Slakt horder av zombier, banditter og kultister i dette turbaserte strategispillet.
Urban Strife er det første spillet til den rumenske utvikleren White Pond Games. Det er en ambisiøs tittel som prøver å gape over veldig mye. Inspirasjonskildene kan nok best spores tilbake til klassikeren Jagged Alliance 2, men også den nyere tittelen Dead State er det naturlig å sammenligne med.
Her skal vi nemlig nok en gang gi oss i kast med zombier. Jeg må innrømme at zombier er et konsept jeg har blitt ganske lei av. Hadde de bare gjort en artig vri på konseptet, men dette er så stereotypisk som du kan få det.
Kjent begynnelse
Spillet starter med at du blir transportert ut av Atlanta i en politibil i vill fart. Det uunngåelige skjer, bilen kræsjer, og alle bortsett fra deg dør.
Det er her du velger hvilket kjønn du er og hvilke egenskaper du skal ha. Skalaen for egenskaper går i utgangspunktet opp til 80, selv om du kan overstige dette etter hvert.
Jeg tenker at jeg skal prøve å bli som Lucky Luke. Derfor makser jeg marksmanship for å bli vilt god til å skyte og agility for å få masse action points. Skader heller ikke med maks intelligence for å kunne snakke seg forbi alle frekkasene som eventuelt skulle prøve seg.
Etter litt helseutfordringer blir du reddet og fraktet til en liten utpost. Denne ledes av Richard Attenboroughs karakter i Jurassic Park. Nei, jeg mener KI-bildet av ham. Spillet har fått litt kritikk for bruk av noe KI-grafikk, men det er ikke så kjempeplagsomt her.
Jeg vet ikke om det er utviklernes humor at noen av karakterene ligner på kjente skuespillere, fordi ikke lenge etter møter vi Lucy Liu. Eller Lucy Li som hun heter i dette spillet. De gadd ikke engang prøve å skjule det.
En gameplay-loop til besvær
Zombieapokalypsen er på vei, og du har tjue dager på deg før zombiene gjør deg om til haggis. I løpet av disse tjue dagene må du skaffe nok ressurser til å holde kolonien i live. Det innebærer blant annet å plukke opp så mye søppel at Blekkulf ville vært stolt. Mer om det senere. I tillegg må du bygge opp basens forsvar til å kunne motstå flere tonn med zombiekjøtt som prøver å valse over deg.
For å lykkes med dette må du oppsøke de mange områdene på kartet. De har tre forskjellige vanskelighetsgrader, lett, normal og vanskelig. Hvert av områdene er kontrollert av en av de tre grupperingene du møter i spillet. De er det kyniske militæret, en opportunistisk motorsykkelgjeng og noen gærne kultister. Disse kan du gjøre oppdrag for, så du får belønninger i form av oppgraderinger til basen din. I tillegg vil de like deg bedre, så du til slutt kan alliere deg med en av dem.
Dessverre er stort sett alle oppdragene bare å gå ut og banke en gjeng zombier og/eller banditter. Dette må du gjøre to ganger for hvert område. I tillegg må du drasse med deg alt skrotet som finnes på hele brettet så basen din får nok ressurser til å overleve.
Det gjør at den eneste fornuftige måten å løse oppdragene på er å utrydde alt og alle, for så å løpe rundt på hele brettet og fullaste hele teamet ditt med det som finnes. Til slutt må du humpe deg tilbake til basen fordi gruppa di knapt nok klarer å gå, siden alt er så tungt.
Den evinnelige grind
Trygt tilbake i basen må du finne og snakke med de forskjellige personene som er ansvarlige for hver enkelt ressurs. De ulike ressursene er materialer, bensin, mat, medisiner og moral. Hvorfor det er lagt opp til at du må løpe rundt på basen for å finne hver enkelt av disse menneskene for å gjøre dette aner jeg ikke. Det er en unødvendig prosess som bare kaster bort mye tid.
Det er også mulighet for å lage ting her, og oppgradere både det ene og det andre av utstyr du har. For å få til dette må du igjennom et brukergrensesnitt som ser ganske bra ut, men som er veldig tungvint å bruke. For eksempel når du skal dekonstruere ting for å få materiale til å lage ting du har bruk for, så vil du typisk nok dekonstruere ting som knapt nok henger sammen. Si du har tolv hjelmer av dårlig kvalitet, som du vil resirkulere for å lage noe annet av. Siden du har samlet så mye rart, så må du scrolle veldig langt ned på siden for å finne disse hjelmene. Men i det du dekonstruerer en, så spretter plutselig skjermen opp til toppen av lista igjen, så du må scrolle deg ned nok en gang. Dette må du da gjøre tolv ganger.
I det hele tatt tar alt i basen utrolig mye tid, og er ekstremt kjedelig. I tillegg så skjønner jeg ikke poenget med at den finnes i det hele tatt, fordi det er ingen vanskelige valg du må ta, og ressurser er ikke mangelfulle på noen som helst måte. Det er spilldesign på sitt verste, og det virker bare som om det er med fordi det er et punkt på en liste over ting utviklerne ville trykke inn i spillet.
Kamp er gøyish
Jeg har sagt mye negativt om spillet til nå. Allikevel, selv om vi må bruke veldig mye tid på fjas, så er hoveddelen av spillet turbaserte kamper, og det er til tider moro.
Alt du foretar deg i kamp koster action points, og du kan velge mellom en lang rekke med våpen å bruke. Både nærkampsvåpen og alt fra pistoler til store maskingevær. Du kan gjemme deg bak ting for å ikke like lett få en kule i nøtta, og du kan bruke overwatch for å beskytte dine egne og lure fiendene til å gjøre noe overilt.
I tillegg er det mulig å sikte på forskjellige kroppsdeler. Dessverre ser vi her igjen et veldig rart designvalg. Det er alltid omtrent like stor mulighet for å treffe hode som å treffe en av de andre kroppsdelene, bortsett fra overkroppen. Så det ender bare opp med at du sikter på hodet, eller hvis det har for lav sannsynlighet for treff, så går du for overkroppen.
Skytevåpen lager også mye lyd, og zombier er omtrent blinde. Så på brett hvor det er zombier lønner det seg å løpe rundt på brettet med et par stykker bevæpnet med kniv og slakte hele gjengen før de får summet seg. Resten av gruppa er det bare la henge ved bilen. Zombier står også stort sett bare stille, så dette er en altfor enkel og effektiv taktikk.
Kamper mot mennesker er det som er det absolutt morsomste med spillet. Spesielt de første brettene er veldig gøy fordi det ikke renner over av fiender. De kan by på noen herlig taktiske kamper, og er den klart beste delen av spillet. Mennesker står ikke nødvendigvis stille og det er veldig tilfredsstillende å prøve å posisjonere seg bedre enn motstanderen.
Dessverre viser det seg litt lenger ut i spillet at posisjonering får mindre og mindre å si. Fiendene har nemlig lasersikte, og du er alltid i undertall. Hvis ti fiender skyter på deg, så treffer de alle mann, uansett hvor godt du prøver å gjemme deg. Selv oppe på et tak gjemt bak en mur ble jeg kålrabistappe mot folk som stod på gata nedenfor. Du må alltid tynne ut fiendens rekker med å snike deg rundt med kniv før en skuddveksling starter. Gjør du ikke dette, så er du ferdig.
Jank og lost in translation
Selv om brukergrensesnittet er relativt oversiktlig, så går manøvreringen veldig tregt. Det er ikke få ganger jeg har prøvd å bytte karakterer for sende denne til et nytt sted på brettet, bare for å se at spillet ikke registrerte at jeg klikket på en ny karakter. Det fører til at jeg beiner avgårde med feil fyr.
Samme problemet oppstår når jeg prøver å gå fra stående til knestående. I stedet for å løpe, som bruker færre action points enn å gå på huk, så vimser du bortover som når Dr. Zoidberg prøver å rømme. Da mister du naturligvis muligheten til å skyte, eller du blir stående lagelig til hogg midt ute i ingenmannsland.
Jeg savner også litt informasjon om hva som er poenget med å stå oppreist i forhold til å sitte på huk. Jeg regner med at du får bedre beskyttelse, men hvor mye? Som nevnt tidligere blir jeg alltid truffet uansett. Og hvor mye blir du egentlig beskyttet bak et gjerde? Det mest interessante med strategispill er å veie risiko opp mot det sikre. Her føler jeg ikke på det i spesielt stor grad fordi det er for mye jeg bare må gjette på.
Det er dessverre heller ingenting bra å si om historien, karakteren og hvordan spillet er skrevet. Faktisk er det noe av det svakeste med spillet, men heldigvis er det ikke altfor mye historie og dialog her. Etter hvert klikket jeg meg bare fort videre så jeg slapp å lese hva som stod. Noe kan sikkert tilskrives at det ikke er skrevet av noen med engelsk som morsmål, men i et spill som vil være historiedrevet så må det være mye bedre enn dette. Det er også minimalt med valg og konsekvens her, og det å makse intelligence, som jeg nevnte i starten av artikkelen, viste seg å være totalt ubrukelig.
Konklusjon
Etter tjue timer og fem dager i spillet, så hadde jeg allerede oppnådd å alliere meg med en fraksjon og sikre basen mot zombieapokalypsen. Allikevel forventer spillet at jeg skal grinde ressurser i femten dager til. Det blir i overkant for meg, så jeg fikk aldri sett det endelige slaget mot zombiene. Jeg føler uansett at jeg har sett det spillet har å by på, og mer til, selv om jeg gikk glipp av dette.
Til tross for at det er veldig mye galt med Urban Strife, er det allikevel et spill jeg anbefaler om du er veldig glad i sjangeren, og tolererer mange skavanker. Det er ikke så mange nye spill av denne typen som kommer ut, og i alle fall ikke så ambisiøse. Så hvis du er sulteforet på taktiske kamper er dette noe av det bedre fra nyere tid. Hvis du ikke er allergisk mot spillhistoriske spill, så kan det nok allikevel lønne seg å gå lenger tilbake i tid.
Urban Strife er tilgjengelig på PC (Steam). Vi har mottatt anmelderkode fra utgiver Microprose. Her er en trailer: