Kan Kim virkelig komme opp med femti spillanbefalinger fra 2025?
Dette er del to av min kåring av 2025s femti beste spill. Del en, hvor jeg skriver om plasseringene fra 50-26 kan dere finne her.
For å havne på lista krever jeg at spillet er ute i fullversjon, ingen early access her altså, og at jeg har spilt dem. Dessuten må de kvalifisere til minst 7/10 på karakterskalaen.
Håper dere finner noe inspirasjon her, fordi det har vært et veldig solid år. Topp 18 inneholder bare lekkerbiskener, og er spill jeg sterkt anbefaler. God fornøyelse!
25. Rosewater
Grundislav Games har lagd eventyrspill med vakker pikselgrafikk i mange år allerede, men dessverre med litt varierende kvalitet. Rosewater er igjen et spill som har en del svakheter, men det har også en del interessante aspekter ved seg.
Grafikk og stemmeskuespill er som vanlig i toppklasse, og selv om karakterene blir litt vel klisjé, så er de ikke totalt uinteressante. Dessverre klarer utviklerne ikke å holde historien samlet rundt en tydelig rød tråd. Spillets oppbygging er veldig fragmentert og føles mest som en drøss med oppdrag som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre.
Allikevel er det et solid tradisjonelt eventyrspill, som fans av sjangeren trygt kan spille.
24. Outer Worlds 2
Vi har allerede hatt et rollespill fra Obsidian på lista, men her kommer jaggu enda et. Outer Worlds 2 er det beste rollespillet Obsidian har lagd på veldig lang tid, men det sier dessverre ikke altfor mye. Her er det mengder av dialogvalg og måter å løse oppdrag på. Det har jeg savnet!
Dessverre er kampsystemet utrolig kjedelig, og å gå opp i nivå virker også som en ettertanke. Det er ingen attributter her, bare noen kjedelige permanente fordeler når du får nok erfaringspoeng. Kompanjongene dine er litt mer interessante enn i Avowed, men det er ingen Kreia her for å si det sånn.
Historien er også helt latterlig karikert og overdrevet, pluss at humoren prøver å slå deg i trynet med en stor torsk. Det gjør at det er helt umulig å ta spillet seriøst.
23. Look Outside
Ikke se ut av vinduet! Seriøst, ikke se ut! Look Outside er et skrekkrollespill med turbaserte kamper. Stemningen er fantastisk og det er veldig spennende å utforske. Kampsystemet er litt simpelt, men oppdragsdesignet er veldig bra.
Dessverre kan spillet kun lagres når du er på rommet til karakteren din, og det kan ta veldig lang tid å komme tilbake dit.
Kampene er også veldig utfordrende på den måten at du kommer til å ta masse skade uansett hva du gjør. Derfor risikerer du å dø hver gang du møter en ny fiende når du ikke har fått lagret på en time, og da må du spille den timen på nytt.
Utfordringer for dere med liten tid
Jeg er for gammel til å surre med sånt nå altså. Dessuten kan jeg ikke være sikker på at jeg kan spille så lenge at jeg rekker å komme meg tilbake for å lagre. Også et problem med å ha blitt gammel.
Spillet hadde kommet høyere opp om det ikke var for den lagreløsningen, så om du ikke plages av å få lagret på en stund, spill det!
22. Citizen Sleeper 2
Oppfølger til det stemningsfulle «brettspill»-rollespillet fra 2022. Her skal du kaste terninger for å løse forskjellige oppgaver. Du må overveie om oddsen for å lykkes er verdt risikoen for å feile. Forfatterne leverer en relativt bra historie, og det minner veldig om det første spillet i serien.
Så om du bør spille dette spillet avhenger av hva du synes om det første. Hvis du ikke har spilt det enda ville jeg begynt der. Jeg likte spillet godt, men noe mesterverk er det ikke.
21. Old Skies
Som om det ikke var nok at det nyeste Civilization-spillet skuffet, så skuffer det siste spillet til Wadjet Eye også. Old Skies er litt på samme måte som tidligere nevnte Rosewater en rekke fragmenterte oppdrag basert på tidsreiser. Flyten i spillet er derfor ikke spesielt god.
Det er allikevel godt håndtverk her. Grafikk, stemmeskuespill og gåter er det ingenting å utsette på.
Dessverre gir ikke slutten mening i det hele tatt i forhold til hvordan i alle fall jeg spilte karakteren opp til det punktet. Plutselig blir du bare trykket ned en retning som virker veldig unaturlig når du ser det i sammenheng med det du har opplevd fram til da.
Old Skies er fremdeles et bra spill, men jeg forventer mye høyere kvalitet fra Wadjet Eye.
20. Forestrike
I fjor fikk vi det fantastiske Shogun Showdown, og Forestrike minner på mange måter om det spillet. Spillet utspiller seg på en skjerm, og du skal igjen banke opp en bøling slemminger.
Denne gangen er spillet sanntid, men heldigvis har du en egenskap som gjør at du kan øve på hvert brett så mange ganger du vil før du prøver å sette planen ut i live.
Øvelse gjør mester
Fiendene oppfører seg nøyaktig likt hver gang, så her kan du få til noen skikkelig heftige komboer. Når du har lagt en plan og klarer å faktisk utføre den så er det ekstremt tilfredsstillende.
Dessverre driter i alle fall jeg meg altfor ofte ut når det faktisk gjelder. Det er ikke bare bare å holde tunga rett i munnen og gjøre det du har planlagt med presisjonen som trengs, og da føles det litt meningsløst å ha øvd så lenge, fordi her er det ingen måte å prøve på nytt.
Liker best turbaserte spill selv, men om Forestrike høres fristende ut, så anbefaler jeg spillet varmt. Du kan selvsagt også oppgradere egenskapene dine underveis.
19. Absolum
Var vel bare et tidsspørsmål før vi fikk en beat ’em up roguelite, og det heter Absolum. Dette spillet kommer fra Streets Of Rage 4-utviklerne, så om du har spilt det spillet ved du hva slags gameplay som venter deg her. Du kan selvsagt oppgradere egenskaper underveis i spillet og også få permanente bonuser som gjør deg i stand til å komme litt lenger neste gang.
Spillet er vanskelig, og det føles kanskje litt tregt, men dette er en utvikler som virkelig forstår beat ’em up-sjangeren.
Du kan også spille med en venn, og det kan jeg se for meg er utrolig kult. Anbefaler spillet sterkt om du har en å spille sammen med.
18. Amerzone – The Explorer’s Legacy
Dette er en remake av Benoit Sokals første spill, Amerzone fra 1999. Sokal døde tragisk nok i 2021, men denne remaken er en fantastisk hyllest til en av kongene av melankoli på spillfeltet. Den følelsen du får av å spille noen av hans beste spill er det få som klarer å gjenskape.
Grafikken er griselekker, og det er imponerende hvor mye utviklerne har fått ut av det som jeg tipper var et relativt lite budsjett. Gåtene er bra, og historien er ikke så verst.
Hvem er du egentlig?
Hovedkarakterens motivasjon til å dra på det som etterhvert blir et sinnsykt eventyr er allikevel ganske tynn. Han sier heller aldri noe i spillet, ei heller til de karakterene som snakker til ham, så du får aldri noe forhold til den du spiller. Det trekker ned, men jeg ville aldri vært foruten denne opplevelsen.
Hvis du aldri har spilt det originale Amerzone, er Amerzone – The Explorer’s Legacy noe jeg absolutt vil anbefale deg. Det gjelder spesielt deg som liker tanken på et usedvanlig vakkert, saktegående og melankolske eventyrspill.
17. Dispatch
Telltale er på en måte tilbake i form av AdHoc Studio, med en av de store overraskelsene fra 2025. Dette spillet har hatt kjempesuksess, og det forstår jeg godt. Det både ser og høres griselekkert ut.
Valg og konsekvens har som vanlig minimalt å si i forhold til hva som kommer til å skje, men spillet er såpass velskrevet at det på en måte er tilgitt. Det har også noen av årets morsomste øyeblikk. Spesielt en cover av Meredith Brooks 90-tallshit Bitch fikk meg nesten til å ramle av stolen.
Gameplay? Nei, nå står ikke verden til påske
Det er også noe enkelt gameplay her, som jeg ikke sier nei takk til, men den biten kunne gjerne vært litt mer forseggjort.
Vil si at spillet er omtrent på samme nivå som The Wolf Among Us. Så hvis du fremdeles venter på en oppfølger som kanskje aldri kommer, ta på deg superheltdrakta og fly inn i dette spillet.
16. The Alters
Dette spillet om en romfarer som blir strandet alene på en fremmed planet og ender opp med å klone seg selv utallige ganger er utrolig fascinerende. Du må prøve å balansere de forskjellige klonene dines ulike behov og ønsker opp mot hverandre, og drama er aldri langt unna.
For å få den rullende romstasjonen du er på til å bevege deg må du samle ressurser. Hvis du er for treg kommer nemlig sola til å stå opp og da er det game over for både deg og klonene.
Kan du egentlig stole på noen?
Du kommuniserer også med det mildt sagt tvilsomme selskapet som har sendt deg ut der du befinner deg og din eks-kone som også jobber for dem.
Det er de menneskelige relasjonene som er superspennende med dette spillet. Dessverre blir ressurssamlingen noe repeterende. Uansett har jeg knapt nok sett et spill som dette før, selv om det ikke er milevis unna et av utviklerens tidligere fantastiske spill, This War Of Mine.
15. News Tower
Jeg begynte å spille dette spillet fordi jeg likte grafikkstilen og det så ut som en slags oppfølger til SimTower. Det er det ikke, men du settes i skoene til en nyhetsredaktør i New York på 30-tallet. Jeg endte opp med å bli skikkelig hektet.
Som redaktør sender du journalister og fotografer ut i USA og senere Europa. Så skal du sette sammen avisen din på bakgrunn av hva slags nyheter du har klart å skrape sammen, og også hvor velskrevne de er.
Fiff- eller Finansavisen?
I tillegg finnes det flere fraksjoner, alt fra mafiaen til fiffen, som prøver å påvirke deg til å skrive om akkurat det de vil. Du kan også påvirke om avisen din skal være mer fakta- eller sensasjonspreget, og det leder selvsagt til potensielle bonuser eller ulemper.
Spillet er litt dårlig forklart, så du riskerer å noen ganger finne litt sent ut hvordan ting henger sammen. Skjønner heller ikke poenget med at du manuelt må kjøpe papir og flytte det til printeren så ufattelig lenge. Det er bare kjedelig.
Alt i alt er dette et veldig gøy tycoon-spill, med et tema som i alle fall ikke jeg har sett før, og det funker strålende.
14. Cabernet
Fryktet at dette spillet skulle være et romansevampyrspill for fjortiser, men det er det heldigvis ikke. I stedet får vi et velskrevet og til tider overraskende mørkt rollespill med massevis av valg og konsekvenser, og strålende stemmeskuespill. Spesielt hovedrolleinnehaveren gjør en fantastisk jobb.
Du spiller som en ung jente ved navn Liza, som dør og blir gjort om til en vampyr. Hun havner så i tjeneste til en styrtrik, mystisk og mektig grevinne, som selvsagt også er en vampyr. Herfra og ut kan du forme historien og dine relasjoner til et stort persongalleri på mange måter.
Spillet har dessverre en del bugs, som kan skape litt problemer her og der, så vær obs på det.
Cabernet endte allikevel opp med å være en av de største positive overraskelsene fra i år for min del.
13. Monster Train 2
En fantastisk oppfølger til et fantastisk spill. Det er i bunn og grunn mer Monster Train, og det holder i massevis. Du skal forsvare et lokomotiv, som har flere etasjer, mot bølger av fiender som prøver å nå fyrkjelen og ødelegge den. Du må også beseire en rekke bosser.
For å få til dette har du en kortstokk bestående av karakterer, våpen, magi og hva det skal være. Denne kortstokken prøver du å perfeksjonere i løpet av reisen, ved at du får nye kort og oppgraderinger av gamle kort. Du kan også fjerne dårlige kort så du trekker mer konsistent.
Det er bare Slay the Spire som kan måle seg med det som nå har blitt en Monster Train-serie. Hvis du lengter etter Slay the Spire 2, så trenger du ikke se lenger enn hit for å få stagget sulten en liten stund til.
12. Hades 2
Oppfølgeren til det ekstremt hyllede Hades er egentlig mer av det samme. Synes historien er litt mindre masete denne gangen, så jeg liker egentlig dette bedre. Det er også to forskjellige ruter det er mulig å gå her, i motsetning til i den første, så det føles litt mindre monotont.
Det er allikevel ikke nok til at følelsen av ensformighet kommer krypende i raskeste laget. For å trekke ut spilltiden har utviklerne bestemt at du må runde de to rutene ørten ganger for å få den «ordentlige» slutten, og det blir bare for dumt.
Same procedure as every time
Jeg var ikke så begeistret for eneren av samme grunn, selv om det var et veldig bra spill. Men hvis du elsket eneren, så kan du trygt spille denne også.
Flyten i spillet er fremdeles fantastisk, og du kan lage mange kule komboer med egenskapene du plukker opp. I tillegg kan du velge mellom flere våpen som kan spilles på veldig forskjellige måter. Slåssingen kan knapt nok gjøres bedre, og det presenteres fremdeles i en deilig 2D-verden.
11. Kingdom Come Deliverance 2
Enda en oppfølger som er hakket vassere enn det første spillet i serien. Verden føles levende på en måte som ikke noe åpent verden spill har klart før.
Grafikken er fantastisk, og jeg tror ikke skoger har sett så realistiske ut i et spill noensinne. Slåssingen er fremdeles utfordrende og tilfredsstillende når du får det til. Oppdragsdesignet er også veldig bra og variert.
Det er mange måter å spille på, og jeg elsker at spillet får deg til å stille spørsmålstegn om det er lurt å dra fram våpen i situasjonene du havner i, fordi du føler deg alltid sårbar.
Henry meg her og Henry meg der
Dessverre synes jeg som i det første spillet at Henry er en av de minst interessante karakterene som finnes, og resten av persongalleriet er ikke stort bedre. Stemmeskuespillet er heller ikke i toppklasse.
Historien er også veldig uinteressant. I et rollespill på denne størrelsen så er det fremdeles viktigere for meg enn det kanskje burde være.
Fordi det er et åpent verdenspill er det også fryktelig mye dødtid her. Noen av oppdragene kan bare være å ri eller gå et sted mens du hører på andre karakterer bable i det uendelige.
Allikevel er det nok årets beste rollespill, det er bare ikke det etter min smak.
10. Clair Obscur: Expedition 33
Årets mest hyllede spill, og jeg må innrømme jeg ikke helt forstår hvorfor. Det vil si, jeg også liker det bedre enn Kingdom Come Deliverance 2, og sikkert som de fleste andre fordi det har bedre historie, karakterer og stemmeskuespill.
Så bra er allikevel ikke disse elementene i dette spillet. Spesielt i sekvensene hvor karakterene samles rundt leirbålet er det mange kleine dialoger, og det virker nesten som at det er en annen forfatter som har stått for disse enn resten av spillet. Eventuelt at det ikke høres like ille ut på fransk.
Spillet ser uansett nydelig ut, selv om de har brukt mange smarte triks for å få verdenen til å se større ut den er.
Turbasert, schmurbasert
Kampsystemet er i utgangspunktet turbasert, og er veldig interessant. Du har forskjellige egenskaper og små bonuser som du må veie opp mot rekkefølgen karakterene kommer til å angripe i. Jeg brukte lang tid på å perfeksjonere synergier, og det var kjempegøy.
Dessverre har de i tillegg slengt inn et sanntidssystem for å unnvike og kontre motstandernes angrep. Fordi et turbasert spill tydeligvis ikke er kult nok om det faktisk er turbasert. Det gjøres enda verre ved at om du kontrer et angrep gjør du grisemye skade. Mye mer enn du gjør ved å perfeksjonere synergier innad i gruppa di. Det får meg til å ville kaste spillet ut av vinduet.
Spill (stort sett) som du vil
Heldigvis går det an å ikke bruke denne «juksingen» i de fleste delene av spillet, men det er dessverre steder hvor det er obligatorisk.
Du møter også de siste karakterene altfor sent, og jeg skjønner ikke poenget med å ville bruke noen av disse når du har brukt titalls timer på å lage perfekte synergier med de karakterene du har hatt opptil da.
Jeg vil uansett trygt anbefale dette spillet. Det er et veldig bra spill, men det er ingen Baldur’s Gate 3 for å si det sånn. Jeg hadde vært skuffet om dette var årets beste spill, men det er det heldigvis ikke.
9. Hollow Knight: Silksong
De fire mest hyllede spillene fra 2025 kommer på rekke og rad for meg, og dette er det beste av dem. En fantastisk metroidvania som er en fryd å utforske. Kontrollene sitter som et skudd og grafikken og lyddesignet er upåklagelig.
Det har også noen virkelig kule bosser, og spillet er langt, veldig langt. Der Hades 2 egentlig er kjempekort er dette på den totalt andre siden av skalaen. Ja, det er nesten for mye av det gode her, fordi det er også veldig vanskelig. Selv om jeg synes det er herlig å få mye bank, vet jeg ikke om jeg liker å få bank femti timer i strekk.
Fram og tilbake er like langt
Allikevel er det største ankepunktet jeg har med spillet avstanden mellom der du dør og der du gjenoppstår. Det gjelder spesielt mellom bosser og gjenopplivingspunktene. Dette fører til at du må bruke ekstremt lang tid på å komme tilbake bossen. Kanskje mye mer tid enn du faktisk bruker på å lære deg bossen og slå den.
Det blir for dumt. Noen av disse partiene er også veldig frustrerende og vanskelige. Så innen jeg kommer tilbake til bossen har jeg helt glemt hvordan den egentlig oppfører seg, med den konsekvens at jeg dør på samme måte som sist.
Jeg er ikke glad i den type spilldesign. Det føles mest som en måte å trekke ut spilltiden på, og det er ikke nødvendig her.
Uansett, Silksong er et herlig spill, vel verdt ventetiden. Så hvis du likte det første Hollow Knight må du selvfølgelig spille dette.
8. Strange Antiquities
Langt unna medias rampelys og glorete, sponsede prisutdelingsshow har ikke året egentlig vært dominert av gigantiske indietitler. Nei, det har vært dominert av en sjanger som ikke har hatt så mange bra spill siden, tja, det kan fort være 90-tallet engang.
Eventyrspill har hatt et fantasisk år med en rekke spill som har fått altfor lite oppmerksomhet, og som har overgått alle mine forventninger.
Svarer til forventningene
Først ut er et spill jeg hadde forventninger til, siden det er oppfølgeren til det jeg mente var 2022s tiende beste spill. Strange Antiquities er enda litt bedre enn forløperen. Det er mye av det samme her altså, bortsett fra at du styrer en antikvitetsforhandler i stedet for en hagebutikk.
Her skal du identifisere hva slags antikviteter du faktisk har på lager og hvilke mystiske egenskaper de har. Dette finner du ut ved å bruke sansene dine, pluss en samling bøker.
Kart er undervurdert
Det er utrolig gøy å prøve å finne ut hva som er hva. I tillegg er det noen sekvenser hvor du må løse gåter i selve butikken din og på opptil flere kart du får utdelt. Jeg kunne egentlig tenkt meg enda flere oppgaver på kartet.
Historien er som i det første spillet mystisk og ganske mørk. På toppen av kransekaka er det flere forskjellige slutter du kan ende opp med å få avhengig av hva du gjør underveis. Les også Joachims inntrykk om du trenger enda en grunn til å spille spillet.
7. Kathy Rain 2: Soothsayer
Kathy Rain var et spennende spill, med en veldig rotete slutt, som trakk ned helhetsinntrykket noe. Jeg har ikke spilt Director’s Cut, som visstnok prøvde å gjøre noe med dette.
Igjen settes vi i skoene til Kathy Rain, som nå har gått solo i sin drøm om å være privatdetektiv. Grafikken i dette spillet er helt utsøkt. Det er massevis av animasjoner i bakgrunnene som gjør at spillet virkelig ser levende ut, kombinert med fantastisk pikselgrafikk.
Detektiv eller Schattenjäger?
Stemmeskuespillet er helt i toppklasse, og historien er bra, selv om slutten bærer litt preg av at utvikleren dessverre gikk tid for tid og/eller penger.
Gåtene er relativt enkle, men noen av dem veldig kreativt lagd, og hyllesten av Gabriel Knight-spillene er aldri langt unna. Hvis du fremdeles går og håper på et Gabriel Knight 4 som aldri kommer, så er dette noe av det beste du kan spille i stedet.
6. Expelled!
Inkle er en av mine favorittutviklere, og nesten alle spillene deres har havnet høyt på mine topplister året de kom ut. Expelled! er en åndelig oppfølger til Overboard!, som jeg også likte veldig godt. Dette spillet skrur allikevel volumet opp til elleve i forhold til Overboard!.
Expelled! er et slags «velg ditt eget eventyr» hvor du må prøve å navigere deg gjennom en skoledag for den tilsynelatende uskyldige Verity Amersham uten å bli utvist fra skolen før dagen er omme. Det er tonnevis av valgmuligheter her både med tanke på hva du kan si og gjøre.
Kanskje det ikke var akkurat det som skjedde
Det er det ultimate spillet av denne typen, og det er så gøy å prøve å gjenfortelle hva som «egentlig» skjedde når Verity kommer hjem. Historien forandrer seg gang for gang, og det er mye rart og mystisk som foregår på denne skolen. Persongalleriet består også av mange herlige karakterer, som du blir bedre kjent med underveis, mens du finner ut av deres styrker, svakheter og ikke minst hemmeligheter.
Spillet er veldig godt skrevet, som alltid fra Inkle. Hvis du er nysgjerrig på denne typen spill er det her du må starte.
5. Slender Threads
Dette spillet hadde jeg ingen forventninger til. Jeg forventet et eventyrspill fra 2000-tallet som kunne vært fra Tyskland, med fin grafikk og ingenting annet. Du verden så feil man kan ta.
Riktignok har det bra grafikk, men det har også fantastisk stemmeskuespill og en uhyggelig stemning. Ispedd dette har det også noen genuint morsomme øyeblikk. Gåtene er strålende, og det er en stor verden å utforske til eventyrspill å være. Da jeg spilte dette spillet tidlig på året tenkte jeg at dette fort kunne bli årets beste spill, og det hadde ikke gjort noe.
En slutt som ikke er som du tror
Slender Threads har allikevel en veldig polariserende slutt, som mange har blitt skuffet over på grunn av retningen den tok. Jeg synes ikke det gjorde noe, og at det var et litt artig påfunn. Men hvis en historie må være innenfor boksen for deg, så kan du bli skuffet når eventyret er over.
I mine øyne er dette et eventyrspill som fint kan måle seg med mange av de bedre på 90-tallet.
4. Keep Driving
Dette er nok objektivt ikke det fjerde beste spillet fra i år, men jeg elsket dette spillet. Det appellerer veldig til nostalgien i meg og jeg tenker tilbake til det sorgfrie 90-tallet og kjøreturer gjennom Telemark for å komme til hytta. Jeg nekter å bruke ordet koselig, men det er like før jeg må krype til korset.
Også den musikken da. Det er uten tvil årets beste spillmusikk. Nå er musikksporet riktignok ikke lagd spesielt for spillet, men når det svenske bandet Westkusts sang Swirl dundrer ut over høytalerne i det bilen starter å kjøre, da får jeg gåsehud. Spillet har veldig mange bra shoegazelåter, men jeg må innrømme jeg spilte nesten hele spillet med denne låta på repeat.
Pikselgrafikken må også nevnes. Den er helt utsøkt med en herlig fargepalett.
En unik vri på rollespill
Spillet i seg selv er et slags rollespill hvor du skal krysse et fiktivt land i det som ser ut som en gammel Volvo. På veien må du forsere diverse hindringer for å unngå skader på bilen, tap av drivstoff eller redusert konsentrasjon.
Kampsystemet er enkelt, men det fungerer helt fint som det skal. Du kan også plukke opp diverse haikere som vil at du skal ta dem til forskjellige steder. Disse har også egenskaper du kan bruke underveis. Du kan selvsagt også oppgradere bil og kjøpe mat og andre godsaker for å gjøre deg i bedre stand til å fortsette reisen.
I tillegg må du holde styr på økonomien, hvis ikke kan du risikere å måtte ringe mamma for å be om hjelp, og det vil du vel ikke?
3. The Drifter
Nå har vi kommet til kremen av kremen fra 2025. Det er her nierne deles ut. De tre beste spillene har vært i en egen klasse i år, men kun ett spill kan vinne.
The Drifter er et av de beste pek og klikk-spillene som har kommet ut på denne siden av år 2000, og det gjør seg ikke bort mot mange av tidenes beste i sjangeren.
Det som allikevel skiller The Drifter fra de fleste tradisjonelle eventyrspill er tempoet. Mens sjangeren ofte er ganske treg av natur, er dette spillet en heseblesende reise med action fra start til slutt. Det er helt utrolig hvor bra flyten i dette spillet er uten at det tyr til billige triks som «Quick Time Events», hvor du må trykke febrilsk på en kombinasjon av taster.
Yes, I come from a land down under
Spillet har masse kule karakterer og den australske herkomsten ligger tykt klistret utenpå spillet, spesielt i form av spillets hovedperson Mick Carter. Han har en herlig aksent og gir spillet en ekstra røff og dramatisk nerve.
Historien er tydelig inspirert av både Steven King og John Carpenter. Musikken er også veldig stilig og passer perfekt i kombinasjon med alt allerede nevnt. Hadde dette spillet kommet ut rundt 1990 ville det vært en kultklassiker fordi det lener seg sterkt mot en del filmer som endte opp som akkurat det. Nå blir spillet nok dessverre oversett i stedet, men det bør du ikke bidra til.
Dette spillet passer selv for folk som ikke tradisjonelt liker eventyrspill, fordi du blir hele tiden dyttet i riktig retning, uten at spillet behandler deg som en tufs. For en herlig reise dette spillet er.
2. The Séance of Blake Manor
Dette er både spillet for de som ikke skjønte greia med det som er årets beste spill, og de som simpelthen ikke kan få nok av det. Ja, det er faktisk alle som liker spill.
The Séance of Blake Manor er det siste spillet til utviklerne av Darkside Detective, men hvis du tror dette er et koselig, lite, enkelt eventyrspill må du tro om igjen. Nei, dette er et mysterium hvor du blander Return of The Obra Dinn, Golden Idol og Sherlock Holmes-spillene.
På toppen av dette skrus ting opp enda et hakk så du har en levende historie som pågår samtidig som du prøver å nøste opp alle de utallig løse trådene du blir presentert.
De små grå
Dette er det nærmeste vi har kommet en episode om Hercule Poirot i spillform, hvor du faktisk er Poirot, og det er helt fantastisk.
Utviklerne har lagt handlingen til Irland i 1887 hvor du ankommer et gammelt gods som har blitt gjort om til et hotell. Evelyn Deane har forsvunnet kvelden før, og det blir din oppgave å finne henne før det er for sent. Du har 17 mistenkte og 3 dager på deg. Spillet går på tid, og hvis du gjør visse handlinger, som for eksempel å snakke med personer om forskjellige temaer, eller plukke opp en nøkkel, så går tiden framover.
Er det mulig å holde styr på alt dette?
The Séance of Blake Manor høres veldig overveldende ut. Heldigvis er det faktisk ikke det. Spillet har fantastiske oversiktsskjermer som hjelper deg med å holde styr på hvem som er hvem, hva du vet om den mistenkte og hvor de forskjellige personene er til enhver tid. Du har dessuten ikke like liten tid som det først virker som, men det at du har dette tidspresset på deg gjør at ting føles veldig prekært, og får deg til å sitte enda lenger fremme i stolen.
Historien, karakterene og skuespillet er veldig bra, og stemningen er kanskje årets beste. Det er ganske mange overnaturlige elementer her som stammer fra irsk folketro. Så hvis alt må være helt realistisk, blir du kanskje ikke like begeistret som jeg håper du blir av dette spillet.
Små tekniske utfordringer
Det eneste som trekker ned er at lastetidene blir veldig lange når du har spilt en stund, men hvis du starter spillet på nytt pleier det å løse seg. Normalt ville jeg også trukket for at det er veldig lange distanser du må gå om og om igjen mens du prøver å finne svaret på alle gåtene, men jeg var så oppslukt i dette spillet at det faktisk ikke gjorde noe.
Dette spillet er den ultimate komboen av mange herlige etterforskningsspill vi har fått de siste årene. Tror til og med at jeg liker det bedre enn Return of The Obra Dinn.
1. Blue Prince
Ikke bare er Blue Prince årets beste spill, men det er også et av tidenes beste spill. Måten dette spillet er designet og fortalt på er helt ubegripelig genialt.
Du settes i skoene til en ung kar som potensielt har arvet et gammelt gods, men bare om du finner rom 46 i et gods som kun ser ut til å ha 45 rom. Godset skifter også fasong hvor hver dag som går fordi her skal du velge mellom tre rom forskjellige rom som trekkes hver gang du åpner opp en dør.
Større sjanse å vinne i Joker Nord?
Dette høres veldig tilfeldig ut, og i starten følte jeg meg også ganske forvirret og sikker på at dette virket som en oppgave hvor du måtte satse på flaks. Men etterhvert som du spiller så forstår du mer og mer av mekanikkene. Du lærer også hvilken taktikk som gir best mulig fremgang i huset.
Gåter og historie hånd i hånd
Om dette var alt spillet hadde å by på hadde det allikevel vært ganske middelmådig. Men greia med Blue Prince er at det er et spill med lag oppå lag oppå lag oppå lag, og jeg har utelatt noen lag til. Etterhvert synker du ned et i en fascinerende historie om en familietragedie.
Det som knytter alt dette sammen er noen heftige gåter, og måten du løser disse på er å finne hint spredt rundt på godset og i områdene rundt. Gåtene blir etterhvert veldig, veldig vanskelige. Altfor vanskelige for meg, og jeg måtte bruke en guide flere ganger jo lenger jeg kom.
Lettere enn først antatt
Allikevel er det å komme til rom 46 ikke spesielt vanskelig, og selv etter jeg gjorde det følte jeg at jeg hadde hatt en tilfredsstillende opplevelse. Men det er da spillet faktisk begynner og jeg begynte å forstå at dette er et helt eksepsjonelt spill. Hvordan de har designet dette og fått alt til å henge sammen aner jeg ikke, men det gjør faktisk det.
Ingenting er noengang perfekt
Noen ankepunkter har jeg allikevel med spillet. Når man har kommet et stykke så er det lett å føle at det ikke er så mange løse tråder igjen fordi spillet har blitt så vanskelig og det er lett å overse noe. Derfor var det lett å fokusere ekstremt hardt på de jeg visste jeg ikke hadde løst.
Jubelen over å ha klart å en slik gåte stilnet allikevel fort når det viste seg at det bare var for å få en totalt ubrukelig pokal. Det går ikke an i et spill så vanskelig som dette.
Dessuten er det noen gåter hvor belønningen for å ha løst gåten er et hint til svaret på en lettere gåte som du har løst for lenge siden. Det er det eneste utvikleren ikke designet spesielt bra.
Polariserende spill
Blue Prince er helt klart ikke et spill for alle, men det er et spill alle bør prøve. Det er vanskelig, og det kan virke overveldende, håpløst og meningsløst i starten. Men hvis du først går all in og tar den blå pilla, så skal jeg love deg at du aldri vil finne et spillopplevelse som dette igjen.
Det var alt fra spillåret 2025 for min del. Hva har vært ditt beste spillminne? Del i kommentarfeltet eller på vår Discord-kanal.
Alle bildene kommer fra Steam.