Spillåret 2017 – Nikolais favoritter

2017 ble Switchens år for meg.

Da var 2017 snart over, og for et år det har vært for en Nintendo-elsker som meg! Jeg er primært en PC-spiller med hjerte for Nintendo, og siden Paradox Development Studio – som forsyner meg med 70% av spillmoroa mi – ikke har gitt ut noe nytt spill i år, reddet Nintendo mye av året for meg. Jeg har spilt en god del Crusader Kings II, Stellaris og Hearts of Iron IV, samt Civilization VI, men siden denne artikkelen handler om spill fra i år, kommer det noe på siden. Andre konsoller enn Nintendo har aldri fanget min interesse i nevneverdig grad, så alt av stort på Playstation 4 og Xbox One har seilt meg hus forbi – utenom å lese om hvor fantastiske alt der er!

Her kommer noen av de spillene som har preget mitt 2017, i alfabetisk rekkefølge:

Bulb Boy.
Bulb Boy.

Bulb Boy

I sommer hadde jeg mye å gjøre. Flytting, to ganger på grunn av behov for midlertidig bosted, og jobbsøking i fleng. Det var lite tid til spilling. Men Switchen var med! Det er noe av det fine med denne lille tingen. Den kan tas med rundt om. Jeg oppdaget Bulb Boy i løpet av de varme månedene, og det ble et hyggelig, lite avbrekk fra voksenlivet. Dette lille indiespillet lar deg følge den selvlysende Bulb Boy i hans kamp for å redde alt han elsker fra ondskapen. Spillet er et pek-og-klikk-spill i eventyrspillsjangeren, og er akkurat passe creepy for en pingle som meg. Ikke kostet den mye heller, med en prislapp på rundt seksti kroner.

Jeg digger å løse gåtene. Selv om jeg ikke er altfor dyktig i sjangeren har den gitt meg mye moro i et par tiår nå! Spillet har en herlig atmosfære, et rolig uttrykk, utenom et par steder hvor du må skynde deg litt, har du tid til å prøve deg fram. En liten indieperle fra Bulbware dette her.

Mario + Rabbids: Kingdom Battle.
Mario + Rabbids: Kingdom Battle.

Mario + Rabbids: Kingdom Battle

Jeg skal innrømme det. Jeg var skeptisk da jeg hørte om Mario + Rabbids første gangen. Mario, ikke laget av Nintendo selv? Minnene fra spill som Mario is Missing! er ikke bare gode. Kunne et spill som blandet Mario- og Rabbids-universet bli bra? Jeg var avventende. Så kom E3 2017. Miyamoto entret scenen. Soliani gråt. Dette virket plutselig mer interessant. XCOM light? Ja, kanskje.

Så kom spillet. Humoren var på topp. Mario var Mario, men likevel noe annet. Kona og jeg spilte sammen i timesvis. Ja, for om 2017 har vært definert av noe, så er det at kona og jeg har spilt Switch sammen, delt lagringsspor, delt opplevelser. Tre av årets store spill for meg, har vært enspillerspill der jeg har delt spillopplevelsen med kona. I Mario + Rabbids tilfelle lo vi av toaletthumor, vurderte de beste strategiene for å slå de merkeligste fiender, og diskuterte hvordan vi skulle oppgradere karakterene våre.

Super Mario Odyssey.
Super Mario Odyssey.

Super Mario Odyssey

Mario. I 3D. Åpen verden. En tilbakekomst til 3D-røttene fra Mario 64. Jeg hadde gledet meg i evigheter! Og det innfridde. Sammen med kona gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før; jeg rundet et Mario-spill. Jeg, som har spilt så og si alt av Mario siden Super Mario Bros. på NES, rundet endelig et Mario-spill! Jeg er ikke verdens beste spiller, kan man si… Men jeg elsker simpelthen Mario. Vi fant ut at kona og jeg sammen har det som skulle til. Bowser hadde ikke en sjanse, til syvende og sist!

Spillet har denne lekenheten, kreativiteten. Denne unike egenskapen som definerer Nintendo for meg. Moro. Spillglede. Ja, jeg er en Nintendo-fan. Og jeg skammer meg ikke! Historien er som den er, du redder prinsessen. Ikke noe nytt der. Syltynt.

Men for et spill, likevel! Jeg har aldri smilt så bredt og vært så lykkelig i et spill som da jeg fullførte det siste hovedoppdraget i New Donk City. Jeg var fem år igjen, sitrende av spenning og glede. Nintendo kan nostalgi, samtidig som de innoverer. Herlig. Helt. Herlig!

The Legend of Zelda: Breath of the Wild.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

The Legend of Zelda: Breath of the Wild er enkelt mitt «GOTY». Ikke bare er det et fantasisk spill i seg selv, med nyvinninger som redefinerer Zelda-serien og en fantastisk atmosfære. Men det er også spillet som fikk min kjære kone til å bli en ekte gamer! Hun har spilt spill før, av typen Cities: Skylines og en og annen Mario-tittel. Men da jeg kjøpte BotW og lot henne prøve det, var Switchen hennes de neste to-tre månedene. Hun og jeg klokket på den tiden over fem hundre timer i spillet, og brorparten av de timene er hennes. Switch har vært årets kjøp for meg/oss, den maskinen har gitt utrolig mye glede i månedsvis nå. Og det beste kjøpet på Switch er definitivt BotW.

Det er mange ting som kan trekkes fram om dette spillet, men det beste må være følelsen av frihet. Å bruke hangglideren gir en utrolig følelse. Å temme og ri på hestene er en opplevelse i seg selv. Vi kan gjøre nesten bare det – ri på hestene – lenge. Musikken, eller snarere lydene, i spillet er i seg selv bra. Kombiner det med å ri i solnedgangen, oppdage en hemmelighet på et sted du har vært ved før – men ikke sett akkurat den detaljen. «Kjenne» vinden ta tak i deg, høre fuglekvitter, nyte den vakre utsikten. Så, en forandring i lydbildet. En fiende nærmer seg. Kamp. Deretter går det hele tilbake til roen og alt det vakre. Dette spillet gir mye.

Urgh, en klovn.
Thimbleweed Park.

Thimbleweed Park

Jeg har alltid vært svak for pek-og-klikk-eventyrspill. Sierra og LucasArts har gitt meg utallige timer med moro over tre tiår. De siste årene har denne sjangeren hatt en liten gjenoppvåkning, etter en lengre tid nede for telling. Et av de aller første eventyrspillene jeg prøvde var Maniac Mansion – riktignok i en alder hvor jeg ikke forsto en døyt. Vi snakker flere år før jeg lærte et ord engelsk utover det «kule» «shaddup» som alle fem-seksåringer tidlig på 90-tallet brukte liberalt. Men senere oppdaget jeg det som står som et av de beste spillene gjennom tidene for min del; Day of the Tentacle, oppfølgeren til Maniac Mansion.

Da gjengen bak disse spillene annonserte Thimbleweed Park, var jeg og min lommebok lett å overtale. Da spillet kom ut i år var jeg solgt. Den gode følelsen fra hine, hårde dager var tilbake, og jeg koste meg glugg ihjel. Hadde det ikke vært for at eksamen, sykdom og flytting til andre siden av landet kom samtidig med dette spillet – for ikke å snakke om en liten tittel kalt Breath of the Wild – hadde all min tid gått vekk i dragsuget på denne tittelen alene. Men siden jeg er Stor og Voksen ™, ble det, ahem, en god del timer på kort tid. Men ikke i nærheten av hvor mye jeg hadde ønsket!

Jeg er veldig spent på hva Gilbert og gjengen har under utvikling nå. Jeg håper det er noe i samme gate, for jeg kjøper det på flekken! De har bevist at de kan denne sjangeren, det er i hvert fall helt klart. Thimbleweed Park var en tittel som jeg var midt i målgruppen for, og jeg gleder meg svært til å – forhåpentligvis – bli servert mer av det samme ved neste korsvei!

Hva med dere?

Joachim har allerede pekt ut sine favoritter fra året som har gått. Men hva med dere? Hvilke spill var deres favoritter i 2017?

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar