Legendariske Jeff Minter hedres i denne kombinasjonen av interaktive dokumentar og spillsamling.
Det finnes mange utviklere med lang fartstid i bransjen, men få har vært med lengre enn britiske Jeff Minter, og enda færre har brukt hele den tiden på ren spillutvikling. Hans første kommersielt utgitte spill ble lansert i 1981, og hans til nå siste kom i fjor. I så godt som hele den tiden har han vært et kjent navn hos de spillkyndige, spesielt i Europa, og han har flere klassikere på rullebladet. I tillegg har spillene hans en distinkt stil, og enten du finner dem på Commodore 64 eller PlayStation 5 er det sjeldent noen tvil om at du spiller et Jeff Minter-spill. Gridrunner, Attack of the Mutant Camels, Llamatron, Tempest 2000, Space Giraffe, TxK og Polybius er bare noen av spillene han er kjent for.
Interaktiv dokumentar
Llamasoft: The Jeff Minter Story er en ny «spilldokumentar» fra Digital Eclipse, i stil med deres tidligere utgivelser Atari 50 og The Making of Karateka. Her fortelles historien om Minters liv som spillutvikler gjennom en serie tidslinjer, der de individuelle punktene kan inneholde alt fra scannede dokumenter til videointervjuer og spillbare spill. Det er hele 42 ulike spill inkludert, for alt fra ZX81 til Atari Jaguar, og pakken har også en egen nyversjon av Gridrunner utviklet av Digital Eclipse selv.
På videofronten får vi over én time med innhold fra den kommende dokumentarfilmen Heart of Neon. Denne filmen kommer fra spillindustri-veteran Paul Docherty, og tar for seg Minters karriere og hva han har betydd. Her er det plenty av mimring og historier fra hovedpersonen selv, men også mange intervjuer med folk spillene hans har berørt på ulike måter.
Selve historien starter på tampen av syttitallet, med et lite glimt av den søvnige engelske landsbyen Tadley, der Minter vokste opp rett ved siden av det lokale atomkraftverket. Vi får vite hvordan han ble hektet på programmering av dataspill, og se de første spillene han lagde. Så fortsetter det, med opprettelsen av Llamasoft og de første spillene han lagde under det navnet, før vi får bli med på hans første store suksess. Derfra går det slag i slag gjennom åttitallet, og etter hvert også nittitallet.
Underveis får vi et godt inntrykk av hvordan Minter utviklet seg som spillskaper, samtidig som vi får en forståelse av hvordan både spillteknologi og spillindustrien endret seg på åtti- og nittitallet. Samtidig som teknologien ble bedre ser vi for eksempel hvordan kårene for indie-utviklere ble vanskeligere, og hvordan Minter blant annet måtte søke til «shareware»-markedet for å overleve som spillutvikler i en periode der hans type spill ble mindre og mindre interessante for datidens utgivere.
I tillegg til spill får vi også se Minters eksperimentering med «lys-synthesizere», som han hadde en stor interesse for.
Herlig format
Formatet er fortsatt like glimrende som det var da jeg skrøt The Making of Karateka opp i skyene. Kombinasjonen av lesestoff, videoer, spill og annet materiale gjør reisen til en engasjerende opplevelse. Dette er ekte, interaktiv historiefortelling der vi får ta en aktiv del i det som prestenteres, og samtidig får velge hvor mye vi vil gå i dybden i for eksempel de scannede dokumentene. Pakkens spillbibliotek er dessuten alltid bare et knappetrykk unna, så man kan når som helst sette historien på pause og fordype seg i et spill eller to.
Og selv om The Making of Karateka hadde mye mer interessant materiale fra utviklingen av spillene – fordi Karateka-skaperen Jordan Mechner tok vare på alt – er det nok av spennende stoff her. Blant annet lagde Minter i mange år et nyhetsbrev for kundene og tilhengerne sine, som byr på mye herlig lesestoff.
I tillegg får vi kose oss med mange klassiske coverbilder. Mange er sikkert ikke klar over dette, men en rekke av Minters spill (og andre åttitallsklassikere) kom med coverbilder malt av norske Steinar Lund, og i tillegg til at vi får massevis av eksempler får vi høre litt fra Lund selv i noen av videosekvensene. Jeg setter også pris på måten utviklerne har laget 3D-modeller av spilleskene, kassettene og diskettene – det gjør samlingen mer håndfast, på en måte.
Men der The Making of Karateka i det store og hele handlet om veien frem til lanseringen av ett enkelt spill, forsøker Llamasoft: The Jeff Minter Story å fortelle en langt bredere historie. Resultatet er en mangel på fokus som gjør at historiefortellingen lider litt. Vi hopper fra punkt til punkt og spill til spill, og det er ikke alltid så lett å få tak på hvor det vi til en hver tid vises passer inn.
Noe som dessverre bidrar litt til dette problemet er videoinnholdet, for selv om intervjuene er både velproduserte og fascinerende, er de ikke alltid like godt integrert i historien. Jeg tipper at den eneste grunnen til at dette produktet kunne være finansielt levedyktig i utgangspunktet var avtalen med Heart of Neon-teamet, men det betyr at Digital Eclipse har måttet velge mellom videomateriale allerede laget og prøve å få det til å passe inn i prosjektet så godt de kunne. Så selv om jeg skjønner hvorfor det er slik, skulle jeg ønske det var en klarere kobling mellom videoinnholdet og materialet rundt.
Mitt største ankepunkt er imidlertid noe annet, nemlig at … vel, vi får bare halve historien her. Det hele kulminerer med Tempest 2000 på Atari Jaguar, og greit nok – mange mener dette er Minters «magnum opus». Men Tempest 2000 er strengt tatt eldre i dag enn hans første utgitte spill var da Tempest 2000 kom ut, og jeg syntes i vi burde ha fått minst ett kapittel dedikert til det Minter har gjort i de siste 30 årene. Spesielt siden det ville vist hvordan Tempest 2000 i seg selv kom til å få enorm innflytelse på Minters videre spill og prosjekter.
Jeg forstår at det hadde blitt mer utfordrende å inkludere nyere spill i pakken, men noe mer enn den ene videosnutten på tampen burde man nok fått til, og det er så mange historier her som hadde fortjent å fortelles (hvordan et kansellert Lionhead-spill endte opp som grunnlaget for musikkvisualiseringssystemet på Xbox 360, for eksempel).
Hva med spillene?
Pakken inneholder som nevnt 42 forskjellige spill, for en rekke ulike plattformer. De første spillene er skikkelig enkle, og strengt tatt ikke så voldsomt underholdende, men det tar ikke lange tiden før Minter finner formen og spillene hans får de vanedannende kvalitetene navnet hans ofte assosieres med. Felles for mange av dem er at de er inspirert av andre utgivelser – gjerne fra arkadehallene – men har en eller annen unik vri og gjerne litt psykedeliske effekter og rar humor. Og helst noen firbeinte vesener med ull.
En annen ting de ofte har til felles, er at de er temmelig vanskelige. Ofte fordi det skjer veldig mye samtidig, men også gjerne fordi reglene kan være et par hakk mer kompliserte enn det presentasjonen og sjangeren skulle tilsi. For selv om disse spillene i stor grad var inspirert av hitene fra arkadehallene, var det ofte meningen man skulle fordype seg på en helt annen måte enn man typisk kunne når man måtte legge mynter på maskinen for hvert spill.
Resultatet er at mange av disse spillene har en rimelig høy inngangsterskel, og hvis du ikke er villig til å betale i form av tidvis frustrerende øving får du ikke så mye ut av dem. Minter innrømmer selv at vanskelighetsgraden er vel høy i mange av åttitallsspillene hans, og at han gjorde for lite for å introdusere dem for nye spillere. Derfor er det strengt tatt ikke så veldig mange av disse spillene jeg uforbeholdent tør å anbefale, men om du er akkurat den typen spiller Minter ofte hadde som målgruppe (altså samme type spiller som han selv), er det definitivt mye gull her.
Høydepunktet er jo helt klart pakkens nyeste spill, Tempest 2000. Det var Atari Jaguars ene store «killer app» – mange kjøpte maskinen kun for å spille det ene spillet – og det er fortsatt glimrende moro den dag i dag.
For min egen del er også Llamatron 2112 på Atari ST en godbit. Det byr på klassisk arkadeaction av den gode, gamle sorten, og bærer også preg av at Minter hadde blitt «snillere» som spilldesigner med årene. Det starter som en enkel Robotron-klone, men jo mer du spiller jo mer dybde innser du at det har.
Så må jo Gridrunner nevnes, siden dette spillet har fått en helt ny utgave i denne pakken. Her har Digital Eclipse tatt utgangspunkt i Commodore 64-utgaven, men modernisert grafikken fullstendig – og det ser faktisk ut som noe Minter selv kunne laget. Spillet fungerer godt, men Gridrunner er et spill av den typen der du helst trenger et tredje øye for å følge med på detaljene under spillingen, og den fancyfiserte grafikken gjør det kanskje litt vanskeligere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg døde fordi kanonen på siden av skjermen traff meg med et skudd – det er så himla vanskelig å følge med på den samtidig som man prøver å holde kontroll på alt det andre.
Akkurat det er noe jeg kan si om ganske mange av Minters spill, forresten. Det er typisk minst én ting for mye å følge med på samtidig. For meg, vel å merke. Så er det bare å kommentere at jeg bare burde holde meg til teksteventyrspill og overlate Minter-spillene til dere med «skills». Det er jo tross alt ikke uten grunn at flesteparten av disse spillene har temmelig høy brukerscore på for eksempel nettsteder som Lemon64.
Apropos Lemon64, så liker jeg hvor mange spill vi får her for plattformer som vanligvis ikke representeres i samlinger som dette. I tillegg til tidligere nevnte Commodore 64 og Atari Jaguar får vi spill til VIC-20, ZX81, ZX Spectrum, Atari 8-bit og Atari ST (ikke Amiga, buu!). Vi får til og med et uferdig spill for den britiske konsollen Konix Multisystem, som aldri kom ut. Veldig artig og spesielt, selv om spillet i seg selv (en versjon av Attack of the Mutant Camels) best kan beskrives som en kuriositet og ikke nødvendigvis noe du kommer til å bruke mye tid på.
Som seg hør og bør har spillene muligheten til å spole tilbake når ting går skeis, og du kan også lagre dem når som helst. Alltid en fin bonus.
Med så mange spill til så mange systemer er det kanskje ikke helt uforståelig at Digital Eclipse har gått bort fra en av de kulere tingene med The Making of Karateka, nemlig at spillene hadde en slags demomodus der du så et «opptak» av spillet men når som helst kunne ta over kontrollen selv. Litt trist er det, likevel. Flere av disse spillene hadde vært mye lettere å forstå seg på om man fikk en liten demonstrasjon.
Konklusjon
Er du en tilhenger av Jeff Minters spill, og ønsker å vite mer om utvikleren bak samt ha enkel og kjapp tilgang på de fleste spillene hans fra åtti- og nittitallet, er det rimelig lite tvil om at du bør gå til innkjøp av denne pakken. Det samme gjelder deg som er godt over gjennomsnittet interessert i spillhistorie, eller deg som alltid har vært nysgjerrig på hva som var greia med denne langhårede hippien og de psykedeliske spillene hans. Resten av dere … vel, tja. Llamasoft: The Jeff Minter Story fungerer ikke like godt som The Making of Karateka hva historieformidling angår, og spillene i samlingen er satt på spissen litt mer krevende å bli glad i enn den gjennomsnittlige konsoll- eller arkadeklassikeren fra åttitallet. Tempest 2000 er det store, åpenbare trekkplasteret her, men det finner du også i Atari 50 som strengt tatt er lettere å anbefale.
Dette er en pakke for kjennere, med andre ord. Men er du til gjengjeld i målgruppen, er det mye å kose seg med her.
- Oppdatering: Det viser seg at Atari ST-spillene i pakken egentlig er versjoner for Atari Jaguar, laget av en tredjepart. De er visstnok ikke like gode som originalene. Dette burde Digital Eclipse ha opplyst om.
Llamasoft: The Jeff Minter Story slippes i dag for PlayStation, Xbox, Switch og PC (Steam, GOG). Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon. Vi fikk en tidlig anmelderkopi av PC-utgaven fra Digital Eclipses PR-ansvarlige. Her er en trailer: