Coverdisken – CU Amiga, juni 1992

Vi får blant annet et lite glimt av Zool, og teste to spill som debuterte som påskeegg i andre spill.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Nok en klassikerfylt måned

Det er ikke veldig mange anmeldelser denne måneden, men til gjengjeld er nivået generelt høyt. Det spillet som scorer høyest er Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge, en av eventyrspillhistoriens største klassikere. Det får 95%, og selv om jeg har undret meg over CU Amigas gavmilde karaktergivning tidligere er det vanskelig å ikke ha forståelse for denne karakteren.

At fotballspillet Striker får 94% er kanskje litt rarere, men vi skal huske på at dette var et ganske oppsiktsvekkende spill da det opprinnelig kom ut. Det bruker nemlig et slags 3D-perspektiv, der kameraet følger den aktive spilleren «bakfra». Riktignok gjør perspektivet at det blir ganske mye vanskeligere å ha overblikk over spillet enn i mer tradisjonelle fotballspill (det er nok ikke tilfeldig at FIFA 22 egentlig bruker samme perspektiv som seriens todimensjonale første spill), men vi har vel alle latt oss blende av ny teknologi og Striker har sine fans den dag i dag.

Så har vi racingspillet Jaguar XJ220 fra Core Design (som vi nylig stiftet bekjentskap med her på nettstedet gjennom pek-og-klikk-eventyret Universe), et solid forsøk på å utkonkurrere Lotus-serien. Det fikk 90%. Revolution Softwares første eventyrspill, Lure of the Temptress, fikk 89% – her må man vel si at studioet som senere ga oss Beneath a Steel Sky og Broken Sword var litt uheldige med lanseringstidspunktet.

Det unike «eventyrspillet» Floor 13 ble også godt mottatt, med 87%. Dette er et spill jeg har planlagt å ta et dypdykk i lenge. Rollespillet Wizardry: Bane of the Cosmic Forge fikk 88%, mens Cryos finurlige sjangerblanding Dune fikk 83% (hør mer om det spillet i podcasten cd SPILL). Billigspillet Apache Flight stakk av med 87%, og det turbaserte strategispillet The Perfect General fra UBI Soft (som de het den gangen) fikk 83%. Nå har jeg faktisk nevnt alle unntatt ett spill som ble anmeldt denne måneden; det eneste som fikk under 80% var Impressions’ strategispill Samurai. Det fikk 63%.

Så over til diskettene. Det er to av dem:

Zool (ikke-spillbar demo)

Zool ble i sin tid presentert som Amiga-plattformens svar på Sonic, og det var naturlig nok mye oppstyr rundt lanseringen. Med denne demoen fikk CU Amigas lesere et første glimt av spillet, akkompagnert av en forkortet versjon av en av de mest kjente låtene derfra. Zool spiller luftgitar, hopper, spretter, klatrer og skyter, og viser generelt hva han er god for. Men det skuffer kanskje litt at demoen ikke viser skrollende miljøer. Uansett, CU Amiga lover en spillbar demo av Zool for neste coverdisk, så skrollingen får vi vel tidsnok se.

Her er et opptak av demoen:

Dux

Dux har en litt artig bakgrunnshistorie. Det er nemlig en konversjon av et av de aller første spillene til Shaun Southern, en av to hovedutviklere bak Gremlins Lotus-spill. Det ble opprinnelig sluppet for VIC-20 i 1983, under tittelen Kwazy Kwaks, og ble året etter lansert for Commodore 64 som Duck Shoot. Amiga-utgaven ble nok bare laget for moro skyld, men det som gjør den ekstra artig er at den ble sluppet som et skjult påskeegg i Lotus Turbo Challenge 2. Skriv «DUX» som passord, i stedet for «TURPENTINE» som du alltid skriver (din juksemaker). Når du så starter spillet, dukker Dux opp i stedet.

Dux er et superenkelt skytegallerispill. Du styrer en pistol i bunnen av skjermen, og må skyte endene og harene som svever forbi i toppen. For å komme til neste brett må du treffe alle, uten å bruke opp ammunisjonen og uten å gå tom for tid. Du kan få litt påfyll av ammunisjon ved å skyte spesielle mål. Dux er overraskende hektisk (tidsfristen er ond), og faktisk ganske artig i små doser.

Chrome

Enda et skjult påskeegg-spill! Denne gangen fra Switchblade II. I motsetning til Dux, er Chrome et «skikkelig» spill. Det har over 20 brett, et passordsystem, og rikelig med spillmekanismer. I bunn og grunn er det et plattformspill med skyting, der du styrer en rullende kule gjennom sideskrollende miljøer for å komme til mål. Men når du ruller over visse plater på gulvet vil ulike ting kunne skje, slik som at tyngdekraften snus opp-ned, at hopping ikke lenger er mulig eller at du plutselig kan hoppe mye høyere. Ikke alle effektene er positive, hvis platen er merket med timeglass vil tidsfristen du har på å fullføre nivået krympe i superfart. Heldigvis er altså alle platene merket, og spillet forteller hva de gjør.

Chrome kan kalles en «prototype» for spillet Venus the Flytrap, som vi faktisk har vært innom tidligere i denne serien. Spillet ble utviklet av en mann ved navn George Allan, som sendte det til Gremlin – favorittutgiveren hans på det tidspunktet. Om han sendte det som en demonstrasjon av egenskapene sine eller om han håpet å få en utgivelsesavtale vet jeg ikke, men han fikk i alle fall jobb hos utgiveren, og startet arbeidet med Venus the Flytrap. Det var også han som programmerte Switchblade II, og dermed puttet det inn i spillet (i hemmelighet, men sjefene fant visst ut av det før lansering). Deretter havnet det altså på denne coverdisken. George Allan var også programmereren (ja, den ene) på Zool, så det kan kanskje forklare hvordan det endte opp her.

Chrome er ganske artig, egentlig. Jeg skjønner hvorfor spillet aldri ble gitt ut på ordentlig, men også hvorfor det ledet til fast jobb for skaperen og en videreutviklet versjon i form av Venus the Flytrap (som jeg må innrømme at jeg ikke falt pladask for). Grafikken glir superglatt, mekanismene er solide og det samme er nivåene. Det blir riktignok raskt veldig vanskelig, og når man dør er det rett tilbake til starten av brettet man er på. Jeg klarte å fullføre det første, men ble litt for frustrert på nummer to. Men takket være passordsystemet er det neppe umulig å fullføre, om man virkelig vil, og med 22 brett får man virkelig «valuta for pengene» her.

George Allan er forøvrig fortsatt aktiv som uavhengig spillutvikler, og ga ut et plattformspill ved navn Grim Earth i oktober. Jeg lagde en kjapp video av Chrome også:

Drip

Her er et temmelig solid gratisspill, opprinnelig lansert i 1989. Drip er inspirert av arkadeklassikeren Amidar, og tar meg sånn sett rett tilbake til Turbo Tape-kassettene på Commodore 64, der jeg kom over flere slike. Her styrer du en blob som kan bevege seg rundt på et nettverk av rør, og må rett og slett bare «male» alle rørene ved å forflytte deg over dem. To fiender, samt dryppende syre, gjør jobben litt ekstra vrien.

Spillet har også noen finurligheter, slik som at du kan slippe deg ned fra ett rør til et annet, og fra tid til annen dukker det opp både hjelpemidler og irritasjonsmomenter. En boble lar deg bevege deg fritt på skjermen, mens en sky fjerner det du allerede har malt (den forsvinner heldigvis umiddelbart hvis du klarer å kollidere med den).

Drip er et gjennomført lite spill, som er moro å spille. Kontrollene er responsive og spillet er ordentlig intenst, skjønt i likhet med Chrome er det også ganske vanskelig. Alt går veldig raskt, og fiendene har en litt småfrustrerende måte å oppsøke deg på. Ah, og musikken er ganske irriterende; det er bare en samplet lydsnutt på noen sekunder som går om og om igjen.

Likevel er dette et ganske godt spill, og et godt eksempel på hvor mye kult det var å finne på «public domain»-biblioteker og slikt på Amiga. I dag ville utviklerne av et tilsvarende spill utvilsomt ha forsøkt å selge det på Steam eller Itch.io, men på den tiden hadde man ikke slike kanaler, så disse spillene ble som regel gitt ut gratis – gjerne med en bønn om å sende skaperne fem pund i posten hvis du likte dem.

Her er en video fra spillet, så dere også kan la dere irritere av musikken:

Mouth-Man

Her er et annet eksempel på noe som var vanlig på «public domain»-scenen, nemlig rene kopier av gamle spill. Mouth-Man er Pac-Man, bare litt treigere og ikke like elegant designet (det har for eksempel ikke frukt, kun gullbarrer som dukker opp ved jevne mellomrom). Når man har tilgang på originalen, er det null poeng i å spille Mouth-Man.

Men så var det jo det med tilgang på originalen, da. Spillet stammer fra en tid der de gamle Pac-Man-automatene i stor grad hadde forsvunnet fra kjøpesentrene verden over, og nøyaktige overføringer av klassiske spill til nye plattformer var relativt uvanlige. Nå for tiden er hundrevis av arkadeklassikere tilgjengelige i samlinger eller nyutgivelser, men man kunne ikke kjøpe Pac-Man for Amiga. Så de fleste tenkte at det var helt okay å prøve å gjenskape de gamle spillene, og rettighetsinnehaverne protesterte sjeldent. De så vel ikke for seg at de noensinne kom til å gjøre noe mer med dem selv.

Jeg har med andre ord forståelse for at spillet eksisterer. Men det gjør det ikke mer interessant å spille nå som jeg har Pac-Man på Steam-kontoen.

Game Tamer

Her er et lite program av en type jeg tipper også gamle PC-eiere kan nikke gjenkjennende til. Det er rett og slett en svær database med juksekoder, nivåkoder og annet for en haug av spill. CU Amiga mener samlingen inneholder hjelp for «80% av spillene på markedet», og selv om det nok er å ta litt i, var det nok mange som satte pris på dette programmet (ellers var jo den vanligste kilden på juksekoder nettopp blader som CU Amiga, med sine faste tips-spalter).

Disk 2

Her er det kun nytteprogrammer denne gangen:

GB Route

I 1992 visste ikke folk flest hva GPS var – japanerne hadde allerede begynt å ta i bruk GPS-navigasjon, men den første europeiske bilmodellen som kom utstyrt med et slikt system var en BMW i 1994. Det fantes naturlig nok heller ikke noe Google Earth man kunne bruke for å planlegge ruten på forhånd. Så da var det kart på papir som gjaldt; alle hadde jo en veibok fra NAF i bilen, uansett om de var medlemmer eller ikke (jeg har fortsatt det, skjønt med tanke på at den refererer til et av nabolandene våre som Sovjetunionen tør jeg ikke å stole blindt på den).

Hvis du skulle kjøre i Storbritannia kunne du imidlertid bruke GB Route, et interaktivt kart med det meste av offentlige veier og destinasjoner. Her fant du raskeste eller korteste rute fra ett sted til et annet (via opp til tre andre punkter), estimert drivstoffkostnad og tidsbruk. Så var det bare å printe ut informasjonen, og legge ut på veien.

Programmet er litt treigt, og det vektorbaserte kartet er ikke direkte pent å se på, men det har åpenbart nyttig funksjonalitet, er klart og tydelig, og lett å bruke. Dette er en fullversjon, som sannsynligvis ble gitt bort i forbindelse med at en ny og forbedret utgave nylig hadde blitt sluppet på markedet (noe vi ikke har sett så mye til i denne serien til nå, men som ble veldig vanlig utover nittitallet og inn på totusentallet).

AmInfo

Dette programmet viser informasjon om maskinvaren din, og kan utføre en hastighetstest i tillegg. Jau. Neste!

SimGen

Her er et enkelt verktøy som legger inn et fire-fargers IFF-bilde som bakgrunn på Workbench/AmigaDOS-skjermen. Artig nok, spesielt siden bakgrunnen også kan sees gjennom vinduer, skjønt nytteverdien er jo begrenset.

SuperDuper

Dette er et raskt og effektivt kopieringsprogram for disketter. Her er det altså snakk om hele disketter, ikke individuelle filer. Garantert nyttig, skjønt Amiga-pirater flest endte vel opp med å bare bruke X-Copy etter hvert.

SuperLock

Er du av den hemmelighetsfulle typen, som ikke vil at andre skal se hva du holder på med? SuperLock lar deg låse Amiga-en din, eller for eksempel bare låse tastaturet eller diskettstasjonen. En spesiell tastekombinasjon gir deg så et vindu der du kan skrive inn passordet ditt for å få tilgang igjen.

Jeg vil vel anta at man kun trenger å skru av og på maskinen for å fjerne SuperLock fra minnet, men det kan jo være det var nyttig for noen en gang i tiden.

Diverse

Disketten har også noen printerdrivere, samt et par animasjoner av en 3D-modellert F-15. Disse er pakket med PowerPacker, og de som lagde disketten glemte å legge inn PPAnim, som kan vise animasjoner pakket med PowerPacker. Det lå riktignok på forrige måneds diskett, så faste lesere fikk sett dem likevel. Ikke at de er så mye å se; det er bare et fly som virrer rundt i en kort sløyfe. Men samtidig helt klart noe jeg ville syntes var artig i 1992 – jeg hadde jo, som mange andre, en haug av disketter fulle av tilfeldige bilder og animasjoner som jeg fikk samlet i årenes løp.