Coverdisken – CU Amiga, oktober 1992

Denne gangen testes demoer av Putty og Lotus III. Vi får også en titt på shareware-klassikeren Cybernetix.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Eller, «for tiden» er kanskje litt feil å si, siden det snart er ett år siden forrige artikkel. Men bedre sent enn aldri, ikke sant! Nå har jeg i alle fall kommet frem til oktober 1992.

Hva har vi i bladet?

Det er ikke fryktelig mange spill til anmeldelse denne måneden, men til gjengjeld får noen av dem skikkelig høy score. Plattform-/arkadespillet Putty stikker faktisk av med hele 95%, og vi får også se det på coverdisken senere. Maxis’ «glemte» simulator Sim Earth får 93%, noe som er betydelig mer enn jeg hadde forventet – det er en utrolig fascinerende sandkasse, men som spill har det sine mangler. Samtidig er det gøy at et slikt produkt faktisk ble omfavnet av et britisk Amiga-blad.

Så har vi Archer Maclean’s Pool, som fikk 88%. Dette var en «oppfølger» til Jimmy White’s Whirlwind Snooker, som revolusjonerte sjangeren med sin avanserte fysikkmotor og 3D-grafikk. Frem til da var Archer Maclean mest kjent som skaperen av legendariske International Karate +, men utover nittitallet var det denne sjangeren han spesialiserte seg i (det siste biljardspillet med navnet hans på var Archer Maclean Presents Pool Paradise fra 2004). Maclean gikk dessverre bort i 2022.

Det tredje og siste spillet i Lotus-serien med bilspill fikk 86%, og det får du høre mer om senere i artikkelen. Ubisofts merkelige sci-fi-eventyr BAT 2 og hjernetrimmeren The Humans fikk begge 84%, mens en mindre kjent hjernetrimmer ved navn Troddlers fikk 83%. Dermed er det bare ett spill igjen, nemlig «sportspillet» Aquatic Games. Det fikk 67%, som med CU Amigas topptunge karakterskalabruk er rimelig svakt.

Over til diskettene:

Cybernetix

Det er morsomt hvordan hjernen min husker musikk. Jeg har spilt Cybernetix før; jeg fikk det på en coverdisk fra et annet blad, sikkert omtrent samtidig med at det dukket opp på denne. Jeg husket også at det var et sideskrollende romskytespill, men i mitt hode var det en Defender-klone – hvilket det strengt tatt ikke er, selv om det har et Defender-aktig minikart. Men selv om jeg altså husket helt feil hva selve spillet angår, kunne jeg musikken utenat.

Blair Zuppicich sitt Cybernetix-tema er egentlig en veldig typisk «sci-fi-skytespill-på-Amiga»-låt. Men jeg har alltid likt den godt (selv om jeg irriterer meg litt over kvaliteten på enkelte samplinger når jeg hører den igjen nå). Hør den her:

Cybernetix er altså et sideskrollende romspill, der skjermen skroller med skipet ditt (og ikke motsatt, at skipet ditt følger en stadig skrollende skjerm). Du kan fly i begge retninger – ja, jeg er klar over at «begge retninger» er et veldig rart begrep å si om et spill som foregår i rommet – og poenget i hvert brett er å kvitte deg med alle asteroidene og fiendene du møter.

Underveis angripes du av bølger av romskip, eller frittstående «assassin»-skip som sikter seg inn på deg og prøver å krasje. Som nevnt har du et minikart, og det er rimelig nyttig da ting kan komme inn på skjermen temmelig raskt, og det lønner seg å være klar over dem på forhånd.

Selv om jeg bommet hardt da jeg trodde jeg skulle få en Defender-klone her, er det jo klart noen likheter med Eugene Jarvis’ arkadeklassiker. Men spillet har også hentet litt inspirasjon fra Asteroids, for asteroidene du skyter deler seg opp, og som i Asteroids er det slik at hvis de suser ut av skjermen i toppen, kommer de inn igjen i bunnen – med samme hastighet og vinkel. Definitivt noe å huske på, for jeg tror halvparten av gangene jeg døde var det fordi jeg ble knust av en miniasteroide etter å ha skutt en større asteroide foran meg.

Cybernetix er egentlig temmelig solid. Det krever litt tilvenning, men når du kommer inn i riktig modus er det ikke så vanskelig som det først virker. Dessuten er det ganske hyggelig når det kommer til å tilby ekstraliv, og sliter du har du alltids bomber som kan brukes for å renske skjermen. Spillet ser i tillegg flott ut, og spesielt asteroidene var imponerende.

Spillet er «shareware», og de New Zealandske utviklerne ønsket at du sendte dem fem pund om du likte det. Jeg aner ikke om det ga dem noen penger i kassen, men de sluttet ikke å lage spill. Senere skapte de blant annet det stilige helikopterspillet Seek and Destroy og det brutale racingspillet Roadkill.

Mother Lode

Her har vi en enkel klone av legendariske Lode Runner. Du kjenner Lode Runner, ikke sant? Hvis ikke, er kortversjonen som følger:

Lode Runner kom i 1983, og er et tidlig plattformspill. Poenget for hvert brett er å plukke opp en alle kassene med skatter. Samtidig må du unngå å bli fakket av slamper som jager deg. Ditt eneste våpen er en slags spade, som du kan grave hull i gulvet med. Fiendene dine er nemlig dumme nok til å løpe rett i disse, og et hull med en fiende i fungerer som gulv slik at du kan løpe over dem. Fiendene vil klare å klatre ut av hullene etter en stund, men da er du forhåpentligvis et helt annet sted.

Hullene vil også automatisk fylles igjen etter hvert, og hvis det skjer mens en fiende er oppi blir den levende begravd og dør. Men det hjelper ikke så veldig mye, da den raskt erstattes av en annen. Du kan også bruke spaden din til å gi deg selv nye ruter gjennom brettet.

Mother Lode er i utgangspunktet trofast mot originalen, og rent mekanisk funker det greit. Men en kombinasjon av dårlig nivådesign og dumme fiender gjør at de ofte havner på steder de ikke kan komme seg bort fra, og blir sittende fast. Dermed utgjør de ingen trussel for deg – helt til du er nødt til å bevege deg ned der de sitter fast, fordi det er der de siste skattene er. Da er det plutselig veldig kjipt å ha tre fiender løpende rundt i et superbegrenset område.

Så skal jeg spille Lode Runner, noe jeg egentlig føler jeg har gjort nok i årenes løp, er originalen definitivt bedre. Men det betyr ikke at Mother Lode ikke hadde grunn til å eksistere på Amiga. Det kom ikke noen offisiell Lode Runner-versjon for plattformen, og i motsetning til nå var det ikke bare å laste ned en Commodore 64-emulator og Lode Runner fra nettet. Så Mother Lode var nok bedre enn ingenting, for spillere som hadde et desperat ønske om å spille Lode Runner igjen og ikke lenger hadde noen maskin som kunne kjøre det.

The Money Program

Her har vi et tilsynelatende ganske enkelt regnskapsprogram. Jeg sier «tilsynelatende ganske enkelt» fordi selv om det ikke virker som programmet har så voldsomt med muligheter, er grensesnittet ganske knotete og jeg er dessuten i tvil om det fungerer helt korrekt på min emulerte Amiga. Jeg klarte i alle fall ikke å legge inn noen ny konto, og uten det kommer man ingen vei.

Så var kanskje det en skjult velsignelse, for det er jo grenser for hvor mye lyst jeg har til å bruke en halvtime på å teste et eldgammelt regnskapsprogram.

Word Power

Dette er et ordbok-program med noen ekstra muligheter. Blant annet kan du bruke det til å løse anagrammer, og det har også kryssordhjelp. Det forteller deg også scrabble-scoren til ulike ord, og viser en hendig graf over mengden bokstaver i de ulike ordene i ordlisten (som er på cirka 2500 ord, og kan utvides eller erstattes).

Sikkert hendig «back in the day», selv om den begrensede ordlisten hadde fryktelig få av de ordene jeg kom på og det dermed ikke var så mye jeg fikk gjort med dette programmet.

Font2Sculpt

Dette er et program som konverterer teksttyper til 3D-objekter for raytracingprogrammene Sculpt 3D og Sculpt 4D. Et veldig spesifikt bruksområde, altså. Jeg får bare huske hvor jeg har det, i tilfelle behovet skulle melde seg!

Så har vi den andre disketten:

Lotus III: The Final Challenge

Først og fremst; joda, jeg ser «feilen» i tittelen. I tiden mellom ferdigstillelsen av denne demoen og lanseringen av selve spillet, endret det tydeligvis navn. Lotus III: The Ultimate Challenge er altså navnet som ble brukt i den ferdige utgaven.

Men okay, dette er en spillbar demo av Lotus III, det tredje og – ja – siste spillet i Lotus-serien. Som jeg tipper du vet fra før, er Lotus III et klassisk arkadebilspill der du ser din paddeflate bil-sprite bakfra og kjører inn i horisonten. Det er et solid spill, også, selv om jeg selv foretrekker den litt mer elegante toeren.

Demoen er litt irriterende, siden den insisterer på å vise mulighetene i spillet før du får lov til å ha det moro selv. Så først skal den «designe» banen ved hjelp av baneredigeringsverktøyet RECS (som i praksis betyr at den setter opp ulike parametere, og så lar datamaskinen ordne resten), og så skal den gi deg en liten smak av noe av musikken du kan spille med i fullversjonen – før den ondskapsfullt nok velger å kun la deg spille med lydeffekter.

Hvor lang tid alt dette tar har jeg ikke sjekket, men jeg mistenker du klarer å kjøre gjennom banen du etter hvert får teste på kortere tid enn det spillet brukte på å demonstrere ting. Så virker det irriterende nok som du må laste inn demoen på nytt (og dermed lide deg gjennom alt sammen igjen) om du skal spille mer.

Selve demoen fungerer riktignok greit, når du først kommer igang. Banen vi får teste er av den typen der vinden hele tiden blåser deg mot høyre, og jeg har alltid syntes disse banene var ganske irriterende. Men jeg skjønner hvorfor utgiveren ønsket å vise noe genuint nytt, for utenom det oppskrytte baneredigeringsverktøyet gjorde jo egentlig ikke Lotus III så mye som toeren ikke gjorde like godt eller bedre.

Ellers skal det sies at demoen er fryktelig lett. Så med tanke på verdi for pengene får bladkjøperen ganske lite her. Men den er i alle fall bedre enn demoen av Lotus II fra tidligere i denne serien…

Putty

Dette er et virkelig rart spill, men jeg vet det fikk en god mottakelse både på Amiga og SNES der det dukket opp året etter. Det fikk som nevnt 95% i CU Amigas anmeldelse i dette bladet, noe som vel tilsvarer 10/10 om vi overfører til den skalaen og runder opp.

Du styrer en blå blob (laget av modellkitt, tror jeg) som kan forandre form, og må bruke dine ulike egenskaper for å navigere deg trygt gjennom vertikalskrollende brett fulle av fiender og andre greier. I demoen er det nok bare ett brett, til gjengjeld fullstappet av CU Amiga-referanser. Vi satser på at det ikke fikk noen bonus i anmeldelsen av den grunn…

Egenskapene dine inkluderer muligheten til å «smelte», som lar deg absorbere både bonusobjekter og ulike fiender som skulle finne på å bevege seg over deg. Noen ganger kan du så forandre form til disse fiendene, noe som gir deg nye egenskaper. Ellers er det mulig å strekke kroppen din til ulike sider for å hjelpe deg å navigere, forme en knyttneve for å slå fiender i nærheten, og så videre.

Samtidig skjer det overraskende mye rundt deg, og ulike fiender og andre figurer kan også påvirke hverandre (for eksempel ved at en fiende havner i en posisjon der den skyter en annen). Mye av det som skjer er skikkelig uforutsigbart; jeg klarte for eksempel å få tre Space Invader-romskip til å fly ut av en TV-skjerm og bevege seg rundt på spillbrettet, uten at jeg helt skjønner hvordan.

Putty er fullstappet av kule animasjoner og detaljer, og jeg skjønner godt hvorfor det er populært. Samtidig syntes jeg det er vanskelig å komme inn i, både fordi det er så utrolig merkelig, og fordi jeg ikke helt har sansen for kontrollene. Det er en viss treighet over det hele, og selv om Putty har mange artige egenskaper syntes jeg ikke han er så gøy å styre.

Men dette har nok også noe med øvelse å gjøre, og det er godt mulig denne kaotiske demoen ikke gjør verdens beste jobb med å introdusere spillmekanismene. Så jeg skal ikke gjøre meg opp noen formening om anmelderscoren, og heller bare si at Putty var et artig bekjentskap. Jeg kommer ikke til å oppsøke fullversjonen basert på denne demoen, men jeg hater ikke ideen om å teste den ordentlig en gang.