Inntrykk: Kingdom of the Dead

Hva gjør du når de vandøde angriper? Plaffer dem ned, selvsagt.

Etter at Northern Journey endte opp som et av favorittspillene mine i fjor har jeg virkelig fått øynene opp for førstepersons skytespill fra indie-utviklere. Kingdom of the Dead er kanskje ikke like episk som den norskutviklede fjorårsperlen, men det er ordentlig underholdende og skilter med en distinkt og kul visuell stil der lavpoly-modeller kombineres med teksturer tegnet for hånd.

Gufne greier.
Gufne greier.

Vandøde plageånder

Handlingen finner sted mot slutten av attenhundretallet. Menneskeheten befinner seg i en skjult krig mot Døden, som sender horder av invadererende vandøde via portaler fra underverdenen. Du jobber for et hemmelig byrå, og oppgaven din er å spore opp portalene, og lukke dem ved hjelp av ditt demoniske – og snakkende – sverd.

Spillet har ni separate nivåer, satt til alt fra dype skoger til tog som løper løpsk. Det er ikke et enormt spill, men tar en håndfull timer å fullføre, og er også lagt opp til at man skal kunne spille hvert brett flere ganger. På den enkleste vanskelighetsgraden har man kun portalen å engste seg over, på den neste må man også finne et eller annet skjult objekt, og på den vanskeligste må man i tillegg hindre sivile tap.

Mekanisk fungerer Kingdom of the Dead godt. De nittitallsinspirerte kontrollene sitter som støpt, og alt går ganske kjapt. Det er ingen dekningsmekanismer eller andre moderne greier her, men det trenger vi heller ikke. Skytingen er solid enten du bruker revolveren eller et av de mange andre våpnene du får tilgang til underveis. Hvor mye skade du gjør på fiendene avhenger av hvor du treffer dem, og mange kan felles med ett velplassert skudd. Våpnene har også alternative avfyringsmekanismer.

Ut på tur...
Ut på tur…

Fiendene inkluderer vanlige vandøde, demoniske prester, svevende beholder/cacodemon-aktige fæligheter og kjempeedderkopper som fortsetter å sende ut plagsomme småedderkopper helt til de dør. Hvor mange du møter samtidig avhenger av vanskelighetsgraden, men vi er generelt mer på nivå med Doom enn Serious Sam her. Det er ikke så mange ulike fiendetyper, men hver fiende fyller sin spesifikke rolle, og hvert brett har også en unik «boss» som må overvinnes.

Varierte nivåer

De individuelle nivåene er varierte, og jeg liker hvordan hvert enkelt av dem føles genuint unikt i forhold til resten av spillets nivåer. De er stort sett rimelig lineære, men med hemmeligheter og små avstikkere her og der, og noen byr på åpnere områder der man får større bevegelsesfrihet. Det er smart å utforske litt, for i tillegg til delmålet (som man altså finne på høyere vanskelighetsgrad) kan man finne hjerter som gir ekstra liv. Det å møte «bossen» med fem hjerter i stedet for tre kan utgjøre en temmelig stor forskjell.

En av spillets «bosser».
En av spillets «bosser».

Det eneste jeg er litt ambivalent til er systemet med vanskelighetsgraden; det er ganske irriterende å komme til mål uten å ha funnet ekstramålet, og dermed feile brettet på alt annet enn den letteste vanskelighetsgraden. Som resultat kan det være fristende å spille på denne, selv om man egentlig føler middels vanskelighetsgrad byr på en mer passende utfordring. Samtidig er det overraskende lite frustrerende å spille et brett på nytt, så det går for så vidt fint.

Alle nivåene preges av spillets visuelle stil. Da jeg skrev at grafikken er håndtegnet, mente jeg virkelig håndtegnet – med blyant, på papir. Alt av teksturer er i sort/hvitt, og skjermbildet er stort sett preget av gråtoner, men det enkelte viktige ting har klare og ropende farge som gjør at du umiddelbart legger merke til dem. Lys og skygge brukes også flittig for å skape slående scener, og helhetsinntrykket er veldig godt. Spillet har en rekke innstillinger, slik som fargeoverlegg for å gjøre skjermbildet knallrødt eller brunt, eller gjøre det visuelle litt mykere og behagelig for øynene, men jeg syntes det fungerte veldig godt i standardmodus.

Det hele akkompagneres av passelig gufne lyder, og overraskende spretten musikk som gjerne får meg ubevisst til å skyte i takt med rytmen. Den klassiskinspirerte tittelmelodien vekker dessuten minner om gode, gamle dager da man stort sett alltid ventet med å starte et spill til man hadde hørt gjennom musikken minst én gang. Veldig kult.

Lysende øyne må til. Greit å ha noe å sikte på.
Lysende øyne må til. Greit å ha noe å sikte på.

Konklusjon

«Veldig kult» er generelt en passende beskrivelse for Kingdom of the Dead. Det byr på nittitallsinspirert action i lange baner, og er skikkelig trivelig å sette seg ned med. Spillet er ikke kjempestort eller så veldig vanskelig, og utenom den distinkte grafikkstilen gjør det heller ikke så mye unikt, men det er solid og underholdende fra start til mål. Ønsker du litt god, gammeldags monsterslakting kan jeg lett anbefale Kingdom of the Dead.

Kingdom of the Dead slippes på PC i dag. Vi har fått tilgang på anmelderkopi i god tid før lansering. Det er brukt offisielle skjermbilder i artikkelen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: