Banshee, Hybris, Mega Typhoon, Deluxe Galaga og Battle Squadron!
I denne serien med artikler vil Retrogamingpappa forsøke å kåre tidenes beste Amiga-spill, med deres hjelp. Vi kjører fotballcup-prinsippet, der to og to spill møtes til dyst. Eller, okay, dette har sklidd litt ut, og det er nå fullt kaos på banene. Men kun ett lag/spill går videre, og det er deres stemmer som avgjør hvilket. Slik fortsetter det helt til vi sitter igjen med én vinner til slutt. Les mer om konseptet her.
Reglene er enkle: 64 runder, cupoppsett der hver “kamp” består av to spill (det kan nok bli flere i enkelte runder) som går i duell. Vinner blir kåret ved hjelp av en avstemning. Når alle lag har spilt første runde, blir det trekning på neste runde. Husk å stemme med hjertet og ikke med hodet, da en del av disse spillene trives best i hodet.
Påstander som blir kastet ut er sjeldent eller aldri faktasjekket. Men det er jo også slik i dagens mediebilde, så sånn sett følger jo Retrogamingpappa med i tiden.
Nok en gang en presisering: Dette er ikke et forsøk på en grundig anmeldelse av alle spill, mer en kjærlig realitetsorientering.
Du kan vinne en TheA500 Mini!
For å få sjansen til å vinne mini-Amigaen må du fylle ut dette skjemaet, og fortelle hvilket spill du syntes bør vinne hele cupen. Dersom forslaget ditt vinner, blir du med i trekningen.
Runde 59: Mega Typhoon vs Banshee
Mega Typhoon (Joachim)
Skrollende skytespill var en populær sjanger på Amiga, og for så vidt også på de fleste andre plattformer på åtti- og nittitallet. Men etter hvert dukket det opp et ganske kraftig skille mellom de vestlige utgivelsene i sjangeren (som dominerte på Amiga) og de japanske. Kjennerne/nerdene liker å referere til «våre» spill som «EuroSHMUPs», og typisk gjør de det mens de holder hodet vendt litt bakover slik at de kan fake at de ser ned på oss selv om vi er like høye.
Min erfaring (blant annet fra den lokale arkadespillklubben) er at de japanske har mye større fokus på fiender med sirlig designede bevegelser som spyr ut kuler i intrikate mønstre, mens de vestlige heller liker fiender med mer helse. Når jeg spiller mange av de japanske spillene, må jeg typisk fokusere mer på å holde romskipet mitt unna kuler enn på å kverke fiender. Hva som er best skal jeg ikke våge meg innpå, men de som hevder japanske skytespill generelt ble mer raffinerte tar nok ikke helt feil. Om ikke annet enn fordi konkurransen er hardere der.
Alt dette bringer meg uansett til Mega Typhoon, et vertikalskrollende skytespill som prøver å være et japansk «bullet hell»-spill selv om det egentlig er laget av et tyskere. Og vet du hva? Det funker. De første gangene jeg spilte det følte jeg det ble helt overveldende, med alt som skjedde på skjermen og den litt rotete bakgrunnsgrafikken. Men jeg ble bedre, og det ble gøyere. Det føles mye mer som noe man ville funnet på Mega Drive enn Amiga 500 (for ja, dette kjører på en Amiga 500 selv om det ble gitt ut i 1996).
Så er det samtidig åpenbart en «indie»-produksjon, og selv om det går lynrarsk og silkeglatt savner jeg den siste finpussen. Det er noe «nå har vi bevist at vi får dette til, så la oss skynde oss å hive spillet ut på Amiga-markedet før det ikke er noe Amiga-marked igjen» over opplevelsen.
Jeg gir det uansett en nølende tommel opp. Ikke med skyteknapp-hånden, riktignok, for den er gåen (er det ett aspekt av arkade-SHMUP-opplevelsen de ikke hadde trengt å emulere, så er det den der greia med at man må kontinuerlig hamre skyteknappen for å skyte med de fleste våpnene – la meg bare holde den inne!).
Banshee (Joachim)
Her er vi vel da i «euroshmup»-territorium igjen. Det er langt fra like mange kuler på skjermen her som i forrige spill, men til gjengjeld er det mange fiender og de trenger ofte mange treff. I tillegg er ditt eget våpen ganske pinglete i starten, og det tar tid å få oppgradert det til å gjøre noe ut av seg – spesielt siden oppgraderingene kan skytes og dermed forandres til for eksempel helsekasser, noe du ofte trenger. Her er det ikke «ett treff og du er død», men energi.
Banshee ser fabelaktig ut, da. Det er et av de lekreste spillene i sitt slag, med nydelig pikselkunst og en ordentlig tøff dieselpunk-estetikk. I tillegg er det massevis av spesialeffekter her, slik som tåke og regn, og spillet er fullstappet av små men kule animasjoner. Jeg flirer like godt hver gang jeg skyter en troppetransport og det løper hylende soldater i full fyr ut av lasteplanet eller jeg skyter en fallskjermsoldat i lufta slik at han splatter i bakken. Ondt? Kanskje. Gøy? Definitivt.
Ellers skal Banshee ha ros/ris/trekk på skulderen for bakgrunnshistorien, som det ser ut som de danske utviklerne virkelig brukte tid på (kanskje en hel lunch):
Jeg trengte en stund på å bli komfortabel med Banshee, og jeg mistenker vel at hadde jeg også vært en Retrogamingpappa hadde jeg nok lagt det fra meg rimelig raskt. Hvis man ikke er heldig i starten eller kjenner de hemmelige tingene som må skytes for å få spawnet oppgraderinger tar det lang tid å få bra våpen, og så settes man jo alltid temmelig hardt tilbake når man dør. Dermed blir det litt langdrygt og frustrerende.
Ah, og måten kollisjoner med kuler og missiler dytter flyet rundt på skjermen … subtilt, men fryktelig irriterende.
Men okay, etter å ha spilt det et par runder mer enn jeg hadde tenkt har jeg fått litt mer sansen for det. Det er ikke helt for meg, men jeg skjønner at folk liker det. Og med sin autofire-funksjon er det snillere med skyteknapp-hånden enn Mega Typhoon, så det er jo bra.
Runde 60: Hybris vs Battle Squadron: The Destruction Of The Barrax Empire vs Deluxe Galaga
Hybris (Lars)
Jeg vet ikke hva som er mest irriterende; at noen forbinder hybris med Hitler og Mengele, eller at wannabe-intellektuelle folk som Harald Eia og Anne Lindmo har begynt å gjøre Hybris til et moteord, når det Hybris egentlig handler om, er seriøs bombing og nedskyting av kamikaze-aliens som stormer i mot deg.
Utgitt av Cope-Com i 1989, Hybris var et spill jeg hadde ventet lenge på! På høyfjellshotellet vi besøkte for å stå på slalom hver påske, hadde de nemlig en konsoll med et lignende spill, som jeg var helt hekta på, og nå kom det altså en “kopi” til Amiga – og jøje meg så bra det var!
Man flyr altså avgårde i en såkalt vertical shooter, og blir møtt av tirader med fiendeskip, samt forsvar fra bakken. Man kan plukke opp ekstra våpen/boostere, og til tider er det utfordrende som f! Et av Amiga-spillene jeg spiller mest den dag i dag!
Battle Squadron: The Destruction Of The Barrax Empire
Battle Squadron: The Destruction Of The Barrax Empire. Dette vertikale skytespillet som du virkelig må ha elsket dersom du prøver det på nytt.
I spillet tar du kontroll over et avansert romskip som har mulighet til å oppgraderes med en haug av våpen, og kastes inn i kampen mot den onde Barrax Empire. Målet er klart: ødelegg fiendens styrker og redd galaksen fra den sikre undergang. Tror jeg.
Deluxe Galaga
Dette er det andre norskutviklede spillet i NM. Det ble laget av Edgar M. Vigdal, som solgte det som «shareware».
Spillet ble gitt ut etter at Retrogamingpappa pensjonerte sin Amiga 500 og gikk inn i Kims rike. Det er derfor ikke så rart at dette er en sort hest i denne konkurransen. Flere har nemlig kommet med innspill om at det er nettopp dette spillet som kommer til å stikke av med den gjeve pokalen i sesongens NM i Amiga.
Nå kan du jo kanskje også gjette hvordan det gikk når Retrogamingpappa prøvde seg på en runde? Ja, en runde.
Det gikk ikke så bra. Men romskipet så kult ut.
| Hybris | Battle Squadron: The Destruction Of The Barrax Empire | Mega Typhoon | Banshee | Deluxe Galaga | |
| Første gang utgitt på Amiga | 1989 | 1989 | 1996 | 1994 | 1995 |
| Utgiver | Discovery Software | Electronic Zoo | Nordlicht EDV-Service | Core Design | Shareware |
| Utvikler | Core Design | Edgar M. Vigdal | |||
| Funker det 30 år senere | Ja | Demoen virket i alle fall | Ish? | Ja | Joda |
Banshee og Delux Galaga gikk videre!
Ønsker du å bidra?
Du kan legge inn en appell for din favoritt her eller delta i trekning av en THEA500 på oversiktsiden. Her ligger også oversikt over alle kamper.
Pokalen i toppbildet er laget av QuinceCreative.