Hvilke spill har preget ditt spillår? Her er noen av Joachims favoritter fra 2021.
2021 er straks historie, og som vanlig betyr det at noen av oss vil mimre litt om spillåret som har vært. Disse artiklene er ikke noe forsøk på å kåre «årets spill», i stedet handler det kun om å si noen ord om de spillene som har imponert oss eller preget vårt spillår. Her er mitt forsøk på å oppsummere 2021:
Et «utenfor»-år
I de senere årene har jeg fått mindre og mindre oversikt over storspill eller AAA-spill. Det har nok flere grunner, og en enkel en er at Spillhistorie.no er et knøttlite nettsted og når jeg får tilbud om å teste nye spill er det sjeldent Microsoft eller Electronic Arts som banker på døren. I stedet er det mindre profilerte utgivere og utviklere, som gjerne driver med nisjer vi tradisjonelt har dekket bedre enn større, norske nettsteder. Jeg setter uansett alltid pris på at Spillhistorie.no får tilgang på slike anmelderkopier, og prøver å dekke det vi får så godt som mulig.
En annen åpenbar grunn er at den absurde mengden med spill utgitt i årenes løp (og min egen episke «backlog») gjør at det aldri er vanskelig å finne noe å spille. Satt på spissen kunne 2021 vært helt uten nye spillutgivelser av noe slag, uten at det ville hindret meg i å bruke like mye tid på spilling som jeg stort sett alltid gjør. Dette året har dessuten manglet de helt store trekkplasterne for min del – strategispillet Humankind var vel det eneste større spillet jeg virkelig gledet meg til i år.
Så når jeg titter tilbake på året som har gått, ser jeg at jeg har storkost meg med spill som Hades, Hitman 1 og 2, Shadow of the Tomb Raider og fjorårets F1-spill fra Codemasters. Avernum burde jeg også nevne, for det har vært en av årets beste spillopplevelser – selv om spillet altså er fra 2012. Når det kommer til helt nye spill er det vanskeligere. Så dette blir nok en litt merkelig liste, sammenlignet med det du finner andre steder.
Spillet på toppen tror jeg riktignok dukker opp i mange andre lister også:
Valheim
Jeg holder meg vanligvis unna «early access»-spill. Ikke fordi jeg ikke liker forretningsmodellen (som vi skal huske på at har resultert i noen fantastiske spill, inkludert Minecraft, Mount & Blade og Subnautica), men fordi jeg helst vil vente med å spille meg lei av et spill til det faktisk har alle de elementene utviklerne tenker at det bør ha for å kunne kalles ferdig.
Men som så mange andre ble jeg lokket inn i overlevelsesspillet Valheims verden da det kom ut i vår, og jommen endte jeg ikke opp med å bruke en halv evighet på spillet. Jeg merket definitivt at det ikke er ferdig, blant annet fordi progresjonen ble mye mindre interessant jo lenger jeg kom i spillet. Men det er noe rent magisk over Valheim og den verdenen spillet klarte å skape, og det er lenge siden jeg har følt like stor tilhørighet til et sted i et spill som jeg følte til hjemmet mitt i Valheim.
Valheim har også vært et av få spill jeg har spilt sammen med andre i år, og det å det å kverke bonemass-bossen i samarbeid var en skikkelig kul opplevelse, som minnet meg om de få gangene jeg var hektet på MMORPG-spill, den gangen den sjangeren fortsatt var ny og spennende og litt skummel.
Samtidig skal det jo sies at jeg angrer litt på at jeg ikke klarte å stå imot presset, for som forventet har jeg blitt relativt lei av Valheim nå, og ingen av de siste oppdateringene har fristet meg tilbake. Forhåpentligvis er jeg klar for en ny runde når spillet en eller annen gang faktisk blir «ferdig».
HighFleet
Jeg er fullt klar over at nye MicroProse ikke er samme selskap som favorittutgiveren fra åtti- og nittitallet, men i motsetning til mange andre selskaper som har kjøpt gamle utgivernavn og tatt dem i bruk, er det her en veldig klar rød tråd mellom gammelt og nytt. De spillene MicroProse har lansert eller annonsert så langt har mye til felles med spillene den gamle versjonen ga oss, og når jeg ser over listen over kommende utgivelser, er det faktisk veldig få spill der jeg er fullstendig uinteressert i. Så de er allerede mye kulere i min bok enn 90% av de større spillutgiverne der ute.
Deres første utgivelse var altså HighFleet, og wow, for et spill det er! En fullstendig unik sjangerblanding med strategi, taktikk, «roguelike»-elementer og heseblesende action, satt til et av de mest fascinerende spilluniversene jeg har sett på lang tid. Ved lansering hadde det noen skarpe kanter som har blitt jevnet ut i etterkant, men selv den første versjonen fengslet meg totalt. Microprose-legenden Sid Meier er kjent for å ha trukket frem «interessante valg» som kjennetegn på et godt spill, og det er lenge siden jeg har grublet like mye over hva jeg burde gjøre videre som her.
Selv om det er vanskelig å finne spill som minner alt for mye om HighFleet, tror jeg at det er en tittel som vil appellere til de fleste som liker dype spill med åpne verdener, der du står fritt til å skape din egen historie. Setter du pris på spill som Sid Meier’s Pirates!, Space Rangers 2, Elite, Battle Brothers, Mount & Blade eller Star Control 2 tror jeg du vil like HighFleet.
Hvor godt du liker det avhenger nok av hvor komfortabel du er med de ulike bestanddelene det består av, for i motsetning til i andre spill som klistrer sammen ulike spilltyper er det ikke mulig å nedprioritere for eksempel actionsekvensene til fordel for strategien. Du må bli god på alt.
Northern Journey
Jeg hadde ingen idé om hva jeg kunne forvente da jeg først prøvde Northern Journey fra den norske enmannsutvikleren Slid Studio. Skjermbildene lykkes ikke helt i å selge spillet (kanskje spesielt på grunn av den «distinkte» stilen på figurene), men jeg så samtidig at det hadde fått knallgode brukeranmeldelser. Så noe måtte det jo ha for seg.
Vel, det viste seg at Northern Journey har ganske mye for seg, og det er lenge siden jeg har blitt så positivt overrasket av et spill. At spillets Metacritic-side fortsatt er tom, snart et halvt år etter lanserting, er skikkelig synd, for jeg er overbevist om at det hadde blitt anerkjent som en av årets virkelig store indie-perler om spillpressen bare hadde fått med seg at det eksisterer.
Jeg håper i alle fall at dere tar en titt på spillet. For det byr på noen av de kuleste og mest intrikate miljøene utenfor Dark Souls-serien, og variasjon nok til at det aldri blir ensformig selv om det varer i mellom ti og tjue timer. Fokuserer du på miljøene, er det også et usedvanlig vakkert spill, med herlige omgivelser (ofte) inspirert av norsk natur på sitt villeste. Dette er et spill der du aldri helt vet hva som venter rundt neste hjørne, annet enn at det sannsynligvis er heftig.
Northern Journey har sine irritasjonsmomenter, og kamp kan være frustrerende takket være veldig virrete fiender og veldig høye presisjonskrav. Men helhetsopplevelsen er glimrende, og spillet har også noen absurd kule sekvenser som jeg kommer til å huske svært lenge.
Humankind
Hm, okay. Imperiebyggeren Humankind var som nevnt det spillet jeg gledet meg mest til i år, og det blir kanskje feil å si at det skuffet. Men det var samtidig ikke den Civilization-dödaren jeg kanskje hadde håpet på. Spesielt siden det gjør en fryktelig dårlig jobb med å «fikse» Civilization-spillenes største problem, nemlig at den siste tredjedelen av en typisk runde sjeldent er i nærheten av like interessant som de forrige to. Humankind var faktisk enda kjedeligere på slutten enn Civilization VI.
Jeg ble likevel ordentlig hektet på Humankind, og det har noen aspekter ved seg som jeg virkelig liker. Landskapene og hvordan disse endrer hvordan man må spille er et godt eksempel – her syntes jeg Humankind er mye mer dynamisk enn konkurrenten fra Firaxis. Jeg har også god tro på at Amplitude klarer å fikse balanseproblemene som preget spillet ved lansering. Om de ikke allerede har gjort det, da. Det er nemlig en stund siden jeg har testet spillet nå, og det har fått flere oppdateringer.
Enn så lenge tviler jeg på at Humankind kommer til å få like mye spilletid som Civilization VI her i gården, men jeg gleder meg til å se hvordan det utvikles videre.
Strangeland
Jeg klarer ikke helt å komme over det faktum at det fortsatt lages rikelig med klassiske pek-og-klikk-eventyr, og at de jevnt over holder en såpass høy kvalitet som de gjør. Strangeland hadde helt sikkert vært regnet som en kultklassiker om det hadde blitt lansert på nittitallet – det er litt for mørkt og dystert til at det hadde glidd rett inn i porteføljen til LucasArts, men det hadde garantert blitt nevnt i samme åndedrett som for eksempel I Have No Mouth And I Must Scream.
Mekanisk sett er det veldig lite nytt i dette spillet, men det som er så fint med denne sjangeren er at den fungerer litt som bøker. Ingen forventer at en ny bok skal finne opp formatet på nytt, det vi forventer er en god historie og figurer som er interessante å følge. Slik er eventyrspill også, bare at vi i tillegg helst vil ha noen mentale utfordringer underveis. Strangeland byr på alt dette. Det er et skikkelig hardtslående spill som tar for seg krevende temaer på en tidvis ganske tøff måte, og det vil garantert etterlate spor om du spiller det.
Strangeland er litt for dystert og metafortungt til at det er like «enkelt» å sette seg ned med som mer lettbeinte eventyr, og på grunn av tematikken er det kanskje heller ikke et spill jeg vil anbefale til alle. Men ta en titt, i alle fall.
Dette var mine favoritter. Hva med deg? Hvilke spill preget 2021 for din del?
Valheim er diskvalifisert fra min liste, siden det fremdeles er i early access, selv om det er et strålende spill.
Brukte litt tid på å prøve å sortere de nederste fem spillene på lista mi, fordi det har vært et litt smådårlig år.
Kunne fint bytta noen av dem ut med noen andre. Topp 3 er i de minste fortjente, og de 5 første spillene på lista bør absolutt spilles av alle. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke likte Strangelands bedre enn jeg gjorde. Jeg klarte bare ikke bry meg om hovedpersonen. Jeg hadde litt av samme problemet med Primordia også.
Over til topp 10!
1. Psychonauts 2
Ikke bare er Psychonauts 2 årets beste spill, det er årets mest positive overraskelse, siden Double Fines siste spill har vært så som så. Kanskje er det tidenes beste 3D-plattformspill også. Tim Schafer viser at han fremdeles kan, med et strålende manus og karakterer. Fantastisk stemmeskuespill og musikk som alltid. Brettene er så kreative, nydelige og morsomme at det er en fryd å spille. Denne gangen sitter kameraet som et skudd også, noe som var ankepunktet med det første spillet. Om jeg skal trekke noe så er det at humoren
kanskje ikke treffer like hardt som Tim har levert på sitt beste.
2. Inscryption
Hva skal man egentlig si om dette spillet? På overflaten ser det ut som et kortspill som vi har sett så mange av, før det virker mer som et eventyrspill, og så… ja, man må nesten se selv. Eneste problemet med spillet er at grafikken og stemningen i den første delen av spillet er klart best, så resten blir nesten litt antiklimatisk. Årets store snakkis, kanskje? Det er i så fall fortjent!
3. Overboard
Det har vært mange spill som baserer seg på å skru tiden tilbake i år. I tillegg til dette og enda et spill lenger ned på min liste, så har vi også hatt det svake Twelve Minutes som jeg anbefaler at folk holder seg langt unna. Ingen spill som benytter seg av denne mekanismen kommer i nærheten av Overboard, som dessverre ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener. Et omvendt Poirot-mysterie hvor du er morderen. Det er overraskende mange ting å oppdage i dette spillet. I tilleg er det både velskrevet og utrolig smart lagd. Det tar heller ikke lang tid å spille igjennom spillet, noe som er helt essensielt når man må spille det om og om igjen.
4. Pathfinder: Wrath of the Righteous
Dette er et gigantisk rollespill av den gamle skolen. Hvis man ikke har et liv er dette spillet å spille, spesielt i turbasert modus, siden man bruker 100 år på å spille det igjennom. Enormt med klasser og egenskaper og gudene vet hva. Hadde bare ikke karakterene og historien vært så dårlig, hadde dette vært et av tidenes beste rollespill. Nå er det «bare» et veldig bra spill.
5. The Forgotten City
Dette spillet, som også baserer seg på å skru tiden tilbake, har i motsetning til Overboard vært en av de store snakkisene i år, og det er delvis fortjent. Det er absolutt et veldig interessant spill, ganske bra skrevet og med helt okay karakterer. Problemet er at det er veldig, veldig lett, og de har kastet bort mye potensiale her. Mot slutten faller bare alle brikkene på plass uten at jeg følte jeg hadde gjort så fryktelig mye for å fortjene det. Dessuten ender den «ekte» slutten med en helt unødvendig Bioware-aktig «DU ER BEST I VERDEN OG VI SKAL FÅ OPP EGOET DITT NOE SÅ INNMARI»-sekvens. Stemningen i spillet er allikevel fantastisk, og settingen likeså. Ikke tro helt på hypen, men prøv spillet! (Det er gratis på Gamepass)
6. Mutropolis
Eneste tradisjonelle eventyrspillet på lista mi i år, og det er jo litt skuffende. Dette er allikevel et skikkelig klassisk eventyrspill med mange beinharde gåter, og nydelig grafikk. Karakterene er okay, og historien likeså.
7. Wildermyth
En av de store snakkisene i år, men jeg må passe litt bedre på når jeg leser om spill nå for tiden, fordi mange spill nå er helt klart skrevet mest for små barn, men jeg litt usikker på om anmelderne har blitt yngre, retter anmeldelsene inn mot barn, eller faktisk seriøst synes spill som dette og et annet spill jeg prøvde i jula, Chicory, er velskrevet. De kunne begge vært skrevet av 10-åringer. Det ødelegger mye av stemningen, men Wildermyth er litt mer rett på sak og ikke så mye dilldall som det er i Chicory, hvor det er mye valgfritt innhold de prøver å prakke på deg, som gjør mye av det spillet til et ork. Bak den barnslige fortellerstilen ligger det allikevel i dette tilfellet et OK XCOM-aktig rollespill, og det er kult at det er en slags innebygd DM her, selv om det som sagt føles ut som man deltar på en penn og papir DM-sesjon i regi av en 10-åring.
8. Death’s Door
Dette spillet er bra. Et isometrisk Zelda-aktig spill. Eneste problemet er at det er mange bra spill av denne typen, og jeg er litt lei av dem. Både Hades og Hyper Light Drifter er bedre. Spill dem i stedet.
9. Loop Hero
Kul grafikk, og konsept også, men det blir veldig repetivt etterhvert. Altfor repetivt for min smak.
Ved hjelp av kort skal man prøve å levle opp en helt som går rundt og rundt i ring og banker opp monstre og finner loot, slik at man kan banke en boss. Om man lykkes kan man oppgradere byen sin. Og sånn går nå dagene.
10. HUMANKIND
Dette ble ingen Civ-killer for min del, men de skal ha for forsøket. For mye end turn-klikking, og liker ikke at den rollespillingen man får i Civilization er fraværende her, i og med at lederne er generiske og man kan på en måte bytte sivilisasjon flere ganger gjennom spillet. I nøden spiser allikevel fanden fluer…
Jeg har vært selektiv med den early access-regelen, og hadde dette vært et år der jeg hadde massevis av gode kandidater ville jeg nok nevnt Valheim uten å legge det inn i «lista». Men så har vi jo en ekstra utfordring med disse tidliglanseringene, og det er jo at det slettes ikke er sikkert spillet utvikler seg til det bedre, eller i det minste i den retningen JEG setter pris på. Så det kan jo tenkes jeg aldri vil bruke spesielt mye mer tid på det.
Kan godt forstå reaksjonen på Strangeland. Det gikk litt opp og ned underveis for min del, og det var noen perioder underveis der jeg egentlig hadde et ganske lunkent forhold til spillet.
Spennende liste, forresten. Av disse er det vel Inscryption som er det mest åpenbare «dette burde jeg ha spilt»-spillet. Selv om Overboard og The Forgotten City også virker spennende. Pathfinder har jeg holdt meg litt unna fordi jeg følte forgjengeren manglet det lille ekstra som et så stort rollespill egentlig trenger (spilte ca. 20 timer).
Dette Pathfinder-spillet mangler også det lille ekstra. Virker som det er litt mindre bugs enn forgjengeren da, også er det jo et stort pluss at turbasert modus er med fra starten. Da jeg spilte det første fantes det bare RTWP. Turbasert kamp ble jo implementert en del senere, og spillet fungerer mye bedre i turbasert modus. Husk å redusere antall fiender i settings, hvis ikke blir man aldri ferdig, og det er jaggu nok fiender i dette spillet uansett.
Det har ikke blitt så mange spilla i år. Det eneste fra 2021 var faktisk Psychonauts 2, som jeg var med og støtte på fig. Det var og et av de beste spilla jeg har spilt i år, så det hjelper jo.
Ellers spilte jeg Return of the Obra Dinn i år, det var og en ganske god sak. Fullførte det 100%, men må innrømme at jeg trengte google ved et par anledninger. Løste likevel det aller meste selv. Anbefales veldig.
Jeg starta året med å fullføre Mass Effect: Andromeda. Det er litt utskjelt, og ikke alltid ufortjent. Men det er og et helt greit spill. Mest tyn fikk det for å være fullt av bugs, men det er for det meste fikset nå. Men den nye historien og karakterene er bare ikke like bra som i originalen, og de store og åpne verdenene virket kanskje som en god idé men gjør spillet altfor stort. Jeg trengte langt over 100 timer på å gjøre alt i spillet, og det er altfor mye for et Mass Effect. En ting jeg likte var at dialog-systemet var mye mer nyansert denne gangen, istedet for det som føltes som et svart/hvitt paragon/renegade system der en hadde lett for å låse seg fast til bare den ene siden så hadde Andromeda mange fler nyanser som der ingen var beskrevet som rett ut godt eller ondt. Jeg husker ikke alle nå, men det gikk på pragmatisk, vitenskapelig, romantisk (i tankesett), empatisk og slikt. En klar forbedring. Spillet var helt greit egentlig, en skal ikke være redd for å spille det om en var fan av original-trilogien. Men, en trenger ikke gjøre absolutt alt i det…
Det sagt, jeg kjøpte såklart trilogien på nytt. Spilte gjennom første og nesten hele det andre spillet før jeg endte med å finne noe annet å gjøre. Jeg har spilt gjennom hele trilogien tre ganger før, så jeg hadde nok ikke det helt store behovet for å spille alt en gang til, men det var et godt gjensyn.
Jeg ble tipsa om en ny PS1-emulator kalt Duckstation på starten av året, og brukte anledningen på å spille noen spill jeg har hatt i bakhodet å prøve i mange år:
– Overboard! som er langt i fra det samme spillet som Kim nevner over, men et artig lite piratspill utgitt av Psygnosis der en styrer ei lita skute gjennom labyrintaktige nivåer.
– Shadow Master, et fps jeg har vært nysgjerrig på siden jeg testa demoen for lenge, lenge siden.
– 40 Winks, et helt greit 3D-plattformspill med imponerende animerte mellomsekvenser for den tiden.
– Blood Omen: Legacy of Kain, jeg har spilt alle de andre spilla i serien så det var på tide å få spilt det første.
– Castlevania Chronicles, for Castlevania er gøy.
Siden det var på emulator så ja, savestates ble brukt flittig da spillene ble utfordrende for å spille relativt raskt gjennom disse. ;)
Kan nevne at jeg fullførte Terminator: Resistance nå på tampen av året. Artig sammentreff siden Joachim nevnte han og spiller det nå. Jeg likte det godt nok. Det føles og ser ut som et femten år gammelt fps, men atmosfæren er upåklagelig og det er veldig tro mot lisensen. Kan anbefale om en er fan. Spent på hva Joachim synes.
Spilte gjennom The Outer Worlds som var skuffende. Greit nok skrudd sammen, det fant bare ikke tonen. Det gjorde derimot A Plague Tale: Innocence. Ganske lineært og ikke spesielt innovativt, men bra stemningsfullt. Ikke spill det på engelsk, dårlige stemmeskuespillere ødelegger det en del.
Det var vel bortimot alt av større ting. Jeg har brukt indiespillet Hidden Folks som tidtrøyte/podcast-spill store deler av året, et hidden object spill som er ekstremt vanedannende og artig. Har bare nesten fullført det dog, men kan anbefale det og.
Så langt syntes jeg Terminator: Resistance er ganske bra. Liker de åpne brettene best. Litt Metro-lite, egentlig. Det er åpenbart laget av folk som ønsket å lage noe de kunne være stolte av, selv om de selvsagt ikke hadde de helt store budsjettene å rutte med.
Selv syntes jeg ikke stemmeskuespillet i A Plague Tale var så ille. Helt klart et av mine favorittspill fra nyere tid, og jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. Faktisk et av få kommende spill jeg tipper jeg kommer til å kjøpe på lanseringsdatoen.
Fint å se noen som faktisk tar med Highfleet. Som uten tvil var årets store overaskelse for meg. Trist å se det ikke har fått mer oppmerksomhet.
Fullførte Strangeland i går, vet ikke helt hva jeg skal si, traff meg langt i fra så bra som Primordia gjorde, men det var et helt greit eventyrspill med en fin egen stil.