12 Commodore 64-spill som fortsatt er spillbare

Redaksjonens Commodore 64-nerder har kommet frem til 12 klassikere du bør teste i 2024.

For noen uker siden fant vi ut at vi ville finne frem til ti Amiga-spill som fortsatt er spillbare i 2024. Mange av spillene vi kaller klassikere har hatt problemer med å tåle tidens tann, men disse ti følte vi at fortsatt hadde noe å fare med.

Nå har vi hoppet over til Commodore 64, med samme utfordring. Denne klassiske datamaskinen ble introdusert i 1982, og holdt det gående helt til nittitallet. I lang tid var den en av de mest populære spillplattformene i verden, og her i Norge var den spesielt populær.

Den fikk også et av tidenes rikeste spillbiblioteker, og siden de fleste Commodore 64-eiere var skitne pirater spilte de også mange spill. Men selv om vi har mange gode minner til disse spillene, er det langt fra alle som har tålt tidens tann. Skuffelsene står gjerne i kø når du drar frem den ene klassikeren etter den andre på emulator, en restaurert original eller TheC64.

Klarer vi å finne tolv Commodore 64-klassikere som fortsatt tåler dagens lys? Fem av oss i Spillhistorie-redaksjonen har forsøkt.

Joachim Froholt

Joachim Froholt er fyren som driver dette nettstedet. Hans første spillplattform var en Sharp MZ-80A, men det var med Commodore 64 (som faktisk hadde grafikk!) at spillinteressen virkelig ble vekket. Deretter gikk han over til Amiga, PC og til og med en og annen konsoll (favoritten er Nintendo DS). Joachim var lenge fast ansatt hos Gamer.no, og har alltid likt å skrive om spill – både nye og gamle. Han ble født på tampen av syttitallet, og det er alt han husker om alderen sin.

Retrogamingpappa

Retrogamingpappa er en 45 år gammel småbarnspappa for små barn. Han har store planer for innkjøp og reparasjonsprosjekter som skal igangsettes, noe som sjeldent går veldig bra.  Han forsøker som oftest å finne frem de gode minnene om da han bestemte hva tiden skulle brukes til, og de tidene foran en god gammeldags tykk-TV i en litt sliten kjellerstue som inneholdt cirka 30 tomme 1,5 liters flasker med rød Cola-logo på. Der bestemte han selv hva som skulle skje i den lille fantasiverdenen som ble drevet av musikken fra diskettstasjonene til den trofaste Amiga 500. Som oftest går ikke disse forsøkene etter planen.

Mats Lindh

Utvikler med lang fartstid utenfor spillbransjen, der det hele startet med NES og Commodore 64 en gang rundt midten av åttitallet. Et utvalg Amigaer, SNES-er, Gameboy-er og et utall andre plattformer senere hender det jeg sniker en og annen artikkel inn i bidragsbunken. Tidligere trofast bidragsyter på Gamer.no, men det ble stadig lenger mellom de dagsaktuelle artiklene. Ivrig syklist, men bedriver ellers mesteparten av tiden på et tastatur i en passende kodeeditor, selv om jeg heldigvis klarer å snike inn litt tid til et og annet spill i ny og ne.

Martin Gjesdal

Martin Gjesdal er en 44 år gammel gutt som på dagtid lever som en gjennomsnittlig far med kone og tre barn i et rekkehus og kjører el-suv. Gaming-hodet hans er derimot godt skrudd fast et sted på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Hans Amiga-hjerte er digert og rommer bare mer og mer, selv om kunnskapen er sporadisk på sitt beste. Han «gikk gradene» fra C64 til Amiga 500 og felte noen tapre tårer når han solgte Amigaen og kjøpte Pentium. Antall spill Martin har spilt som har kommet ut etter 1998 kan telles på en hånd med bittelitt over gjennomsnitt antall fingre. Martins soft-spot er eventyrspill og alle spill med bra musikk.

Terje Høiback

Terje ble født i 1977, samme året som Star Wars kom, Atari 2600 kom på markedet, og Elvis Presley døde. Uten videre sammenheng, håper vi. Hans første møte med spill var da faren hans kom drassende hjem med den ikke helt verdensberømte konsollen Unimex Mk IX, og dermed var skaden skjedd. Snart kom det en Commodore 64 inn i huset, en Sharp MZ-700 fant og veien innom, til han stolt og fornøyd satt med sin helt egen Amiga 500. Som INGEN andre fikk røre. Terje sitter den dag i dag og pusler med et antall Amigaer og Commodore 64, samt andre tilegnede gamle datamaskiner og konsoller av ymse slag.

---

Vi fem har klart å sammen bestemme oss for to spill som vi alle står bak, deretter har vi våre egne anbefalinger. Vi har sågar valgt å blande oss inn i hverandres anbefalinger. Så len deg tilbake og noter flittig!

Felles anbefalinger

Bubble Bobble

Vi er klar over at Bubble Bobble egentlig er et arkadespill. Men det er så bra på Commodore 64, og sjansene er generelt små for at noen har a) spilt Bubble Bobble på Commodore 64 og b) ikke føler det er et av favorittspillene deres for plattformen. Her følger vi de spretne dragene Bub og Bob, som må hoppe seg gjennom et tresifret antall varierte brett for å redde kjærestene sine. Fang søte fiender i boblene dine, og sprekk boblene for å forvandle fiendene til smakfulle frukter. Men pass på, for bruker du for lang tid dukker Baron von Blubba opp (med en skrekkinngytende lyd), og han kan du ikke drepe!

• Joachim: Selv om jeg har tilgang på arkadeversjonen av Bubble Bobble på High-Score i Kristiansand, syntes jeg fortsatt det er gøyest på Commodore 64.
• Retrogamingpappa: Jeg bare skyter inn her at dette faktisk er verdens beste spill.
• Martin: En gjenganger her på jobb på arkademaskinen, har holdt seg helt fantastisk bra. Kidsa forstår ikke, men det trenger jeg ikke at de gjør.
• Terje: Helt klart en favoritt! Men jeg klarte aldri runde det. Det ble for vanskelig. C64 har den beste versjonen av den ikoniske låta!
• Mats: Et spill som har satt spor jevnlig gjennom et helt liv. Fortsatt en absolutt höjdare!

IK+

Vi hadde dette i Amiga-artikkelen også, men det er vanskelig å komme utenom på Commodore 64. IK+ er et slåssespill som ved første test kanskje virker som en lettvekter. Det har ikke tusen knappekombinasjoner eller spesialangrep, i stedet har det et lettlært kontrollsystem med en begrenset mengde angrep og forsvarsbevegelser. Men du må likevel legge ned øving for å bli god, for her er det nødvendig med både timing og presisjon, og da skal du kjenne hver bevegelse godt. Spillet får ekstra dynamikk av at hver kamp har en tredje figur, som alltid er datastyrt uansett om man spiller alene eller med en venn. IK+ er fortsatt knallgøy, også på Commodore 64.

• Joachim: Er det lov å (igjen) minne om at jeg har skrevet tilbakeblikk på dette?
• Retrogamingpappa: Jeg bare skyter inn her at dette faktisk er verdens beste slossespill.
• Martin: Fantastisk multiplayer-opplevelse, sofaspill!

Joachims anbefalinger

World Class Leaderboard

I utgangspunktet er ikke jeg noen storbruker av golfspill, og har heller ingen interesse av sporten de simulerer. Men da TheC64 Mini havnet i hus for flere år siden (den begynner nesten å bli retro i seg selv) var Leaderboard Golf et av spillene som dukket opp mens vi testet den. Igjen og igjen, for det viste seg overraskende moro. Vi har prøvd flere ganger å erstatte det med nye golfspill, men de har alltid skuffet og Leaderboard hentes dermed frem igjen. Seriens siste spill, World Class Leaderboard, har alt et golfspill trenger utenom høydeforskjeller på selve banene, og gjennomføringen er nærmest perfekt. Kontrollsystemet sitter som støpt, og med tre vanskelighetsgrader er det moro for alle.

• Retrogamingpappa: Dette er nok det golfspillet jeg har brukt flest timer av livet mitt på.
• Joachim: Er det lov å … vel, jeg har skrevet tilbakeblikk på dette og.
• Terje: Jeg brukte også et uhørt antall timer med dette. Utrolig vanedannende og komfortabelt spill.
• Mats: Ingen golfspill siden har klart å dra meg inn på samme måte som Leaderboard-serien klarte på C64 for min del.

Stix

Åh, det er så vanskelig å skulle begrense meg til to spill! Men okay, vi kjører Qix-klonen Stix som nummer to. Det handler om å fylle inn minst 75% av skjermen, mens du unngår å bli truffet av små prikker og det hissige «stix»-vesenet som flytter seg uforutsigbart rundt på skjermen (på en måte som noen ganger får meg til å føle dette egentlig burde vært kategorisert som et grøsserspill). Stix er et flott eksempel på en enkel og elegant idé, perfekt gjennomført. Fortsatt utfordrende og gøy. Og siden grafikkstilen er fullstendig abstrakt, ser det ikke engang utdatert ut i 2024. Faktisk tror jeg fint jeg kunne skrevet ut noen skjermbilder, klippet bort grensesnittet og presentert dem som abstrakt kunst.

• Retrogamingpappa: Dette er et spill jeg absolutt også vurderte å ta med på min liste. Holder seg veldig bra!
• Mats: Spilte faktisk gjennom deler av dette for å teste om jeg skulle skrive om det. Fortsatt et toppspill!

Retrogamingpappas anbefalinger

Bruce Lee

I Bruce Lee skal du løpe rund å samle, ja, noe, noe som henger i taket. Jeg ville gjettet på frukt, men det gir heller ikke mye mening. Du skal samtidig unngå å få deng av en sumobryter og en ninja. Du kan heldigvis både slå og ta det som vi i gamle dager kalte «flying kick» på dem. Gjør du det nok mange ganger så dør de. Du skal altså samle frukt(?) på hver brett, og gå vider til neste uten å bli drept. Det er flere utfordrene brett og jeg ble sittende litt for lenge med dette spillet. Fortsatt gøy, og musikken er topp 3 på Commodore 64. Det siste der er kanskje av nostalgiske grunner. Fortsatt vel verdt et gjensyn!

• Martin: Hell yeah, har masse gode minner fra når storebror spilte dette. Selv fikk jeg lite til og når den kasetten forsvant, spilte jeg det ikke igjen på mange år.
• Terje: Dette gjorde seg godt med to spillere, da den andre spilleren tar kontrollen over en av fiendene og prøver å stanse Bruce Lee. Til tider hysterisk moro!

Wizball

Leter du etter et utilgivelig vanskelig spill der du er en sprettende ball som skal samle dråper i gryter? Let ikke lenger. Wizball er spillet for deg. Tenker du at det kanskje ikke er vanskelig nok å kontrollere sprettingen, slapp av. Politiballene kommer dersom du bruker for lang tid. Du kan jo heldigvis komme unna den uberegnelige sprettingen ved å aktivere diverse power-ups. Disse får du ved å skyte snurrende dingser slik at de blir til kuler, og da kan du ta kulene og etterhver velge diverse power-ups. Dette er nok ikke spillet for deg som ikke liker å plages litt, og det må nok undres litt over hvem som kom opp med konseptet. Overaskende nok har dette blitt en kulthelt blant mange retrospillere, og det er jo ikke helt uten grunn. Det er jo tross alt med en katt her. mener også at det skal være mulig for spiller to å styre katten, dersom du har en god nok venn. Alt i alt et underholdene og annerledes spill som nok er laget av noen som ønsker litt mer liberale narkotikalover. Jeg kjente også umiddelbart igjen lydene i spillet selv etter 30 års fravær!

• Joachim: Et spill jeg aldri har klart å sette meg inn i, noe jeg fortsatt har dårlig samvittighet for.
• Martin: Jeg har også prøvd et par ganger, men det gikk ikke. Legger inn på lista!
• Terje: Dette er på min skammens liste også. Jeg spilte det en gang i tiden, men forstod det ikke da. Jeg har i årevis tenkt å gå tilbake til det.
• Mats: Visste dere at oppfølgeren – Wizkid – var det interne navnet på Gamer.no’s publiseringsløsning etter at vi byttet i 2009?

Mats’ anbefalinger

Rags to Riches

Hadde det ikke vært for at dette spillet er såpass ukjent som det er – og ikke minst var på starten av nittitallet – ville jeg ha sagt dette var den helt tydelige inspirasjonen for Jones in the Fast Lane. Her starter du livet som en uteligger som ikke har en eneste eiendel, og må jobbe deg oppover i livet helt til det står den nette sum av en million dollar på kontoen din. Dette gjør du ved å samle tomflasker på den lokale søppelfyllinga, passe deg for politiet og tyver, få deg en hårklipp så du kan få en bedre jobb, ta utdannelse og jobbe deg oppover. Selv om spillet har sine opplagte svakheter (tyvene og skattemyndighetene blir aldri noe mindre irriterende), så er dette fortsatt like fascinerende som det var for snart 40 år siden.

Et kort besøk i spillet for å bekrefte at det fortsatt var like underholdende som før viste seg fort å bli et langt besøk, og timene forsvant unna som om jeg hadde oppdaget spillet for første gang igjen. Den eneste utgivelsen jeg har klart å finne (og etter hvert få tak i) er på en samlediskett med navnet «The Entertainer 3», så det er ikke så merkelig at spillet ikke fikk noen stor tilhengerskare da det ble lansert i 1985.

• Joachim: Dette var også en av Tomas Kristiansens Commodore 64-favoritter, så tydeligvis noe som må sjekkes.
• Martin: Dette må testes og slike obskure tips er grunnen til at jeg elsker slike artikler som denne!
• Retrogamingpappa: Dette har jeg aldri hørt om, men får sikker tid til å sjekke ut. Om et par år.

BMX Simulator

Dette er et spill i samme stil som Super Sprint (og andre top down-racingspill), der to ryttere konkurrerer mot hverandre om å komme seg raskest mulig rundt en BMX-bane. Kontrollene er enkle, men i motsetning til de andre spillene i samme sjanger har man her svinger som er oppbygd med jordhauger. Dette gjør at du kan holde langt høyere fart inn i svingene og suse avgårde over hoppene. Spillet leverer fortsatt den dagen i dag, men er absolutt best som lokal flerspiller – dersom du ikke har noen å spille det sammen med mangler det litt av sjarmen (men er fortsatt verdt en titt).

Dette er faktisk det første spillet som Codemasters utviklet og ga ut, og ble programmert av Richard Darling. Codemasters ble startet av nettopp Richard og David Darling, og de satt på eiersiden helt til de solgte seg ut i 2007. Dette er stedet der eventyret startet, mye på grunn av nettopp BMX Simulator.

• Joachim: Morsomt at Codemasters i dag er kjent for nettopp simulatorer, mens de på Commodore 64 var kjent for arkadespill som av en eller annen grunn hadde ordet «simulator» i tittelen.
• Martin: Det ser jo gøy og spillbart ut, minner faktisk litt om Skidmarks på Amiga (selv om det er biler og ikke sykler)
• Retrogamingpappa: Dette så kjent ut, men er ikke sikker på om jeg har prøvd. Ennå.
• Terje: Dette var også spesielt moro med to spillere. Mye rop og skrik forekom, med påfølgende kjeft fra foreldre.

Terjes anbefalinger

Paradroid

Andrew Braybrook kom med dette spillet i 1985, som på mange måter var forut for sin tid. Robotmannskapet på en rekke transport-romskip har gått berserk, og dette skal du løse. Ved å ødelegge hver eneste robot som finnes på skipene. Effektivt og greit. For å gjøre dette så kontrollerer du en Influence Device, som kan ta over andre roboter og la deg dra nytte av egenskapene deres. Noen har kraftige våpen du kan effektivt plaffe ned andre roboter med, for eksempel. Handlingen ses ovenfra der du navigerer rundt på de forskjellige nivåene, der alle robotene er representert av sirkler med et lite serienummer som forteller hvilken modell de er. Din Influence Device er 001, mens lederen for robotene er 999.

Spillet gjorde flere grep som var uvanlig for 1985. I stedet for at man takler nivåer etter tur, så er skipet helt åpent, og du kan fritt navigere mellom nivåer som du vil. Spillet kommuniserte informasjon til spilleren ikke via grensesnittet, men som en del av spillverdenen. For eksempel ved at det ikke viste energinivået ditt som et tall eller en søyle, men som en akse på robot-ikonet ditt som roterte saktere etterhvert som energinivået sank. Når et nivå var ryddet for roboter så vistes det ved at hele nivået ble mørkt, samtidig som en kort lydeffekt av en synkende tone ble spilt av. I stedet for at det kom opp en «level complete»-tekst eller lignende på skjermen. Det var et eget minispill i spillet når man forsøkte å ta over en annen robot, og det var datamaskiner man kunne logge på og se informasjon om alle robotene i spillet. Som var egentlig fullstendig unyttig, men kun var der for å bygge ut spillverdenen og skape atmosfære.

Alt dette gjør at ja, dette spillet fungerer like godt i dag, etter min mening. Legg til at spillet flyter fint som smør, så har du en vinner. Jeg har likt dette spillet godt helt siden jeg var guttunge, og tar det stadig frem igjen og spiller noen runder.

• Retrogamingpappa: Ja, dette har jeg aldri hørt om før.
• Joachim: Er jo en av plattformens mest anerkjente klassikere, dette.

Krakout

Dette breakout-spillet er fortsatt et av de beste jeg vet om. At man spiller horisontalt i stedet for vertikalt som tradisjonelt, var et smart grep. Man kunne gjøre alt litt større og tydeligere, og fortsatt ha greit med spillerom. Man kortet også ned på området spilleren beveget seg på, så man var aldri milevis unna ballen uansett hvilken retning den plutselig kom tilbake i, og man følte aldri at man var i en umulig situasjon. Spillets nivåer har færre brikker enn hva andre spill har å fjerne før man går videre, og de er lettere å treffe siden alt er større og spillområdet er smalere. Så tempoet føles høyt der nivåene går raskt unna, i stedet for at det stadig stagnerer på de siste få brikkene som i andre breakout-spill. Og med hele 100 nivåer så blir man likevel ikke fort ferdig. Mange pent animerte fiender, nok av både gode og dårlige powerups, flere spillmoduser og innstillinger å velge mellom, og det hele akkompagnert med tre lystige trudelutter av mester Ben Daglish. Dette er også et spill jeg fortsatt tar frem med jevne mellomrom.

• Martin: Her feller jeg en tapper tåre for et godt minne. Musikken var veldig bra, om enn litt innpåsliten til tider. Bra tips!
• Retrogamingpappa: Dette husker jeg som om det var i går! Bra tips!

Martins anbefalinger

Donald Duck’s Playground

I Donald Duck’s Playground er målet å bygge en lekeplass for barna i Andeby. Men for å gjøre dette må du først tjene penger, noe du kan gjøre ved å ta dagjobber hos fire forskjellige arbeidsgivere. Hver jobb representeres av et minispill, og du velger selv hvor lenge du vil jobbe av gangen. Et hårreisende valg, sier du? Det kan synes slik, men dette spillet er en 1984-blanding av Flåklypa og Mario Party! Minispillene i spillet er gøyale og vanedannende, det være seg sortering av grønnsaker, flyplasspakker eller leker. Det beste av dem alle er togsporene, som jeg den dag i dag kan sitte med en hel kveld og kun irritere meg over at makslengden per skift er 2 minutter.

Plottet i spillet er litt på bærtur, men det funker helt fint. Her er det reisen som er viktig, ikke destinasjonen. Rett og slett et fin-fint chillespill fra en tid hvorfra få dataspill har tålt tidens tann.

• Retrogamingpappa: Du har rett, dette hadde jeg nok ikke vurdert :D
• Joachim: En av mine barndomsfavoritter. Visste dere at det ble designet av Al «Leisure Suit Larry» Lowe?
• Mats: Tenk, et Disney-spill med Donald rett på din egen hjemmedatamaskin. Bare gode minner!

Black Hawk

Black Hawk er en ukjent flyperle som skiller det litt fra sin samtidens sammenlignbare kandidater. Du starter i bombefly-modus og skal ta ut så mye du klarer fra laaangt over bakken. Deretter må du nærmere bakken i nærkamp med kanoner, fly osv. Denne spillmekanismen er helt unik og mye av grunnen til at jeg fortsatt kan anbefale spillet. Kontrollerne er noe vanskelig å beherske, men likevel et spill som har tålt en støyt. Jeg skrev en liten sak om Black Hawk i sin tid.

• Retrogamingpappa: Dette har jeg faktisk aldri spilt!
• Terje: Denne er blank for meg også. Men jeg fikk umiddelbare Blue Max-vibber av den, som er en god ting.

Men hvorfor holde seg til fortiden?

Commodore 64 er ikke bare velsignet med et enormt bibliotek av gamle spill, men plattformen får rikelig med nye utgivelser også. Faktisk er mange av disse temmelig gode, og ville lett kunne kjempet seg til plasser i disse listene. Vi følte det var best å holde oss til klassikerne i hovedbiten, men må trekke frem noen «nyheter» også.

For eksempel har vi hjernetrimmeren Millie & Molly, som byr på 100 herlige puslenøtter, lekker presentasjon og et glimrende konsept (riktignok lånt fra en GameBoy-klassiker). Eller hva med det massive plattformspillet Sam’s Journey, som fint kan hamle opp med tilsvarende spill på datidens konsoller. Actioneventyret Steel Ranger har fått skryt opp og ned og i mente, og Commodore 64 har til og med fått en skikkelig autentisk versjon av Westwoods klassiske rollespill, Eye of the Beholder!

Så hvis du på mystisk vis skulle gå tom for klassikere å spille, er det rikelig med nyheter å kose seg med.

Honorable mentions:

• Impossible Mission
• Boulder Dash
• The Great Giana Sisters
• Wizard of Wor