Spilldagbok: Quest for Glory II – Trial by Fire

Etter å ha blitt en helt i Quest for Glory: So You Want to be a Hero, fortsetter eventyrene i oppfølgeren.

For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i spill nummer to.

Quest for Glory II foregår i et ørkenland inspirert av arabiske eventyr som Tusen og én natt. Størsteparten av handlingen finner sted i Shapeir, en by der mennesker og en rase menneskelignende katter (som kalles «katta») lever sammen i harmoni. Denne byen har en søsterby ved navn Raseir, der den gamle emiren har forsvunnet, og mørk magi har tatt over. Nå trues også Shapeir av de samme kreftene.

Spillet er en kombinasjon av rollespill og eventyrspill, der mange av gåtene har flere løsninger og du har figuregenskaper som avgjør hva du kan og ikke kan gjøre. Disse egenskapene kan trenes opp ved bruk. I tillegg har spillet kamp, og et enkelt magisystem. Det fungerer ganske likt originalen, som jeg har skrevet et stort tilbakeblikk på.

Da jeg importerte helten min fra originalspillet, skjedde det noe litt merkelig – klassen ble endret fra «thief» til «fighter». Det er muligens fordi jeg spiller PC-versjonen av Quest for Glory II, mens jeg spilte Amiga-versjonen av originalen. Jeg har likevel alle egenskapene og de magiske formularene jeg hadde før, og jeg tror ikke det skal påvirke spillet. I bildene til høyre kan du se figuregenskapene mine, fulgt av innholdet i ryggsekken og de magiske formularene.  Helt nederst i teksten har jeg lagt inn en kjapp forklaring av de forskjellige tingene.

Om du får lyst til å spille med, er Quest for Glory II tilgjengelig både på GOG og Steam. Men nå er det på tide å starte eventyret!

Nytt land, nye muligheter

Så, jeg har blitt en helt. Jeg reddet både sønnen og datteren til baronen av Spielburg, jagde heksa Baba Yaga fra dalen, og sørget for at de tidligere så organiserte bandittene mistet lederne sine. Enhver normal person ville slått seg til ro med dette, og det var vel egentlig det jeg også hadde tenkt å gjøre – faktisk hadde jeg allerede sett ut et hyggelig lite sted ved innsjøen der jeg kunne bygge og bo. Men noen av mine nye bekjentskaper ville det annerledes. Eierne av vertshuset Hero’s Tale, kattaene Shameen og Shema, ville reise tilbake til det gamle hjemlandet sitt sammen med handelsmannen Abdulla. Og de ville ha meg med seg. På et flygende teppe, av alle ting.

Før jeg visste ordet av det, klamret jeg meg altså fast for harde livet på et ustabilt tøystykke som suste sydover, over fjell, skoger, hav og til slutt, en stor og gold ørken. Det var ikke en opplevelse jeg har lyst til å gjenta på en stund, men vi kom nå frem – og skapte rimelig mye oppstyr i byen Shapeir da vi landet. Det var omtrent på dette punktet jeg besvimte av utmattelse, og sov i det som må ha vært flere uker.

Da jeg endelig kom til hektene igjen, hadde Shameen og Shema allerede fått kjøpt og innredet et nytt vertshus. Her har jeg fått mitt eget rom, helt kostnadsfritt – paret er åpenbart takknemlige for at jeg fikk reddet eiendelene deres fra bandittene i Spielburg – og jeg loves gratis mat og husly så lenge jeg er i Shapeir. Snilt gjort, får bare håpe de ikke har hatt noen baktanker med å dra meg med hit. Jeg er på ferie, ikke jobb!

På tide å utforske!

Min første dag i byen starter altså i vertshuset til mine gamle venner, der jeg også treffer Abdulla. Vi snakker om løst og fast mens jeg spiser et herlig måltid tilberedt av Shema, men jeg har egentlig ikke tid til å prate. Jeg vil ut for å utforske, noe Abdulla også oppfordrer meg til. Etter å ha takket for maten, reiser jeg meg opp og går ut i Shapeirs gater.

Like utenfor vertshuset treffer jeg en rimelig irriterende selger ved navn Ali Chica, som prøver å prakke på meg den ene unyttige suveniren etter den andre. Jeg legger imidlertid merke til at sammen med alt våset, har han to tilsynelatende ganske hendige ting – et kart, og et kompass. Fra min luftige ankomst til byen, husker jeg at den var mildt sagt enorm, og preget av labyrintaktige gater som jeg ikke har noe håp om å finne frem i uten kart. Så jeg spør hva de to tingene koster. En dinar hver, forteller han, men når jeg fomler frem gullmyntene mine vil han ikke ha noe med dem å gjøre. Gull er tydeligvis ikke så universalt som jeg hadde trodd.

Heldigvis vet han råd, og forteller meg at jeg kan dra til pengeveksleren for å få «ordentlige» penger. Han gir meg til og med instruksjoner om hvordan jeg skal komme dit. Jeg prøver å høre etter, men forklaringen er lang og forvirrende, og på ett eller annet tidspunkt faller jeg av.

Ellers ser jeg en blomsterselger og en fløytespillende slangetemmer her, men siden de heller ikke vil ha gullmyntene mine, får jeg bare følge Alis instruksjoner, og finne denne pengeveksleren. Det begynner greit, men etter noen minutter i Shapeirs labyrinter har jeg mistet totalt kontrollen, og vandrer rundt på måfå. Utrolig nok, finner jeg likevel frem. Pengeveksleren – en slående vakker kvinne ved navn Dinarzad – holder til i en mørk bakgate som egentlig virker som et veldig merkelig sted for en slik forretning.

Skal, skal ikke …

Den tause vakten holder øye med meg mens jeg fomler frem mine 186 gullmynter, og Dinarzad bruker ikke lang tid på å veksle dem inn i 117 dinarer. Hvorvidt kursen er rettferdig eller ikke, aner jeg ikke. Jeg har vel en mistanke om at den ikke er det. Mistanken vokser etter at Dinarzad nærmest sier rett ut at hun har et tett forhold til de lokale tyvene, som ikke har noe laug slik som i Spielburg. Det forklarer lokasjonen – i tillegg til å veksle penger, kjøper hun også tyvgods.

Jeg hadde egentlig tenkt å legge livet som tyv bak meg, men det er noe med Dinarzad som får meg på andre tanker (muligens utrigningen). Så jeg gjør det klart at jeg er en tyv selv, og hun ber meg om å komme tilbake i morgen, «med riktig verktøy og litt olje for å sikre at det glir lettere inn». Hm.

På veien tilbake har jeg god tid til å tenke over hvorvidt jeg vil ta opp igjen min gamle karriere, ettersom jeg ikke husker hvor jeg kom fra, og går meg vill igjen. Denne gangen snubler jeg til slutt ut i et stort, åpent område med ei fontene og en rekke salgsboder. Det er glovarmt, og på tross av at jeg har labbet rundt i skyggene i hele dag, føler jeg meg allerede dehydrert. Heldigvis er det ingen som reagerer når jeg drikker litt av det klare, kalde vannet i fontenen. Fra denne plassen er det også lett å finne veien tilbake til inngangen og Ali Chica, der jeg endelig får kjøpt kart og kompass.

Nå er det midt på ettermiddagen, så jeg har fortsatt god tid til å utforske mer av byen. Jeg starter ved å dra tilbake til fontenen, der jeg nå tar de ulike butikkene og bodene i nærmere øyesyn. Bodene drives av kattaer, og jeg ser et par som selger mat slik som stekt og tørket kjøtt, en som selger potter, en som selger kurver, en som selger lamper og en som selger planter. Jeg slår av en prat med noen av dem, men jeg kjøper ingenting enn så lenge. Det nyttigste er nok mat, men jeg har et par rasjoner i sekken, og spiser jo uansett gratis på vertshuset.

Butikkbesøk

Ved fontenen finner jeg også byens apotek, der en fyr ved navn Harik Attar jobber utrettelig med å kombinere ulike ingredienser. Han forklarer at hans vidundermedisiner kommer i pilleform i stedet for som drikke, slik jeg er vant med fra Spielburg, men ellers virker det som han selger mye av det samme. Jeg biter meg merke i noen piller som kurerer gift; slikt har jeg ikke hatt behov for før, men kanskje den lokale faunaen er hakket farligere enn i Spielburg. Prisene er ikke like ille som hos healeren i Spielburg, men pillene er ikke direkte billige. Jeg kjøper tre energipiller for totalt fem dinarer, og lar det være med det. Jeg er tross alt på ferie her, ikke på jobb. Sier jeg til meg selv igjen og igjen.

Harik Attar forklarer også at selv om han primært lager piller, har han oppskriften til en «dispel magic»-drikk. Men han trenger en spesiell ingrediens for den – noe som kalles «fruit of compassion». Jeg aner ikke hvorfor jeg eventuelt skulle trenge en slik drikk.

Det andre etablissementet ved fontenen er en magibutikk, og her angrer jeg umiddelbart på at jeg gikk inn. Eieren er en gnom ved navn Keapon Laffin (urgh), og som gnomer flest har han fryktelig, fryktelig dårlig humor. Før jeg i det hele tatt får sagt hva jeg er ute etter, har jeg måttet lide meg gjennom en serie ordspill, det ene mer tragisk enn det forrige. Når jeg endelig får lov til å åpne kjeften, spør jeg om hvilke magiske formularer han har til salgs. Det viser seg at jeg kan de fleste av dem allerede, men «levitate» og «force bolt» er nye. Når det kommer til magi, er jeg alltid av den oppfatning at «jo mer, jo bedre», så jeg kjøper begge to. Det kommer totalt på 50 dinarer. Yikes, han fyren kan Keapon Laffin hele veien til banken!

Ok, jeg vet hvor døra er. Takk for meg!

På vei ut begynner gnomen å snakke om ei dame som heter Aziza. Hun er visstnok noen jeg bør treffe hvis jeg har interesse av magi, og det har jeg jo. Forhåpentligvis er hun ikke like irriterende som ham.

Hvor holder eventyrerne hus?

Det neste på agendaen er å se om det finnes noe lokalt eventyrerlaug, og jeg bestemmer meg for at det bør være på plassen merket av som Fighter’s Plaza. Jeg drar dit. Her blir jeg først huket tak i av to selgere – den ene selger vannskinn, og den andre selger sekker å ha ting i. Jeg tenker jo at jeg skal utforske mer enn bare byen på ett eller annet tidspunkt, så et ekstra vannskinn er nok lurt. Det samme kan en sekk være. Jeg kjøper begge deler. Så svipper jeg innom den lokale smeden, som er en arrogant og frekk fyr jeg umiddelbart misliker minst like mye som Keapon Laffin. Men han selger i det minste et tilsynelatende ganske bra sverd, til 100 dinarer. Får eventuelt komme tilbake senere.

Som jeg mistenkte, er det også et eventyrerlaug i byen. Like utenfor ligger en merkelig fyr ved navn Rakeesh. Han minner litt om kentaurene jeg traff i Spielburg, men i stedet for å være halvt hest og halvt menneske, er han … vel, for det meste ganske løve-aktig. Jeg har aldri sett noen slike før, men jeg kommer godt overens med Rakeesh. Det virker som han har kommet hit for å hjelpe sultanen med noe trøbbel (han nevner mørk magi, som ikke høres ut som noe jeg har lyst til å bli innblandet i), men at han ikke lenger er den helten han en gang var og tror det trengs yngre krefter for å løse byens problemer. Gulp.

Det ene bakbeinet hans er bandasjert, og han forteller at han fikk et sår som nekter å leges skikkelig i kamp med en demon for lenge siden. Jeg forteller ham om mine eskapader i Spielburg, og han virker imponert. Kanskje jeg er den helten Shapeir trenger, sier han. Jeg har en følelse av at denne ferien blir mer komplisert enn jeg håper. Rakeesh nevner forøvrig også Aziza, og han forteller meg i tillegg navnet på gata hun bor i – Shmali Tarik, som er litt nordøst for fontenen. Greit å vite.

Jeg sier farvel til Rakeesh, og går inn i eventyrerlauget. Her treffer jeg en kvinnelig kriger ved navn Uhura, som kommer fra kontinentet lenger syd. Jeg trenger ikke å studere henne særlig lenge for å skjønne at hun er den typen person man helst vil ha på sin side i en kamp, og siden jeg frykter all feiringen etter heltedådene mine i Spielburg har sløvet meg ned, spør jeg om hun kunne tenke seg en liten treningsøkt. Det er hun umiddelbart med på, så vi går inn i et annet rom for en vennlig kamp.

Au.

Jeg tenker i mitt stille sinn at det jommen er godt det ikke var flere folk som henne i Spielburg, for da hadde det neppe vært særlig mange problemer igjen å løse for folk som meg. Men hun later i det minste som om hun ikke er skuffet over hvor lenge jeg holdt ut, og takker for økten.

På tide å ta kvelden

Siden hver eneste muskel i kroppen gjør vondt, vil jeg helst bare tilbake til vertshuset for å sove, men først tar jeg en titt på oppslagstavla for å se hva slags småjobber en helt på ferie kan ta på seg for å tjene noen raske penger. Det viser seg at både apotekaren og innehaveren av magibutikken trenger ingredienser, så jeg får snakke med dem i morgen. Jeg ser også at det er en stor belønning på tusen dinarer for den som finner ut hva som har skjedd med den gamle emiren av Shapeirs søsterby, Raseir. Hm. Hvis jeg rent teoretisk ikke hadde vært på ferie, så hadde jeg vært interessert.

Jeg skriver også inn navnet mitt i den lokale loggboka, slik jeg gjorde i Spielburg. Så sier jeg farvel til Uhura, som fortsatt gjør en god jobb med å ikke le av min patetiske form, og går ut. Det har blitt mørkt, og gatene er nå ganske tomme. Det passer meg bra, så jeg går tilbake til vertshuset så raskt som mine støle føtter kan klare, og deiser ned ved bordet til Abdulla. Shema kommer umiddelbart ut med et ferdig måltid – lammekjøtt innsmurt i honning med mandler, og kylling i karri. En rar kombinasjon, men den smaker deilig. Det samme gjør brødet og salaten som følger med, og Shemas fantastiske te. Jeg kan vende meg til dette livet, tenker jeg, før kroppen begynner å verke igjen.

Abdulla forteller meg litt om den forsvunne emiren, som visstnok var en veldig godhjertet person, men ikke særlig modig. Etterfølgeren hans kan man ikke si det samme om, og alt tyder på at det er store problemer i Raseir. Forhåpentligvis holder de seg der. Jeg takker for selskapet, og snubler inn i rommet mitt, der jeg knapt får klærne av meg før jeg sovner.

Fortsettelse følger!

De magiske formularene jeg hadde da jeg importerte figuren, og hva de gjør:

• Open – åpner en dør eller noe annet
• Detect Magic – får magiske ting til å gløde
• Trigger – aktivererer mer kompliserte, allerede eksisterende magiske systemer
• Dazzle – skaper et lys som kan blende motstanderne i kamp
• Zap – denne husker jeg ikke at jeg fikk, men skal gi våpenet mitt ekstra futt
• Calm – roer ned enkelte figurer / monstre
• Flame dart – enkel flammekule som gjør skade
• Fetch – lar meg hente små gjenstander gjennom luften