Takkebrev til Zoe

Du var der for meg da jeg trengte det som mest. Advarsel: Spoilere for Elden Ring.

Takk, Zoe. Du kjenner ikke meg, og jeg kjenner vel strengt tatt ikke deg heller. Men du var der for meg da jeg trengte det som mest. Og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig.

Jeg brukte 163,1 timer på å fullføre Elden Ring, ifølge Steam. Jeg mangler litt; Malenia lever fortsatt, og litt avhengig av om jeg skjønner greia med Placidusax kan jeg vel si det samme om han. Hele det kloakkopplegget under Leyendell har jeg også til gode å gi mer enn et raskt blikk som sier «meh, dette kan de ha for meg.»

Jeg fullførte ellers hele spillet selv. Margit, Morgot, Mohg, Maliketh, og til og med en haug som ikke startet på M, falt alle for den etter hvert tungt oppgraderte stridsøksen min. Enten de var én eller to (Godskin Duo? Vimset meg inn i arenaen deres etter å ha brukt halvparten av helsedrikkene, og tok dem på første forsøk). Riktignok hadde jeg først med meg noen ulver, så en klone og, mot slutten, en snikmorder fra en svunnen tid. Men jeg behøvde aldri å be noen andre mennesker om hjelp.

Helt til Elden Beast. Den siste bossen i spillet ble for mye for meg, og banket meg gang på gang. Jeg forlot spillet i sinne, og det tok flere dager før jeg var tilbake. Uten at pausen hjalp stort. Men så kom jeg på alle disse fingrene jeg hadde plukket opp i løpet av spillet. Hva om…?

Så jeg ga det et forsøk. Først dukket en kar som kalte seg «Let me solo them» opp. Jeg hadde jo hørt om noen med et veldig likt navn, så jeg lot han prøve. Men han feilet ganske hardt, og tjue sekunder senere var jeg også død.

Så var det Zoes tur. En kjapp introduksjon, og vi var igang. Først mot Radagon of the Golden Order, for Elden Rings sisteboss kommer direkte etter en annen boss. Her virket det egentlig ikke som det var noe spesielt med den nye lagkameraten min. Hun gjorde mer skade enn meg, men jeg følte at jeg hadde mitt å bidra med, og det var lite her som hintet om hva som ventet når hun ble sluppet løs på Elden Beast.

Det var en fullstendig massakre. Jeg ble løpende måpende etter, og om jeg fikk inn ett eneste slag kan jeg ikke huske det. Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde. Men det ga en nærmest euforisk følelse å se helsemeteret til det fordømte beistet stupe mot null mens jeg halset etter kampen. Da jeg til slutt nådde bort, var Elden Beast allerede på vei til å forsvinne inn i løse luften. Zoe snudde seg mot meg og gjorde en stolt gest – «vær så god,» tipper jeg det betydde, og så var hun borte før jeg fikk summet meg til å svare.

Dermed var det hele over. Spillet som har holdt på all oppmerksomheten min i nesten tre fulle måneder var ferdig. For denne gang, i alle fall; det kommer en ekspansjon, og da skal jeg tilbake. Men det blir deilig å få tid til noe annet, også. Takk, Zoe.