Spilldagbok: Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 23)

Under keiser Geirr I «den Rettferdige» forandrer keiserdømmet Skandinavia seg fullstendig, fra et Nordsjø-imperium til et Atlanterhavs-imperium.

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.

Geirr «den Rettferdige»
(1307-1358)
geirr1

Geirr «den Rettferdiges» regjeringstid så de største forandringene i det skandinaviske imperiet på generasjoner. Han ekspanderte i alle retningene, la til hele kongedømmer og gjorde imperiet enda mer dominerende i europeisk politikk. Imperiet fikk dog langt større grenser, noe som også gjorde det potensielt mer sårbart. Hans regjeringstid var også tiden da imperiet møtte en helt ny, fiendlig religion; islam.

Riket ved Geirr Is maktovertakelse.
Riket ved Geirr Is maktovertakelse.

Familie
Geirr var gift ikke mindre enn fem ganger. Hans første ekteskap var et strategisk et, til en prinsesse av Aragon ved navn Munia. Hans fire neste ekteskap var til tidens over gjennomsnittet smarte og geniale kvinner; keiseren var, ble det sagt, svært tiltrukket av intellekt og omga seg med de beste menn og kvinner han kunne oppdrive. Hans andre kone var datteren til en av hans jarler, Cristina. Hans tredje og fjerde var døtre av lokale baroner, Eldonza og Inga. Hans siste kone, og den eneste som overlevde ham, var datteren av enda en lokal baron, Winidilda. Sammen ga disse kvinnene ham seks barn, hvorav en skulle etterfølge ham på tronen:

  • Maer
  • Hemming
  • Tryggve
  • Klas
  • Alvör
  • Hrane

I sine siste år fikk keiseren også et barn utenfor ekteskap:

  • Saga

Hans styre
Det første den nye keiseren gjorde, var å gi fra seg kongedømmene Wales og Finland til lojale vasaller. Dette ga ham sterkere vasaller som kunne, og senere ville, bli farlige motstandere. Men riket var nå stort, og det var vanskelig å styre de mange vasallene. Reform med større vasaller var derfor nødvendig.

Tradisjonen tro startet den nye keiseren en hellig krig mot de slaviske naboene i øst, og krevde kontroll over jarldømmet Rostov. Krigen var vunnet innen ett år var gått. Kort tid etter tok Geirr en beslutning som skulle forandre imperiet for alltid. Skandinavia hadde alltid vært et Nordsjø-imperium, fornøyd med å dominere Nord-Europa. I sør-vest var Europa dominert av mellomstore kongedømmer, hvor kun det baskiske kongedømmet Aragon nådde større høyder. Kongedømmet Aquataine i sør-Frankrike var i en borgerkrig i 1312, og på denne tiden kom keiserens fetter til ham, og tilbød å bli hans vasall om han fikk støtte til å ta over tronen som konge av Aquataine. Keiseren godtok tilbudet og sendte sørover alle troppene hans britiske undersåtter kunne gi ham. I løpet av mindre enn to år var den gamle kongen avsatt og erstattet med keiserens fetter. Etter en kort krig mot den rebellske hertugen av Toulouse, som ble tatt til fange i den første kampen mellom hærene, var kongedømmet forent under Skandinavia.

Full av entusiasme etter dette kuppet, erklærte keiseren at Skandinavia var skjebnebestemt til å herske over Atlanteren og søkte opp en annen fetter, som hadde et krav på den portugisiske tronen gjennom et gammelt giftemål et par generasjoner tilbake. De mektige hærene fra norden ble sendt sørover til Iberia, og snart var de portugisiske armeene knust. I 1320 overga kongen av Portugal tronen til erobrerne fra nord.

De neste årene bygget keiseren opp kronlandene og sikret seg mer makt over det vidstrakte riket. Men i 1325 måtte han gripe inn i sine nyvunne landområder i sør. En kjettersk tronpredent klarte å slå den nyslåtte kongen av Portugal i kamp og hevdet seg å være den nye portugisiske kongen. Ikke bare var tronpredenten en kjetter, men hun var også en kvinne. Da hun ble avkrevd kongedømmet eller bli knust av keiserens store hær, ga hun opp. Men så ble hun tilsynelatende gal og erklærte fra sine ennå lojale landområder i Maghreb i dagens Marokko, at hun skulle avsette Geirr. Ørkenkrigen mot henne var naturlig nok kort, og hun ble landsforvist, mens keiserens andre sønn, Trygve, ble gitt kongedømmet i stedet for hans svakelige slektning.

De neste to tiårene var preget av opprør blant bøndene i riket og de slaviske hedningene, men Geirr stoppet ikke ekspansjonen eller omstruktureringen av riket. I 1327 erklærte han krig mot Astruria for kontroll over jarldømmet Navarra i baskernes kjerneland, og ikke lenge etter dette, i 1332, opprettet han to nye kongedømmer; Navarra i det nordlige Iberia og Gardariki i de russiske landområdene han kontrollerte. Han erklærte så krig mot det muslimske kongeriket Mauritania i Nord-Afrika, og dermed var den første skandinaviske hellige krigen mot islam i gang. Det skulle ikke bli den siste. Kravet var kontroll over jarldømmet Tangier. De muslimske hordene var sterke, men til slutt, i 1335, ble de overvunnet.

Etter denne krigen ble de neste elleve årene brukt til å bygge opp den keiserlige hæren etter de mange tapene i den afrikanske varmen. Dette tømte nesten hele skattkammeret, men hæren var nå sterkere enn noensinne. Etter disse elleve årene var gått, erklærte Geirr krig mot det lille kongedømmet Castille i det sentrale Iberia, for kontroll over provinsen Asturias de Santillana. Krigen var en ren formalitet. Han sendte deretter hæren sin til Afrika igjen, hvor det mauritanske sultanatet, styrt av Bakrid-familien, var svekket av indre strid. Han krevde kontroll over jarldømmet Marrakech. To år senere var krigen vunnet, og han sikret seg deretter raskt kontroll over det uavhengige høvdingdømmet Canarias langs kysten. Dermed var den nord-afrikanske kysten sikret for Skandinavia.

Deretter overrasket han alle med å erklære at også Kvitsjøen langt i nord også skulle tilhøre keiserriket, slik at riket ville strekke seg fra Sahara og nesten til Nordpolen. I nord var vinteren på sitt kaldeste, og denne i utgangspunktet lille krigen skulle koste keiserriket mer menn enn de afrikanske krigene hadde gjort. Keiseren virket likevel å ha mistet vettet, og beordret store tropper å marsjere inn i isødet. Etter fem lange år var krigen vunnet, og jarldømmet Bjarmia i nord var skandinavisk, om enn for en høy pris. To år senere døde keiseren en naturlig død. Han var etterfulgt av sønnen Hemming I «den Store».

Riket ved Geirrs død.
Riket ved Geirrs død.

Ettermæle
Regjeringstiden til Geirr I «den Rettferdige» så enorme forandringer i Norgesveldets historie. Spirene til forandringen av Nordsjø-imperiet til et Atlanterhavs-imperium var ikke bare plantet, men også i god vekst. Geirr forlot denne verden etter å ha fullstendig forandret imperiet han overtok. Han er husket som en av de viktigste keiserne av Skandinavia noensinne.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.