig tenkt å vente til den endelige versjonen var klar. Jeg har faktisk vært ganske flink til å ikke kjøpe «early access»-spill i det siste. Sånn, bortsett fra et og annet i ny og ne. Men, eh, altså, stor sett ganske flink.

Så var det denne faensdemien da. Fru Korona. Eller Corona. Hva som er korrekt rettskriving her må fuglene vite. Avisene blander, og bruker begge deler. Uansett – nå kom dere ikke til Spillhistorie.no for å lese om rettskriving. Selv om vi kanskje burde hatt litt om det også. Herr Froholt er jo faktisk egentlig utdannet norsklærer. Og han har garantert et og annet å si om denne artikkelen også! Lurer på hva som passerer sensuren. Den som leser får se. [sensuren begynner å bli utålmodig nå – Herr Froholt]

Hesteveddeløp var en del mer kaotiske før i tiden.
Hesteveddeløp var en del mer kaotiske før i tiden.

Vel, tilbake på sporet. Mount & Blade II: Bannerlord – heretter bare kalt Bannerlord – fristet mer og mer etterhvert som tiden gikk. Særlig siden alle andre spill jeg hadde sett fram til, stadig ble utsatt. I alle fall Vampire og Cyberpunk. Og jeg kjedet meg. I en spilltørke. Plukket opp RimWorld igjen noen timer. Gøy det. Men…

Stadig flere på vennelista mi klokket inn timer. Den lille boksen nede i høyre hjørne av skjermen min poppet stadig opp med at noen spilte Bannerlord. Ah, nei, det bare kriblet for mye. Klar, ferdig…

Det ble sagt at Bannerlord var mer ferdig i starten av sin «early access», enn mange spill er ved lansering. Uten at det nødvendigvis er skryt. Likevel. Jeg MÅTTE kjøpe. Måtte prøve. Bare litt. Legge det på hylla så fort jeg hadde fått min første dose. Selvsagt. Bare en liten time… Så legge på hylla. Til neste år. Det skulle jeg klare.

Er skikkelig uhøflig å ikke invitere folk inn når de kommer på besøk, men vi gir ikke opp!
Er skikkelig uhøflig å ikke invitere folk inn når de kommer på besøk, men vi gir ikke opp!

Og joda. De første minuttene i Calradia. Det føltes… Helt likt de tidligere Mount & Blade-spillene. Noe som for øvrig var helt greit. Et tutorial (som jeg hoppet over). Knotete slåssing med diverse våpen. Og så ri på kartet for å samle styrker. Kjøpe og selge litt handelsvarer, sånn for å tjene litt penger på si. For å ikke bare tjene meg søkkrik på å drepe plyndrere og banditter.

I starten trodde jeg dessuten at jeg var nødt til å starte et nytt spill hver gang det kom en oppdatering. Så jeg gjorde det. Jeg kom derfor aldri særlig langt når utviklerne oppdaterte spillet nesten daglig de første ukene. Hva var nå poenget med det? Justere på opplagte ubalanser? Plutselig kunne jeg ikke bli rik bare på å ri rundt og knerte menn som var utstyrt med trestokker og høygafler. Sånt tull…

Etterhvert fant jeg imidlertid ut at jeg slettes ikke måtte starte et nytt spill når Bannerlord ble oppdatert. Dermed kom jeg også dypere ned i spillet. En ny verden åpnet seg. Jeg var ikke lengre den lille fjerten som red rundt på en sliten gamp. Jeg ble til kongen av mitt eget kongedømme. Et veldig lite ett sådan. Den første gangen. Jeg hadde et usselt lite slott, og tjente knapt penger. I tillegg hadde jeg hatt en vond vane for å henrette alle lordene jeg fanget. Det gjorde at jeg fikk et svært dårlig rykte, noe som ikke var så heldig når jeg skulle prøve å bygge allianser…

Er det for sent å si at vi kommer i fred?
Er det for sent å si at vi kommer i fred?

Dere må skjønne at det var svært mange år siden jeg spilte Warband. Jeg husket bare essensen, som nevnt noen avsnitt lengre oppe. Tutorial, og så videre. Dermed har svært mye av tiden min gått med på prøving og feiling. Med karakteroppsett, med handel, med slåssing, og ikke minst med kvinnfolkene. Men, jeg ble da gift til slutt. Måtte bare finne rette dama. Sjarmere henne på to forskjellige tidspunkt med tre nøye utvalgte setninger. Og faren da. Måtte bestikke han. Men han ble vel fornøyd til slutt. Han ble jo bestefar. Skjønt, kona mi var ikke gravid i ni måneder akkurat. Det var kanskje fjorten dager. Så veldig stor kan ikke den babyen ha vært – eller så var jeg kanskje ikke den eneste som sjarmerte henne…? Hmm…

Uansett, for de som har spilt Warband, er Bannerlord ganske likt. Det sies at sistnevnte er som førstnevnte, bare med bedre grafikk (som likevel var utdatert for 4 år siden), samt flere bugs. Det kan sikkert stemme. Og det kan hende jeg hadde kost meg like mye om jeg bare hadde installert Warband igjen. Men nå gjorde jeg jo ikke det. Det var Bannerlord jeg lastet ned fra Steam. Og det angrer jeg ikke et sekund på.

Joachim

Battle Chasers: Nightwar

Det er himla greit å kunne se hvor fiendene er på forhånd.
Det er himla greit å kunne se hvor fiendene er på forhånd.

Wow, her har vi et spill som var mye bedre enn hva jeg forventet. Jeg hadde neppe fått det på Steam-kontoen om det ikke var for Humble Monthly, og i det siste har jeg vært litt fokusert på å faktisk spille de spillene jeg får derfra, så da ble dette prøvd. 40 timer senere, og spillet er fullført.

Battle Chasers: Nightwar er en fiffig kombinasjon av JRPG-spill og mer vestlig rollespill. Verden utforskes via et oversiktskart, men du kan også besøke ulike steder der du flytter figurene dine rundt som i et actionrollespill. På oversiktskartet vil du også ha oversikt over hvor det er fiendegrupper, så det er ofte mulig å unngå kamp om du ikke ønsker det (eller gjøre forberedelser om du ser gruppen ledes av en spesielt skummel fiendetype).

I kamp er systemet JRPG-inspirert, og de ulike «aktørene» (der det kan i utgangspunktet være tre på hver side) angriper, kaster magi og så videre etter tur. Det som er litt interessant her, er at rekkefølgen er basert på figurenes initiativ (eller «haste»), som også bestemmer hvor lang tid det tar dem å utføre spesialangrep. Hvis du går for et av til slutt fire ordinære angreps- eller forsvarstrekk, utføres det umiddelbart, men gjør du noe litt mer avansert vil forberedelsene ta tid, og du vil i praksis få en «ekstra» tur litt senere der det utføres. I mellomtiden kan både fiender og allierte få anledning til å gjøre ting.

Det er rikelig med kule egenskaper å gjøre bruk av når noen fortjener litt bank.
Det er rikelig med kule egenskaper å gjøre bruk av når noen fortjener litt bank.

Systemet er faktisk ganske taktisk, for det varierer hvor lang tid de ulike egenskapene krever, og noen ganger er det for eksempel veldig viktig å få tatt ut en spesiell fiende før han får anledning til å utføre det superangrepet han holder på å klargjøre. Det er også noe å tenke på hvis en figur for eksempel er i fyr og flamme (bokstavlig talt, fordi angrep kan ha slike effekter), og trenger å helbredes umiddelbart – da lønner det kanskje ikke å aktivere et angrep som gjør at den i praksis flytter – og blir brent – to ganger før helbrederen din får anledning til å hjelpe.

Spillet gir deg også tilgang på et bredt utvalg egenskaper etter hvert, så det er faktisk rom for å gjøre veldig mye artig i kampene. Dette sikrer at kampsekvensene aldri slutter å underholde, noe som er flaks fordi det er veldig mange av dem.

I grotter og andre utforskingsområder beveger både du og fiendene seg rundt i sanntid, og fiendene kan selv ta initiativ til å angripe deg, gjerne i grupper. Du må også forholde deg til feller (som fiendene også kan lures i) og andre utfordringer, og det er rikelig med gåter og hemmeligheter som man kan finne. De store grottene («dungeons») består av ulike «rom», som ofte har tilfeldige elementer, og systemet er laget slik at det velger en hånfull rom fra et større utvalg slik at du ofte vil møte helt nye rom om du utforsker samme grotte på nytt.

Denne karen prøvde å snakke oss til døde. Godt forsøk!
Denne karen prøvde å snakke oss til døde. Godt forsøk, men litt for snakkesalige bifigurer har vi rollespillere mye erfaring med!

Det er meningen man skal kunne gå gjennom hver grotte flere ganger på ulike vanskelighetsgrader, for økte belønninger og nye utfordringer. Disse grottene er med få unntak skikkelig artige å utforske, og de er også overraskende varierte.

Det skal sies at det kan bli litt «grinding» i Battle Chasers, ettersom det ofte er ganske store byks i vanskelighetsgrad mellom ulike områder, og man dermed oppfordres til å gå tilbake til tidligere grotter for å få mer erfaring. Et litt merkelig valg utviklerne har tatt er at det er seks heltekarakterer i spillet, som du treffer gradvis. Men du kan kun ha tre i gruppen samtidig, og det er ingen fordeling av erfaringspoeng til karakterer som ikke er med der og da. Skal alle holde følge nivåmessig, må du altså veksle mellom dem eller bruke mye tid på fiendeslakt.

Begge deler gjør progresjonen din langsommere, så du ender typisk med én gruppe som du kjører gjennom hele spillet med. Litt trist, ettersom de ulike figurene har veldig mange spennende egenskaper det hadde vært gøy å eksperimentere med i ulike situasjoner og mot ulike fiender/bosser.

Superangrep har man også. Denne bomben inneholder alt annet enn kjærlighet.
Superangrep har man også. Denne bomben inneholder alt annet enn kjærlighet.

Det kan også være litt vanskelig å få nye våpen og andre typer utstyr som er bedre enn det du har, og når du først finner noe snadder, kan det være for en figur du ikke bruker. Løsningen blir dermed gjerne å prøve å lage ting selv, men det krever igjen at du finner de rette materialene (eller nok andre materialer til å kunne lage dem, om du vet hvordan), så du trenger litt flaks. Samtidig skal det sies at jeg som vanlig endte opp med å være søkkrik mot slutten av spillet, så jeg kunne nok hatt spanderbuksene på i litt større grad underveis, og gjort ting lettere for meg selv.

Uansett storkoste jeg meg med Battle Chasers: Nightwar. Det er gjennomført solid på alle områder, presentasjonen er mye bedre enn jeg forventet (og det har til og med musikk laget av legendariske Jesper Kyd), og det er proppfullt av fiffige mekanismer og kule detaljer. Absolutt anbefalt!

Gris

Gris er et kunstverk av et spill. Det både ser og høres helt nydelig ut, og ved flere anledninger ble jeg helt målløs av opplevelsen. Jeg tror bare jeg skal vise traileren, i stedet for å bli ta helt av med svulstige begreper i beskrivelsen:

Gris er også, heldigvis, ganske gøy å spille. Vi får servert todimensjonal plattformhopping, hjernetrim og utforsking, og det hele fungerer … flott. Underveis introduseres gradvis nye egenskaper, som gir deg nye muligheter til å utforske miljøene, og dette gjøres på en slik måte at man aldri blir overveldet eller føler det går for fort i svingene. Det er viktig for min del, for selv om jeg har rimelig raske reflekser og generelt er flink i tradisjonelle actionspill, er jeg ikke så god på spill der man pøser på med mekanismer og knapper og krever at man skal huske alt sammen. Gris ender riktignok opp med ganske mange ulike mekanismer og knapper til slutt, men det skjedde såpass gradvis at jeg klarte å holde følge.

Jeg tror nok ikke Gris hadde blitt noen favoritt uten den herlige presentasjonen, for mens flere sekvenser var en fryd å pusle og sprette seg gjennom, var det andre som varte litt for lenge for sitt eget beste og kanskje egentlig kunne vært droppet. Men spillet er ikke langt nok til at det blir irriterende, og når man begynner å bli lei av noe er sjansene store for at man snart er ferdig med det. Dessuten er variasjonen stor, så den som venter på noe godt blir som regel belønnet. Konklusjon: Glimrende presentasjon, solid spilldesign, og alt i alt en veldig trivelig opplevelse. Tommel opp!

Jeg sliter med å fange det på skjermbildene, men Kingdom Come: Deliverance er fortsatt et av de vakreste spillene jeg har spilt.
Jeg sliter med å fange det på skjermbildene, men Kingdom Come: Deliverance er fortsatt et av de vakreste spillene jeg har spilt.

Kingdom Come: Deliverance

Etter en gjennomgang av Steam-biblioteket mitt for å se hva som kunne avinstalleres, kom jeg over Kingdom Come: Deliverance. Det fullførte jeg for nesten nøyaktig to år siden, så egentlig burde det vært fjernet for lengst, men så var det disse DLC-pakkene da. Spesifikt, A Woman’s Lot, som jeg fikk uten ekstra kostnad siden jeg i sin tid backet spillet på Kickstarter. Så jeg tok turen tilbake til middelalderens Tsjekkia, for å se om det var aktuelt å bli værende en stund. Og det ble det.

A Woman’s Lot inkluderer to større oppdrag. I det ene sendes du tilbake i tid til starten av spillet, og opplever invasjonen av Skalitz fra utgangspunktet til en av de viktigere bifigurene i spillet, nemlig Teresa. Det tar en god håndfull timer, og foregår over to eller tre dager. I likhet med spillets originale introduksjon, er det en langt mer lineær og lukket affære enn majoriteten av Kingdom Come: Deliverance, og du kan ikke veksle tilbake til Henry før det hele er overstått (litt viktig å vite, om du spiller spillet for første gang og aktiverer oppdraget uten å tenke deg om).

Handlingen er solid, og det er mange genuint gode historiesekvenser her, men det skal sies at mye av det du faktisk gjør er litt kjedelig. I tillegg vet du jo at når oppdraget er over, er det tilbake i Henrys støvler igjen, så alt du gjør for å forbedre Teresas egenskaper eller pengebeholdning underveis er egentlig meningsløst. Mye av motivasjonen i et rollespill kommer jo gjerne fra det at ulike oppgaver – selv om de er småkjedelige – som oftest er en slags investering i fremtiden til figuren din.

Teresas historie har noen sterke øyeblikk.
Teresas historie har noen sterke øyeblikk.

Når ting går galt, merker du dessuten raskt at Teresa ikke er noen kriger (jeg merket også at det var lenge siden jeg hadde spilt spillet, og ikke hadde full kontroll på kampsystemet lenger). Resultatet er noen ganske frustrerende snikesekvenser der du må gjøre ganske mye om igjen når du feiler.

Det andre oppdraget i pakken, The Madonna of Sasau, er egentlig mye bedre. Dette fungerer som et helt normalt sideoppdrag, som låses opp et visst punkt inn i spillet, og du styrer Henry. Dermed kan du gjøre det ved siden av andre ting (selv om du noen ganger har tidsfrister å forholde deg til), og har hele verden å boltre deg i. Her fikk jeg meg et herlig gjensyn med steder jeg elsket fra «gamle dager», og bortsett fra at kamp fortsatt var overraskende vrient (har utviklerne økt vanskelighetsgraden?) elsket jeg å være tilbake i spillets fantastiske verden.

Oppdraget omhandler Johanka, en av de overlevende fra Skalitz, som tar kontakt med Henry fordi hun sliter med et stadig tilbakevendende mareritt. Hun drømmer i korte trekk at Jomfru Maria viser henne ei hule i nærheten av hjembyen, som hun så går inn i. Der venter Djevelen selv, og hun våkner i panikk. Siden drømmen virker så ekte, kan hun til og med gi Henry en beskrivelse av hvor den mystiske hula skal være. Hun lurer nå på om han kan undersøke stedet, og se hva han finner. Jeg skal ikke røpe detaljer, men han finner nok til at Johanka blir mer og mer overbevist om at hun har hatt en religiøs åpenbaring. Og så får hun en til…

Det hører jeg ofte!
Det hører jeg ofte!

Problemet er bare at vi altså fortsatt er i middelalderens Europa, og det er flere enn bare Henry som fatter interesse for «visjonene» til den unge kvinnen. Resultatet er en av de beste seriene med oppdrag i hele spillet, med genuint gode figurer, spennende sekvenser og rikelig med nyanser. Samt en hel haug av valg som må tas, og potensielt store resultater av disse.

Totalt brukte jeg over 15 timer på de to oppdragene (pluss den vanlige utforskingen og noen småting jeg ikke hadde gjort før). Deretter tok jeg et smått vemodig farvel med spillet, og avinstallerte det til fordel for noe nytt. Håper det kommer en oppfølger snart!

Flower

Urk!
Urk!

Dette kritikerroste PlayStation-spillet dukket opp på PC i fjor, og jeg grabbet det på tilbud her om dagen fordi jeg kunne tenke meg noe kjapt å spille ved siden av Battle Chasers: Nightwar. Jeg tror ikke jeg skal si så mye om Flower, egentlig, fordi jeg rett og slett ikke likte det spesielt godt. Det er et spill lagd rundt én enkelt idé. Du styrer vinden, som må fly rundt som en klumsete Pac-Man for å samle kronblader, og når du har samlet nok kronblader ett sted skjer noe annet et annet sted (dukker det opp flere blomster som leder deg videre).

Kult i femten minutter, men hele spillet varer i halvannen time.

Det som trekker opp er grafikken og lydsporet. Dette er et gammelt spill nå (kanskje til og med et retrospill), men det ser fortsatt flott ut takket være det herlig dynamiske gresset som dekker spillets landskaper, og hvordan utviklerne kombinerer dette med farget lys (her kjenner du nok «lysende støvkorn»-effekten igjen fra PS3-menyen). Legg til flott musikk, og vi får en helhetsopplevelse som funker selv lenge etter at spillmekanismene har sluttet å underholde. Men likevel kom jeg ikke lenger enn halvveis i spillet før jeg begynte å håpe at det skulle bli ferdig.

Nikolai

Animal Crossing: New Horizons

Søtt!
Søtt!

En gang, for lenge siden, ble jeg introdusert for Animal Crossing i form av New Leaf. Et spill jeg elsket, inntil jeg ble litt lei og tok en pause. Da jeg kom tilbake, var hele byen i tårer fordi de trodde jeg hadde forlatt dem til deres skjebne. Seriøst. Skikkelig guilt-trip. Der og da vurderte jeg å aldri røre Animal Crossing igjen.

Men jeg husket jo også hvor moro jeg hadde det de første ukene, så da New Horizons nærmet seg, og jeg hadde bursdag kort tid etter, begynte jeg å lure på om jeg ikke skulle kaste meg inn i manesjen igjen. Ikke minst fordi jeg visste dette spillet ville vært perfekt for kona mi. Så da jeg fikk valget mellom ulike spill til bursdagen min av nevnte kone, så ble det Animal Crossing: New Horizons.

Og jeg angrer ikke! Mye moro har jeg hatt, og mye moro vil jeg nok få fremover også. Spillet er perfekt til å spille 5 eller 15 minutter per dag. Eller mer om man ønsker. Det er intet press, bare kos. Onsdag denne uken kom jeg til og med til endgamet, da rulleteksten kom og den flotte sangen (sunget noe dårligere av KK Slider dog…) strømmet gjennom høyttaleren. Nå har jeg satt kona til å redekorere øya, og skal snart selge neper.

Ja, for De vet vel at å dominere nepemarkedet er veien til rikdom?

Two Point Hospital

Epidemiene er litt triveligere i Two Point Hospital enn i virkeligheten.
Epidemiene er litt triveligere i Two Point Hospital enn i virkeligheten.

En gang, for lenge siden, spilte jeg Theme Hospital. Et totalt crazy spill som ga meg mye moro for pengene. En tid da Spice Girls og POG dominerte skolegården, mens jeg – når jeg kunne – sugde til meg kunnskap om og erfaring med disse datamaskinene som jeg var så fascinert av. Joda, jeg spilte POG jeg også. Og Spice Girls hadde noen catchy tunes. Men, ahem, datamaskiner. Theme Hospital var et spill hvor du var direktør for et sykehus som behandlet… mye rart. Ballonghode, for eksempel. Rart jeg ble som jeg ble?

Two Point Hospital er egentlig samme spillet, laget i dag. Konseptet er såpass likt. Men – kanskje er det alderen og nye forventninger? – jeg ble ikke like glad i dette spillet som forgjengeren fra barndommen min. Det starter bra, med humor, vellaget brukergrensesnitt, konsepter som er enkle å forstå. Men etter hvert blir de «morsomme» kommentarene i radioen litt påtrengende.

Å spille et «brett», altså et sykehus, joda – det er moro. Inntil det ikke er det lenger. Du kan gå videre når du har fått én av tre stjerner. Men det virker jo som et nederlag? En dårlig score? Så jeg vil jo gjerne ha tre av tre stjerner? Og deri ligger problemet. De siste to stjernene er langt mindre morsomme å spille gjennom. 90% av tiden er bare venting. Se på at det perfekte maskineriet gjør ting av seg selv. At pengene renner inn, pasientene blir friske (eller ikke!). Og jeg kan egentlig ikke gjøre så mye.

Jeg skal gi det en ny sjanse tenker jeg, hvor jeg ikke går for tre stjerner. Men den ene stjernen, den virker litt stusselig, er du ikke enig?

Steamworld Dig 2

Forhåpentligvis for Nikolais del, fortsetter han å spille dette spillet. Det er herlig.
Forhåpentligvis for Nikolais del, fortsetter han å spille dette spillet. Det er herlig.

En gang, for lenge…. Nei. Ikke denne gangen. Men. I disse tider er det mange tilbud på spill for Folket. For eksempel spilte jeg Two Point Hospital via Xbox Game Pass, siden den var på tilbud og jeg hadde masse tid i april. Gikk for Ultimate, uten å forstå at den er for de med en Xbox og ikke bare PC, men prisen ble det samme, så jeg får heller skifte neste måned. Og en annen tjeneste med tilbud for tiden er Stadia. Ja, De husker vel Stadia? Den er ikke død ennå. Men den er gratis i to måneder og jeg tenkte jeg fikk prøve det ut. Så jeg logget inn på Chrome og satte inn Switch Pro-kontrolleren i PCen og giret på.

Første spill ut var GRID, som jeg ga opp fort siden jeg ikke fikk til å styre. Men neste spill ut var Steamworld Dig 2. Et koselig lite spill. Ikke så krevende heller, så det var lite problemer med forsinkelser heller, som jeg mistenkte Stadia for å ha litt av. På min kablede 100/100-linje opplevde jeg de første to timene kun to ganger at spillet hikket i et par sekunder, men det var tidlig, kort tid etter hverandre og kom ikke tilbake siden.

Om spillene som kommer videre til Stadia fungerer like bra som dette 2D-spillet (og hva er sjansene for det), så kan det kanskje ha en fremtid. I hvert fall der hvor nettet er tålelig bra. Som på en liten, tynt befolket øy på Vestlandet, hvor jeg bor. Noe hell skal man ha. At jeg skulle få fiber her hadde jeg ikke trodd egentlig.

GYLT

Uh, ok?
Uh, ok?

Det neste spillet jeg prøvde på Stadia var et Stadia-eksklusivt spill ved navn GYLT. Først av alt, dette spillet oser av kvalitet og atmosfære. Ikke opplevde jeg noen forsinkelser i spillingen heller. Men, og det er et men – om enn personlig. Jeg takler ikke skrekk. Og dette spillet viste seg å være det. Jeg trodde jeg gikk inn i et spill preget av mysteriet rundt en forsvunnet jente. Noe det også er. Men med monstre og en trykkende stemning klarte jeg ikke mer etter en liten time. Jeg hadde hjertet i halsen, pulsen i full fyr og mistanker om nært forestående hjerteinfarkt.

Men det er meg. Jeg merket at spillet i seg selv var vellaget og vil garantert gi mange en veldig god og skrekkfryd-preget opplevelse. For all del. Bare ikke noe jeg klarer å gjennomføre. Vi er da heldigvis forskjellige, vi mennesker. Jeg tror mange vil like spillet, og nå som Stadia er gratis i proformat fram til juni er det bare å sjekke ut. Det koster deg intet!

The Cave

Dette gikk jo bra!
Dette gikk jo bra!

Dette spillet har jeg tatt fram nå og da siden det kom ut for noen år siden. Det er et koselig spill å holde på med en halvtime eller time nå og da, og det passer fint til slike korte seanser. Humoren er god og ikke overdreven slik som jeg følte Two Point Hospital kunne bli, og gåtene er akkurat passe harde eller lette for min smak.

I dette spillet fra Ron Gilbert, kjent fra Monkey Island og Maniac Mansion, spiller du som tre valgfrie (ut av en større gruppe) karakterer som entrer den levende The Cave på jakt etter ære og rikdom. Mine karakterer er en ridder, en svevende futuristisk-utseende dame og en tiberaner(?)-munk, som alle har sine spesielle krefter og som du må bruke sammen for å løse gåtene du møter.

I min nåværende gjennomspilling var en av oppgavene at ridderen måtte vinne hjertet til en prinsesse, noe som innebar å få tak i en skatt som en drage voktet. Vel, ting går ikke helt som planlagt, det er en vittig tvist, og det er moro! Og det fine er at du kan dø tusenvis av ganger, alt som skjer er at du settes noen skritt tilbake der du var og må prøve igjen. Samt overleve en spydig kommentar fra The Cave, så klart. Dette liker jeg, er det en ting jeg aldri likte med de gamle eventyrspillene fra 80- og 90- tallet var det dødsmekanikkene!

Stellaris: Federations DLC

Hvem trenger natur og slikt når man bare kan kjøre på med by på hele planeten?
Hvem trenger natur og slikt når man bare kan kjøre på med en gigantisk by som dekker hele planeten?

Neida, jeg har ikke gitt meg med Paradox sine spill. Nå som jeg venter i spenning på det kommende Crusader Kings III og har spilt en del Imperator: Rome, har jeg vendt tilbake til Stellaris, dette mesterstykket av et romstrategispill. Nytt av året er en DLC-pakke som utvider diplomatisiden av spillet kraftig. Mekanikkene rundt føderasjoner er fordypet en god del, og man har fått et galaktisk FN man kan bryne seg på. I tillegg har spillets sivilisasjoner fått flere nye muligheter for startposisjon og forhistorie. Nytt med den gratis oppdateringen som følger DLC-en er blant annet en god dose optimalisering av spillet, noe som gir en god del større hastighet i midtdelen og sluttdelen av kampanjene, som tidligere kunne blir ganske treige.

Man kan blant annet begynne på en «relic world» der man spiller som en fallen sivilisasjon som skal komme tilbake til sin fordums storhet. Eller starte på en planet som er dødsdømt og må evakueres innen noen få tiår, før den eksploderer. Denne utvidelsen har virkelig gjort et veldig bra spill enda bedre, og jeg har rukket – min vane tro – å skrive to After Action Reports fra mine kampanjer.

Den første, «We Are Sildor», som er fullført, følger en sivilisasjon som starter på en gammel «ring world», en gigantisk ring som går rundt solen og har mange muligheter for ressursutvikling så snart teknologien er klar litt ut i spillet. Den gir også ekstra mange ressurser i starten, og gir en ganske sterk start.

Den andre, som pågår nå, heter «As We Meet The Void of Space» og følger en sivilisasjon som er sterkt mekanisert ved start. Den har en del roboter allerede bygget ved start og spillet gir så vidt jeg forstår også bonuser til utforskning av robotteknologier om man ønsker å følge den veien. Jeg er på vei til å skape en verden hvor alle innbyggerne er cyborger og teknologien står i sentrum.


Phew! Det var oss, hva med dere? Har dere spilt noen spennende spill i det siste?

En kommentar om “Disse spillene spilte vi i april”

  1. I april har jeg spilt:

    Mount & Blade: Bannerlord : Strålende spill, men lagt det litt på vent nå til bugs og balanse er litt mer som det er ment å være. Kommer jo patcher over en lav sko.

    Rimworld – Royaly DLC : Et av forrige tiårs beste spill har blitt enda bedre!

    Kentucky Route Zero : Siden siste episode kom ut i år begynte jeg fra starten igjen og spilte hele sulamitten! Dette er nok forrige tiårs beste spill!

    Football, Tactics & Glory : Fotballmanagerspill av den gamle skolen med turbaserte kamper. Enkelt konsept, men ganske avhenighetsskapende.

    Sea of Thieves : Vårt goto COOP-spill for tiden. Utrolig stemning, og noen av gåtequestene er faktisk ganske bra lagd, og ikke for babyer som det meste er nå for tiden.

    Gris har jeg forøvrig prøvd før, men det er noe av det kjedeligste jeg noensinne har spilt…. Mulig jeg ikke har spilt nok da, hvis det faktisk kommer noe interessant gameplay etterhvert der, som man ikke kan spille i blinde. Du verden for en grafikk, da!

    Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: