Jørgen Kirksæthers ti Amiga-favoritter

Her er ti favorittspill fra Amiga. Hvilke av disse spillene husker du?

Ti på topp er det vanskeligste som finnes. Enten husker man dårlig eller så blir det alt for mange å velge blant. Men selv om Amigaen har stått på lager siden 1995 og bare vært skrudd på et par ganger siden, har jeg fortsatt å spille mange av spillene. Takket være emulatorer, både på laptopen og i håndholdt form, har det vært mulig å se seg tilbake med nye øyne. Ikke alt man moret seg med har tålt tidens tann, men en god håndfull gir minst like mye skøy i dag. De fleste av dem hadde fortjent en port til moderne systemer også.

Hvordan har jeg valgt ut? For det første: jeg må ha spilt spillet på Amiga da det kom. Dernest må jeg ha spilt det nylig og fortsatt syntes at det er fantastisk. For det tredje er det en fordel – men ikke et krav – at det ikke er en port. Akkurat dette siste ble det vrangeste, siden mange av de beste Amiga-spillene opprinnelig kom på andre systemer. I så fall må Amiga-versjonen i hvert fall være knallgod. Og det er de som er listet her:

10. Pipe Mania

Pipe Mania er definitivt ikke The Assembly Lines mest kjente spill, men er i retrospekt enda bedre enn Xenon 2 (som nesten endte på lista). Premisset er så simpelt at det har blitt kopiert utallige ganger: flytt rundt på noen rørbiter slik at vannet kan renne fra A til B, eller i det minste i en gitt lengde rør. Etter hvert blir det selvsagt vanskeligere, med kjappere væske, slemmere krav til renningen og hindringer. Som med de beste av slike spill – det er det enkleste premisset som gir mest moro. Pipe Mania har definitivt Tetris-kvaliteter, og har en brutal «forsøke mer»-faktor innabords. Faren for å plutselig ha brukt tre timer er overhengende, men heller dette enn Candy Crush. Spillet ble en kjempesuksess på Amiga og ble deretter versjonert for mer enn 20 andre systemer, spillehall inkludert. Hvis noen vet om en Android-utgave så rop høyt.

9. Arkanoid

En port av en versjon av et spill fra 1976? Jepp, så bra er Amiga-Arkanoid. Noen foretrekker toern, Revenge of Doh, men dette er det som har spikret seg fast hos meg. Den utsøkt smarte kombinasjonen av forskjellige «bats» (via powerups) og baner designet for at spilleren skal komme på nye strategier for hver runde, opphøyer et simpelt twitch-spill til noe heeelt annet. «Bare én gang til» er adelsmerket til de beste spillene, og her sitter den løst. Ikke bare skal du finne ut hvordan du kan lirke ballen bak blokkrekkene, du må også finne ut – og bruke taktisk – hvordan de forskjellige brikkene oppfører seg. Dette kan man sitte med i timesvis. Og det gjør du jaggu også. Da jeg for et lite år siden investerte i en håndholdt emulator var Arkanoid det første spillet som ble installert. Da den lille «ping!»-lyden som akkompagnerer introen lød i hodetelefonene var det like før høyreøyet ble ganske klamt. Så begynte moroa for alvor. Enda en gang.

8. Garrison

Det er lett å avvise Garrison som en fantasiløs kopi av Gauntlet. Det er pussige er at det er en kopi, men også bedre enn forelegget. En interrailtur i 1987 kulminerte i et besøk i en diger databutikk i München. Der forsøkte jeg å snakke meg til å få kopier av de svært synlige piratfloppyene ekspeditøren hadde bak disken, men måtte i stedet redde meg ut av en tiltagende ubehagelig situasjon ved å kjøpe noe. Jeg ante ikke hva jeg kom hjem med, men forelsket meg umiddelbart i det som viste seg å være en særs kompetent action-puzzler. (Den andre esken jeg ble påprakket finner du som nummer seks på listen.) Parallellen til Jeff Minters Hovver Bovver var nesten like åpenbar som til Ataris firespiller-action-crawler – men siden også Gauntlet trekker kraftige veksler på tidligere spill fikk Garrison passere fritt.

Hvorfor er Garrison på lista? I tillegg til å være teknisk finfint, legger det til et par taktiske detaljer som gjør det til et mye dypere spill. Du må nemlig velge hvilken figur du skal bruke, og kan ikke bytte fritt. Om du dør har du en backup. That’s it. Hver figur har selvsagt ulemper og fordeler, noe som gjør dette til noe adskillig mer enn en simpel hack’n’slasher. Jeg har aldri kommet helt igjennom, men prøver fortsatt.

7. The Pawn

Ja, dette eventyrspillet kom først på Sinclair QL, men da i ren tekstform. Grafikkversjonen ble derimot først lansert til Amiga (og ST), og det er denne utgaven som står som den klassiske – godt hjulpet av det faktum at det bare var 12 mennesker som hadde en QL. Spøk til side, å legge til grafikk av en slik kvalitet var et sjakktrekk. Selve spillet er en fin oppsummering/pastisj/remake/remix av de fleste teksteventyr som hadde kommet før, men med de nydelige bildene ble helheten til noe helt annet. At de ikke tilførte spillingen noe er ikke relevant, fordi de i aller høyeste grad bidro til at opplevelsen ble sittende lenge etter at den siste gåten var løst. Intrigen er typisk, du (spillfiguren) våkner i et fremmed land og må finne ut hvordan du skal komme deg hjem.

De logiske gåtene følger et kjent mønster, men er samtidig forfattet på en måte som trekker markante linjer til i særlig grad spillene fra Infocom. Noen få er på kanten fjollete mens resten får deg til å tenke akkurat passe lenge, for så å lede til enten lett fnising eller et «selvsagt!». En nylig gjenspilling bekreftet stemningen fra 1988, så selv om verden har gått fremover kan man fortsatt more seg med drager, trollmenn og skjulte skatter. The Pawn finnes nå lett tilgjengelig på nett, og kan spilles i feks. DosBox for Windows.

6. Silkworm

Den andre esken som ble halt ut av den skitne interrailsekken inneholdt det geniale Silkworm. Det kom først i spillehallene og ble deretter konvertert til blant annet Amiga. Og det er den versjonen som er best, arkade inkludert. Silkworm ser ut som en tradisjonell sidescroller, og det er det. Så hvorfor er denne spesiell? Det handler om tuning. For det første kan to spille sammen, en kontrollerer et helikopter, og den andre en jeep. Hvis de to klarer å samarbeide er tilfredsstillelsen enorm når digre bølger av fiender plaffes ned på det mest taktiske vis. Dernest er motstandskurven justert heeelt perfekt. Det er akkurat passe vanskelig, hele tiden, inkludert det at 80-tallsspill skulle være så vanskelige mot slutten av kun de aller mest dedikerte kunne ha en sjanse til å komme seg igjennom. Grafikken er også endret litt, og det til det bedre. Det er rett og slett plass til mer på skjermen, noe som er helt riktig.

Det finnes en haug med gode sidescrollere, men uansett plattform er Silkworm på pallen. På Amiga er det best.

5. Llamatron

Et eller annet sted i en eller annen pappeske ligger det et brev jeg fikk fra Jeff Minter da jeg bestilte et par sharware-disker en gang på 90-tallet. Han takket pent for at jeg hadde sendt penger, og sukret forsendelsen med å legge ved to klassiske Llamasoft-postere. Jeg kunne ikke vært lykkeligere. Pinlig nok ble jeg noen år senere så starstruck at da jeg faktisk møtte Minter (i gangen på E3) at jeg ikke en gang turte å si hei. Det har jeg angret litt på. Men hva var det ellers i posen fra England? Gridrunner måtte jeg ha, men det hadde Minter allerede gjort for både Vic-20 og Commodore 64. Llamatron var derimot et ekte 16-bits-spill. Man må ha hodet i en papirpose for å ikke se at dette er en kopi («versjon»…) av Rototron, men fyttikatta om ikke den gamle hippien klarte å forbedre konseptet.

Finnes det noe kulere enn roboter? Jepp, det må være lamaer, det. Og enda mer psykedelia. Jeg har forsøkt å spille Llamatron i påvirket tilstand, og det anbefales ikke i det hele tatt. Da funker det mye bedre når man er edru, pussig nok fordi Minter har gjort det bittelitt enklere å spille. Der man i originalen spiller med to spaker, en for å styre figuren og en for skyteretningen, kan man i Llamatron klare seg med en klassisk enknapps-joystick. Du skyter alltid, mens skyteknappen låser retningen. Det gir vante Robotron-spillere en ekstra utfordring, men man oppdager fort at dette er en genial idé. Det gjør også Llamatron til et litt annerledes spill, og [mens jeg dukker for murstein kastet av tradisjonalister] også enda bedre. Mens Amigaen sto koblet opp spilte jeg nesten hver dag, men har dessverre klart å rote bort hiscorelisten min. Det at jeg i det hele tatt noterte sier egentlig det meste.

4. Pinball Fantasies

Flipper er gøy. Punktum. Men det er samtidig en usedvanlig upraktisk fritidssyssel. Maskinene er digre, dyre i drift, vanskelig å få tak i, og vertitable partnerskaps-dödare. Det er her dataflipper kommer inn. Jeg hacket i sin tid det finfine David’s Midnight Magic for Commodore 64 til å bruke paddles, slik at jeg slapp å slite ut tastaturet. Da 64-en forsvant og ble erstattet av en grå Amiga 2000 var savnet stort, inntil jeg «kom over» en Amiga-diskett med Pinball Fantasies på. Amiga-tastaturet var heldigvis av industriell kvalitet, ellers hadde det gått ille. Fans krangler om det er Fantasies eller Dreams som er best, for meg er det ingen tvil. Banene her er så gode at de kunne passet i en fysisk flipper. Musikken er akkurat anmasende nok, mens det aller viktigste, fysikken, nailes.

Spillet ble utviklet av en svensk demogruppe som startet firma og kalte seg Digital Illusions CE. Jepp, vi snakker om DICE, en av de største spillutviklerne i verden. Snakk om å starte med et bang, først det overmåte kompetente Pinball Dreams og deretter det nærmest perfekte Fantasies. Nå gjenstår det bare å finne ut hvordan jeg mapper skulderknappene på 351-en til de riktige tastene, slik at jeg slipper å spille på UAE.

3. Bubble Bobble

Hvis du spør 100 tilårskomne gamere om å liste verdens beste spill vil du sannsynligvis få 100 forskjellige enere. Men om du tar et snitt av listene er det like sannsynlig at Bubble Bobble er veeeldig nær førsteplassen. Alle liker Bubble Bobble. Og det så godt at det finnes i versjoner for et utall systemer. Så hvorfor er det med her? Bortsett fra kravet om å være Amiga-originalt oppfyller det alle kriteriene, og det til fulle. Det er en perfekt versjon av spillehallsspillet, og kjører enda bittelitt slickere. Det er et spill jeg har spilt jevnlig i snart 40 år. Og, det er abso-[sett inn et banneord]-lutely fantastisk. Spilldesignet burde være førstefag på et hvert game studies-kurs, alt er tunet til perfeksjon*, og det er helt umulig å ikke ta en runde til, med mindre du er fullstendig utslitt. Det er nelig alltid noe nytt å oppdage. Bubble Bobble fortjener helt klart en hedersplass i den globale kulturkanon. Oppfølgeren Rainbow Islands kunne også stått på denne listen, men man måtte jo velge.

(*meeen, det er dessverre noen ekle bugs i spillet, ala 256-bugen i Pac-Man. Disse kan, hvis du har uflaks, ødelegge muligheten til å klare alle de 100 brettene. Så «perfekt» når det funker, og «inni &%¤%¤#» når det skjærer seg.)

2. Marble Madness

Om du snur en gammeldags ballmus på rygg så får du – tada! – en trackball. Nå er det ikke spesielt fiffig å spille Marble Madness på denne måten, men det viser hvorfor bare de musestyrte versjonene kan sammenlignes med spillehallsversjonen. Og det er derfor Marble Madness kommer så høyt på denne listen: det var det første spillet som til fulle kombinerte et allerede brilliant gameplay med Amigaens fortrinn, en skikkelig mus. I spillehallen måtte du snurre på en ganske så stor trackball, gjerne med begge hender, mens du hjemme i stua kunne veive med og banke livet av din beige gnagervenn. Hvis du vil oppleve hvordan en joystickversjon oppfører seg kan du teste enten Gyroscope eller Spindizzy på Commodore 64, og da vil du se hvorfor utgavene for slike maskiner trenger en annen type spill for å fungere. Disse ser nemlig ut som Marble Madness, men har et helt annet gameplay.

Marble Madness på Commodore 64 er en svært blek, nærmest sengeliggende versjon, spesielt i sammenligning med den på Amiga. Her får du den fulle spillehallsopplevelsen, og kanskje enda litt til. Musestyringen er perfekt til denne type spill, noe som fikk datidens anmeldere til å gå i fistel over hvor morsomt dette var. Og det er det fortsatt, den særs finslipte fysikken og de smart designede banene gir selv i dag timer med moro. Det var nærmest selvfølgelig at Mark Cerny skulle få en umåtelig fjong karriere i spillbransjen etter dette.

1. Lemmings

Ingen over, ingen ved siden. Jeg aner ikke om ideen er stjålet fra et annet sted, men det gir jeg også blanke blaffen i. For dette er virkelig en genistrek av et spillkonsept: hold styr på en flokk tomhjernede lemen ved å gi noen av dem spesielle egenskaper. Dette kan være å blokkere flokken, bygge trapper, grave, hoppe i paraply(!), eller til og med sprenge seg selv i lufta. Etter et par sekunders tenkepause strømmer flokken ut på brettet og du må være kjapp og gi de riktige av dem den riktige jobben. Som oftest handler dette om å slippe gjennom noen få, stoppe resten, og så lage en vei frem mot målet. Så må du finne en måte å åpne for resten. Du kan alltids be stopperen om å sprenge seg selv, med da risikerer du å blåse for mange av de andre i lufta også, så kanskje det finnes en annen måte?

Lemmings er et av disse spillene som ser litt dustete ut til å begynne med, men som når man begynner er umulig å legge fra seg. Hvert brett er en ny utfordring og må løses på en ny måte. Det ganske kjente Angry Birds er bygget over samme lest, mens DMA Design og David Jones i stedet gjorde noe helt annet og laget Grand Theft Auto. Det ble jo også forholdsvis populært.

Les også: Tilbakeblikk på Lemmings

Hvilke Amiga-spill er dine favoritter? Svar gjerne i kommentarfeltet!

Dette skal etter hvert bli en serie med personlige topplister for ulike formater. Hvis du er sulten på mer kan du sjekke Tomas Kristiansens Commodore 64-favoritter.

Flere av bildene i artikkelen er hentet fra Mobygames. Noen har blitt kuttet manuelt for å fjerne sorte rammer.