Det tredje Larry-spillet satte et (midlertidig) punktum for serien, og introduserte en kvinnelig hovedperson.
Serien om den tilsynelatende uhelbredelige taperen Larry Laffer og hans uendelige jakt på damer fikk egentlig en veldig fin slutt. Han skjerpet seg skikkelig, fant drømmedama og kjærligheten, og den perfekte jobben som spilldesigner hos Sierra On-Line. Det utsvevende ungkarslivet var over, fra nå av var det bare én dame i Larrys liv.
Dette skjedde i Leisure Suit Larry III: Passionate Patti in Pursuit of the Pulsating Pectorals (prøv å si den spilltittelen kjapt fem ganger etter hverandre), som var ment som det siste spillet i serien. Spillet fikk faktisk en så definitiv slutt på Larrys saga at da Sierra fant ut at de ville gjenopplive serien et par år senere, med en ny, kortere og tjukkere Larry, hoppet de rett på Larry 5 for å (blant annet) slippe å forholde seg til alt som måtte ha skjedd mellom spillene for å sette Larry opp for nye jaktmarker.
Fra uberørt natur til Stillehavs-Vegas
Treeren startet allerede med en ganske grei situasjon for spillindustriens mest populære skjørtejeger. Der det første spillet i serien var en eneste lang damejakt ble toeren merkelig nok en slags spionkomedie der Larry ble jaget verden rundt av morderiske agenter og endte opp i en konfrontasjon med en stormannsgal superskurk på den bortgjemte stillehavsøya Nontoonyt. Etter den store finalen ble han en lokal helt. Han bosatte seg på øya, giftet seg med vakre Kalalau og fikk en godt betalt jobb i det nye selskapet til faren hennes.
Nå har det gått noen år. Nontoonyts innbyggere har omfavnet moderne kapitalisme og turisme, og øya har gjennomgått enorme forvandlinger. Spillet starter på et utsiktspunkt der Larry betrakter det nye landskapet – preget av hoteller, kasinoer og høyhus – og tenker over hvor heldig han er. Herfra går det bare nedover, både i bokstavelig og overført betydning, når han klatrer ned fra fjellet og finner ut at livets store kjærlighet har dumpet ham til fordel for ei annen dame. Og når han så ankommer jobben litt senere, viser det seg at kona var den eneste grunnen til at han beholdt stillingen sin i utgangspunktet, og nå blir han sparket – eller rettere sagt bowlet – ut døra av sjefen (som forøvrig heter Kenneth og ligner veldig på en viss Sierra-sjef).
Dermed er det bare å ta på seg den hvite polyesterdressen og gå tilbake til det Larry er aller best på. Og det går som det vanligvis går, helt til han treffer dama nevnt i tittelen og alt for en gangs skyld går helt perfekt. Nesten, i alle fall. En misforståelse i halvsøvne sender nemlig en sønderknust Larry ut i jungelen, fast bestemt på å leve ut sine dager sølibat og helst uten noen menneskelig kontakt overhodet. Da blir det opp til Patti å redde det gryende forholdet. Og mannen. Og seg selv, når ting forutsigbart nok går helt på trynet.
Ikke noe Tinder her i gården
Men eventyret starter altså betydelig mer jordnært enn det slutter. Larry, som nå er fri fra forpliktelser og arbeid – samt penger og husly, men det ordner seg sikkert – utforsker «nye» Nontoonyt på jakt etter selskap. Mesteparten av spillarealet han får tilgang på er åpent helt fra starten, og det gjelder bare å utforske. Det tar ikke så veldig lang tid å treffe turisten Tawni som soler seg på stranden, og siden hun på det tidspunktet er den eneste kvinnelige figuren i spillet er det åpenbart at det er hun som skal tiltrekkes først. Hun elsker suvernirer, og når Larry spør henne hva som skal til for at hun skal date en middelaldrende, overvektig mann med hårvekst i retrett er svaret enkelt og greit at hun er ganske materialistisk av seg.
Så de fleste finner nok ut av det til slutt, og Larry får sin første triumf i spillet – som selvsagt snus til katastrofe når underbuksene hans invaderes av en gjeng strandkrabber og han utbryter at han har «a really bad case of the crabs!» Med de ordene ute i det fri er det ikke så rart at hans nye partner avbryter både akten og forholdet umiddelbart.
Så da gjelder det bare å fortsette letingen. Felles for alle de aktuelle partnerne er at ting går veldig greit, og så veldig ille. På stadig mer fantasifulle måter. Jentene kommer alltid greit ut av det, men Larry kommer aldri helt i mål – noe han også advarer Patti om når det til slutt er deres tur. «I have a history of not finishing what I begin,» sier han.
Historie? Meeh…
Når sant skal sies, er det ikke mye til historie i mesteparten av Leisure Suit Larry III. Det handler stort sett bare om å finne ut hvordan man skal sjekke opp neste dame, og så får man ett eller annet ut av det som dytter spillet videre uten at det ene nødvendigvis har så mye med det andre å gjøre. Daten med Tawni går jo som nevnt dårlig, men hun kjøper tilfeldigvis en kniv under akten (ikke spør), og den ender opp i Larrys lomme. Og så viser det seg på mystisk vis at en kniv er akkurat det han trenger for den neste serien med puslenøtter.
Disse puslenøttene er relativt logiske, til Sierra å være. Spillet sender deg definitivt noen skruballer nå og da, men mesteparten bør være løsbart uten å ty til en løsning. I tillegg er spillet overraskende snilt, og det er sjeldent at det å eksperimentere tar livet av deg eller setter deg i en situasjon der du ikke kan vinne. Skjønt noen unntak er det, så lagre ofte og aldri overskriv gamle lagrefiler hvis du kan unngå det. Spillet beskytter deg heller ikke mot dumme valg, så hvis resultatet av noe du gjør virker uheldig, er det sannsynligvis bare å laste inn igjen en tidligere lagret spill.
Noen plagsomme sekvenser er det riktignok, slik som en fryktelig sekvens i et treningssenter der du garantert vil få eiendelene dine frastjålet og kun merke det etter en langdryg sekvens du sannsynligvis er veldig glad for å være ferdig med. Synd, nå må du gjøre alt på nytt! Den siste delen av spillet, der du styrer Patti, har dessverre flere slike situasjoner – og hvis du har glemt en bitteliten gjenstand fra tidligere må du gjenta så godt som hele greia for da er det ingen vei ut av spillets siste prøvelse.
«Så godt som hele greia» inkluderer forøvrig en av de største labyrintene Sierra noensinne lagde i disse eventyrspillene sine. Den er akkurat så gøy som du tror den er.
Men alt i alt er altså spillet relativt logisk og relativt snilt. Det har også en god del innhold (inkludert et par potensielle hanky panky-sekvenser) som er unødvendig å få med seg for å fullføre spillet. I avslutningssekvensen får du hint om ting du har oversett underveis, så du kan spille igjen for å sikre deg alle de 4000(!!!!!!) poengene spillet deler ut i løpet av en perfekt gjennomspilling. Blant annet er du nødt til å sitte gjennom en hel standup-forestilling full av dårlige vitser, skjønt det skal sies at avslutningsrutinen gjør hele den langdryge affæren verdt det.
En manual til glede og besvær
En ting du bør vite er at uten manualen som fulgte med spillet, kommer du ikke til å fullføre det på egenhånd. Det skjer rett og slett ikke. Manualen er laget for å etterligne et magasin for Nontoonyts innbyggere, og har artikler om ting og tang som skjer på øya – først tenker du sikkert at dette er en artig måte å drive verdensbygging på, men neida, så godt som alt er relevant til ett eller annet du må gjøre i spillet.
På den ene siden er dette noe jeg setter pris på – jeg liker i utgangspunktet når dataspill benytter seg av fysisk materiale for å gi opplevelsen og gåtene en ekstra dimensjon. Det er noe vi i stor grad har tapt nå som alt er digitalt. På den andre siden er det noe fantasiløst og etter hvert slitsomt over implementasjonen her, og vi er på et ganske mye lavere nivå enn for eksempel det Infocom la seg på med sine «feelies». Du må egentlig bare lese hele greia, og så gjerne gjøre det igjen når du sitter fast.
Det manualen ikke hjelper deg med er den aller første hindringen du møter i spillet, nemlig en quiz der svarene dine avgjør hvor sensurert spillet blir. Det gjelder å ha stålkontroll på utdatert amerikansk populærkunnskap om du skal få se nakne 16-fargers pupper. Skjønt det er egentlig ganske få slike i spillet, og det spørs om ikke sekvensen helt i starten – der Larry ser ei jente som kler av seg i leiligheten sin gjennom en turistkikkert (ikke creepy i det hele tatt!) – er den eneste der du faktisk får se noe. Hvis du hadde nok riktige svar på quizen, vel å merke.
Til gjengjeld får du senere i spillet en god titt på Larrys dinglende penis fra en noe uventet vinkel. Så det er jo noe.
Ellers er det vel unødvendig å påpeke at spillet kommer fra en annen tid, og kanskje til og med var litt utdatert da det opprinnelig ble sluppet. Det er litt kleint til tider. Men ting som at det ikke finnes en eneste kvinnelig bifigur som ikke Larry har muligheten til å prøve seg på høres kanskje ille ut helt til du innser at det omtrent ikke finnes mannlige bifigurer heller (og den eneste som i likhet med damene får eget portrett er en mannlig stripper).
Så er det jo også artig at det er dama som må redde dagen til slutt, og at Larry faktisk går gjennom en personlig utvikling underveis. Jeg skal ikke nødvendigvis forsvare alt spillet gjør, men å kritisere det for hardt snart 40 år etter at det kom ut i 1989 blir som å forsøke å sparke inn en vidåpen dør. Og ingen kommer til å spille Larry III i 2026 uten å vite nøyaktig hva de går til.
- Les også: Fem klassiske Sierra-eventyr
Du må spille med begge hendene
En av grunnene til at den gjennomsnittlige spilleren anno 2026 ikke kommer til å røre dette spillet er kontrollsystemet og presentasjonen. Larry III tilhører den generasjonen Sierra-spill som bruker 16-fargers EGA-grafikk og et grensesnitt der du styrer figuren din rundt med piltastene (musen er smått ubrukelig) og skriver inn kommandoer som «open door», «make lei» og «kiss woman» for å få ting til å skje. At ikke alle har sansen for dette, er forståelig – og slik var det forøvrig i 1989 også, og som vi vet var Lucasfilm Games allerede igang med å forvandle eventyrsjangeren for godt.
For meg er det riktignok perfekt; jeg elsker spill der jeg får skrive inn det jeg vil gjøre selv, og syntes disse generelt har et mye større handlingsrom og muligheter for vittige «feilmeldinger» enn spill med begrensede pek-og-klikk-kontroller. Men da er vi avhengige av at systemet fungerer og generelt skjønner hva du prøver på. Larry III gjør en relativt god jobb her. Stort sett fikk jeg spillet til å forstå intensjonene mine uten de helt store problemene, skjønt det var situasjoner der jeg måtte krangle med «parseren». Spesielt samtalene syntes jeg var overraskende knotete, og noen ganger virket det nesten tilfeldig om et samtaletema ble godtatt eller ikke. Rart.
Så er det jo selvsagt også vrient når man ikke har noen idé om hva spillet vil ha deg til å gjøre – i de tilfellene hjelper det definitivt med de mer begrensede pek-og-klikk-kontrollene i senere spill. Skjønt i dette spillet er jo løsningen da overraskende ofte å kikke i manualen igjen.
Når det kommer til selve presentasjonen er det litt både og. Sierra-kunstnerne har generelt gjort en fin jobb med å lage detaljerte og fargerike miljøer innenfor EGA-formatets begrensninger, men noen skjermer ser litt rare ut og de gangene spillet prøver seg med nærbilder er det med blandet hell. Et litt uventet problem med grafikken er at ting på skjermen gjerne blokkerer utganger, og at det kan være flere slike enn en det virker. Jeg gikk for eksempel flere timer uten å vite at øya har et advokatkontor, fordi jeg aldri fant veien til den skjermen.
Et helt okay gjensyn
Jeg stiftet først bekjentskap med Larry III mens jeg gikk på ungdomsskolen. En venn hadde fått fatt i Amiga-versjonen, med eske og manual og alt, og siden jeg var storforelsket i Sierra-spillet Quest for Glory var jeg alltid på jakt etter spill som kunne minne om det – i dette tilfellet brukte Larry III samme spillmotor og grensesnitt. At det kanskje var mulig å se en pikselpupp eller to var selvsagt heller ingen ulempe. Så jeg kastet jeg meg over sjansen til å låne det. Men gleden ble kortvarig, for spillet hadde selvsagt en haug av diskfeil som gjorde det umulig å komme særlig langt.
Slik var det å spille eventyrspill på Amiga den gangen – diskfeil var en konstant trussel, spesielt når mange ikke hadde vett nok til å bruke beskyttelse på diskettene sine og virusene fløyt fritt fra diskettstasjon til diskettstasjon. Og disse feilene dukket selvsagt opp når det passet som minst, i likhet med krabbene på stranden til Tawni.
Jeg har ved flere senere anledninger prøvd å komme igang med spillet igjen, men jeg har aldri klart å helt bygge opp den nødvendige entusiasmen. Denne påsken var det imidlertid tid for å ta seg sammen, og jeg brukte et par helligdager på syndig moro med Larry og Patti.
Det startet ganske bra – jeg fikk en umiddelbar nostalgisk reaksjon på EGA-grafikken og tekstkontrollene. De tok meg rett tilbake til barndommen og mitt elskede Spielburg. For anledningen spilte jeg Amiga-versjonen, som har identisk grafikk med PC-utgaven (og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte) men ekstra digitale lydeffekter. Spillets åpne verden ga meg også en god følelse; full av muligheter for litt småluguber moro.
Men jeg må jo innrømme at den gode følelsen bare delvis varte. På tross av den åpne verdenen er spillet veldig lineært, og det er egentlig ikke så fryktelig mye spennende her når alt kommer til alt. Spesielt siden spillet bare bruker en håndfull av de relativt få stedene som er tilgjengelig, og det blir veldig mye frem og tilbake.
Det er også noe litt tamt over alt sammen. Joda, sexscenene – om vi kan kalle dem det – er ofte morsomme. Men mesteparten av det som skjer mellom dem er preget av overraskende kjedelige oppgaver og sekvenser. På et tidspunkt må du få tiden til å gå, og da er løsningen bokstavelig talt å sette seg ned for å lese avisen. Det var vel ikke helt det jeg så for meg jeg skulle gjøre da jeg sto der på fjelltoppen og kikket utover Nontoonyt.
Så er det heldigvis noen høydepunkt her og der, og selv om humoren er litt utdatert er det lett å trekke på smilebåndet av både beskrivelser og hendelser. Den mer eksotiske sistedelen av spillet, der du altså spiller Passionate Patti, veier også litt opp for de litt tamme oppgavene i førstedelen til tross for visse frustrerene situasjoner. Ah, og avslutningen … den sitter faktisk helt perfekt.
Alt i alt? Det var trivelig, men å anbefale spillet som noen klassiker vil jeg ikke gjøre. Leisure Suit Larry III: Passionate Patti in Pursuit of the Pulsating Pectorals fungerer egentlig bare for de av oss som tilfeldigvis elsker akkurat denne generasjonen med Sierra-spill, og/eller er langt over gjennomsnittet interessert i (eventyr)spillhistorie. Resten kan fint stå over.
… noe som er lettere enn før, da spillet tidligere var til salgs sammen med resten av serien på både GOG og Steam, men nå er borte vekk. Men om du vil spille spillet, bør du kjøre det via ScummVM, da det for eksempel gir deg så mange lagrefiler du bare vil ha og muligheten til å starte uten å gå gjennom aldersverifiseringen. ScummVM støtter også Amiga-versjonen.
- Les også: Tilbakeblikk på King’s Quest
En liten notis om skjermbildene: De ble tatt via ScummVM, og det jeg ikke visste var at det som ble tatt bilde av var selve bildet på skjermen, ikke råbildet som i mange andre emulatorer. Derfor er det en viss ujevnhet i pikselhøyden, på grunn av skalering til fullskjerm-modus.
Jeg har forresten spillet i boks. Men ikke manualen!
