Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 1)

I min tid som gamer er det to selskaper som har en spesiell plass i mitt hjerte. Det første er Microprose og senere Firaxis, som med Sid Meier i spissen skapte Civilizationfranchisen. Det andre er Paradox Interactive med Johan Andersson i spissen, som har gitt meg mer spillglede enn vel sunt er, med serier som Europa Universalis, Hearts of Iron, Victoria og ikke minst Crusader Kings.

Sistnevnte er et rikt strategispill med sterke innslag av hva jeg av mangel på en bedre beskrivelse – det er ganske unikt – vil kalle rollespill. Du spiller som overhodet for en familie i middelalderens Europa, enten som greve, hertug, konge eller keiser. Du kan starte som en ubetydelig greve og på et par generasjoner streve deg opp til keiser over store deler av Europa, ved hjelp av ekteskaplige allianser, mord og intriger. Og penger. Penger kjøper leiesoldater, må vite. Religion spiller selvsagt en stor rolle, og kjetteri kan enten skape store problemer eller store muligheter.

I denne forbindelse ble jeg inspirert til å skrive et aldri så lite historieverk over Norgesveldet, det mektige norske riket som i vikingtiden utfordret de europeiske kongehus. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, så fort jeg trykket av pauseknappen forandret jeg, som jarlen av Østlandet, Haraldr I «Hårfagre», historien som vi kjenner den.

Jeg håper dere vil bli med meg og følge historien slik den utfolder seg i Crusader Kings II, i Norgesveldet – Historien om de norske kongene!

Haraldr I «Hårfagre»

(866-898)

Haraldr, den første norske kongen, er godt kjent blant nordmenn. Da han bestemte seg for å forene de norske småkongedømmene skal han ha sverget dyrt og hellig å ikke klippe håret før han hadde fullført målet. Etter å ha samlet hæren sin, startet en lang reise for ham og det lille kongedømmet hans. En reise som skulle forandre vikingenes verden for alltid.

Landområdene som var kontrollert av Haraldr, småkonge av Østlandet, i 867.
Landområdene som var kontrollert av Haraldr, småkonge av Østlandet, i 867.

Familie

Haraldr var gift med én eneste kvinne hele sitt liv, hans livs kjærlighet, Rögnhildr. Han var dog en kåt mann, og skaffet seg i løpet av livet minst fem konkubiner. Fire av dem fant han i nærliggende viking-riker, men den femte, Wynnflæd, var en kristen slave som han skaffet seg fra et småkongedømme på de britiske øyer.

Hans første konkubine, Astrid, var utro med en nabokonge og fikk dennes barn. Hun endte sitt liv dypt i et av Haraldr sine fangehull.

Haraldr fikk så langt vi vet ni barn med sin kone og sine konkubiner:

  • Halfdan
  • Dyre
  • Thorolfr
  • Kraka
  • Tyke
  • Asta
  • Thordr
  • Saga
  • Ormr

Hans andre sønn, Dyre, endte etter hans død opp som konge av Norge, eller Norgesveldet som det middelalderske Norge er kjent som for dagens nordmenn.

Hans styre

I løpet av bare åtte korte år forente Haraldr hele Norge, utenom en liten del av Sørlandet, som var kontrollert av den mektige småkongen av Jylland i dagens Danmark.

Han turde dog ikke erklære seg konge av Norge på dette tidspunktet, siden han i følge sagaene hadde blitt advart av Odin selv at han ennå ikke var verdig tittelen. Sulten på mer makt og mer land invaderte han snart småkongedømmene i Sverige. De nordlige kongedømmene falt raskt, en etter en, men i 874 stoppet angrepene og kongen satte ut i viking til de britiske øyer.

I fire år herjet han den britiske kysten, og i følge sagaene fikk han i 878 besøk av Odin i teltet sitt, der han ble fortalt at han nå hadde gudenes velsignelse til å krone seg som konge av Norge. Samme år samlet de norske jarlene seg på tinget og hyllet Haraldr I «Hårfagre» som konge av et forent Norge.

De neste tolv årene var en rolig tid i det unge norske kongedømmet. Kongen konsoliderte sin makt og holdt seg i ro i sitt nyvunne rike. Utsendinger ble sendt til småkongedømmene på øyene i Nordsjøen og til nybyggerne på Island, og alle utenom en erklærte sin lojalitet til den nye kongen.

Etter disse årene var gått ble kongen like fullt rastløs, og i 890 invaderte han med en stor hær de britiske øyer. Etter å ha skaffet seg et brohode i det nordlige Skottland sendte Haraldr et ultimatum til de irske småkongene; underkast dere mitt overherredømme, eller dø. Ikke en eneste småkonge underkastet seg og den grønne øya ble besøkt av krigens spøkelse det neste tiåret. Den eneste flekken på øya som ikke ble invadert, var landområdene til en slektning av Haraldr i øst.

Invasjonen var en stor suksess, og en etter en ble småkongene slått i kamp og landene deres lagt under den norske kronen. Men i midten av 898 møtte invasjonshæren en like stor hær, da de gjenværende småkongene hadde samlet seg under ett banner. I løpet av kampen ble Haraldr truffet av en pil og bare timer senere lå han død i teltet sitt. Hæren hans flyktet og Norgesveldets fremtid lå i hendene på hans sykelige sønn og arving, Dyre I.

Norgesveldet da kong Haraldr I «Hårfagre» døde, i 898.
Norgesveldet da kong Haraldr I «Hårfagre» døde, i 898.

Ettermæle

Samtidige kristne kilder avslører en ambivalens overfor vikingkongen. Både redsel og respekt kan leses ut fra kildene. I løpet av noen få tiår hadde de krigerske småkongedømmene i Norden i stor grad blitt forent, og den katolske bastionen Irland var nesten helt under de hedenske vikingenes kontroll.

Dagens nordmenn ser generelt på Haraldr I som en av de viktigske kongene i norgeshistorien, mannen som forente Norge og la grunnlaget for dagens norske stat.

Her er alle de 27 delene av historien:

Fortsett til del 2

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar