Tilbakeblikk: California Games

California Games er et av åttitallets beste – og kuleste – sportsspill. Og det er kjempegøy den dag i dag.

På åttitallet var amerikanske Epyx en av verdens mest anerkjente spillutgivere. Selskapet ble i 1978 startet som en strategispillfokusert utgiver ved navn Automated Simulations, men tidlig på åttitallet begynte de å fokusere på en rekke forskjellige sjangere og plattformer. Tidlige suksesser som bilspillet Pitstop, plattformspillet Jumpman og, etter hvert, actioneventyret Impossible Mission sikret kraftig vekst, og ble fulgt av deres mest ambisiøse prosjekt noensinne. – et stort sportsspill med lekker presentasjon og flere disipliner, som fikk navnet Summer Games.

Ikke OL-ilden, men Epyx-ilden.
Ikke OL-ilden, men Epyx-ilden.

Summer Games ble sluppet omtrent samtidig med at de olympiske leker gikk av stabelen i Los Angeles sommeren 1984, og var egentlig tenkt som et offisielt OL-spill. Men de rettighetene var allerede snappet opp av Atari, så på tross av at Summer Games starter med tenningen av det som ser mistenkelig ut som OL-ilden, dreier det seg altså om noe helt annet – nemlig de fiktive Epyx Games. Her fikk vi stavhopp, stuping, løping, svømming, turn og leirdueskyting, hvert gjengitt i sitt eget minispill med unike kontroller og presentasjon. Flere spillere kunne konkurrere, og man kunne velge mellom ulike land å representere – inkludert Sovjetunionen, som ikke deltok i virkelighetens leker.

Summer Games ble en massiv suksess, og Epyx fulgte raskt opp med Summer Games II, som hadde bedre grafikk og mer gjennomførte disipliner, samt muligheten til å legges sammen med originalspillet for en ekstra lang økt. Deretter fulgte Winter Games, der vi fikk alt fra skiskyting til kunstløp. Suksessen fortsatte, og for det neste spillet plukket Epyx ut diverse idretter de hadde hoppet over i tidligere spill, slik som vektløfting og slalom. I tillegg la de til noen relativt obskure saker som klippestuping og tønnehopping. Dette spillet fikk navnet World Games, og representerte nok et kvalitetsmessig steg fremover for serien.

Men i manges øyne er det det femte Games-spillet som er det aller beste. Det kom i 1987, og tok oss med til solfylte California, som på åttitallet var et av de kuleste stedene man kunne tenke seg.

Den europeiske kassettutgaven for Commodore 64.
Den europeiske kassettutgaven for Commodore 64.

Surfing og rullebrett

I California Games ble de tradisjonelle idrettene byttet ut med en fiffig kombinasjon av ekstremsport som skating og BMX-sykling, og mer tradisjonelle vestkystsysler som surfing og frisbee-kasting. På denne måten klarte spillet å kombinere det klassiske Beach Boys-California med åttitallets ungdomskultur, og skape noe som var både tidsriktig og tidløst på samme tid. Med noen få unntak, representerer California Games åttitallet på sitt absolutt kuleste – og i motsetning til skulderputer og puddelhår, er det nesten like kult i 2018 som det var da det kom ut for over 30 år siden.

California Games starter naturlig nok ikke med tenningen av noen falsk OL-ild. I stedet får vi en kjapp tittelsekvens der spillnavnet skrives på et nummerskilt fra California – i seg selv et ikonisk bilde – akkompagnert av den like ikoniske hitlåten Louie Louie (som i sin mest kjente versjon ble gjenstand for en FBI-etterforskning, da man mente innholdet var obskønt). Låten ble forøvrig lisensiert for anledningen av Epyx, i det som dermed ble en tidlig forsmak på den musikalske delen av fremtidige sportsspill.

Etter tittelsekvensen bærer det inn i en frisk og fargerik meny, der du kan velge om du vil spille alle spillets seks disipliner, nøye deg med noen (eller bare én), øve uten konkurranse, eller se de lagrede toppscorene. Gir du deg i kast med en av konkurransene, kan du så skrive inn navnet på opp til åtte spillere.

Du velger ikke land i California Games, men sponsor.
Du velger ikke land i California Games, men sponsor.

Nasjonene fra de tidligere spillene har nå blitt byttet ut med kjente, California-relaterte sponsorer som Burton, Hacky Sack, Ocean Pacific og Frisbee – de fleste av oss som spilte dette spillet på åttitallet hadde neppe hørt begrepet «produktplassering», og syntes bare det var tøft å kjenne igjen virkelige merker i et spill. Interessant nok var sponsorene annerledes i den europeiske utgaven.

Selve spillet er altså en konkurranse bestående av seks minispill, som spilles etter tur. De fleste av disse spillene er faktisk såpass avanserte at de godt kunne stått på egne bein som et frittstående spill, i alle fall om man la til noen ekstra nivåer. De skilter alle med egen grafikk og musikk – det er så godt som ingen gjenbruk fra spill til spill. Men alt er samtidig laget i samme stil, så selv om måten man spiller på er vidt forskjellig fra øvelse til øvelse, er det aldri tvil om at det er California Games man spiller.

Half-Pipe

Half-Pipe på PC (EGA). Galleriet under er hentet fra Commodore 64.
Half-Pipe på PC (EGA). Galleriet under er hentet fra Commodore 64.

Det første av minispillene du vil stifte bekjentskap med, om du spiller alle sammen i normal rekkefølge, er også et av de mest utfordrende. Vi får nemlig prøve oss med rullebrett under føttene, på en klassisk «half pipe»-rampe. For oss nordmenn var dette en spesielt eksklusiv øvelse, ettersom Norge – som eneste land i verden – hadde totalforbud mot rullebrett da California Games kom ut. Det hadde vært spennende å vite om den nordiske distributøren noensinne fikk klager over at spillet glorifiserte det som faktisk ville vært en ulovlig handling her til lands.

Selve øvelsen er ganske rett-frem, sånn i teorien. Hold deg på beina mens du ruller frem og tilbake på rampen, og prøv å snu uten å falle. Om du er ekstra modig, kan du prøve å ta tak i kanten av rampen og slenge deg rundt, eller til og med få så mye fart at du kan snu i lufta. Jo vanskeligere trikset er, jo mer poeng får du. Samtidig må du holde farten ved like. Dette er en disiplin som krever ekstremt god timing – ikke bare må du vite når du skal snu, men også hvor lenge du skal holde på med bevegelsen slik at du ikke tryner. Men det er samtidig svært tilfredsstillende når du klarer å utføre noen triks før det hele er over.

Foot Bag

Foot bag på PC (EGA).
Foot bag på PC (EGA).

Kanskje Epyx innså at half pipe var litt vrient og stressende, for øvelse nummer to er en langt mer avslappet affære. Det heter Foot Bag, og funker litt som triksing med fotball, bare at man her bruker en liten footbag fylt med sand. I utgangspunktet vil nok de fleste fokusere på å se hvor lenge man kan hindre posen i å treffe bakken, men for å få ordentlige poengsummer må man utføre ulike triks. Man kan for eksempel snu seg 180 eller 360 grader rundt mens posen er i lufta, eller trikse fra bein til bein. Ulike triks kan også kombineres i sekvens, for ekstra mye poeng. Jo vanskeligere det man prøver å utføre er, jo mer poeng får man – og når tiden har gått ut, får man også en variasjonsbonus.

I bakgrunnen har du Golden Gate Bridge, San Francisco Bay og Alcatraz, så det er altså liten tvil om hvor vi er i verden. Ute i bukta kan du også se en seilbåt surre frem og tilbake – et lite eksempel på de mange småfiffige detaljene Epyx puttet inn i spillet. Av og til får du til og med selskap av ei måke som flyr forbi – treffer du den uheldige fuglen med sandsekken din, får du ekstra poeng. Dette er nok en øvelse der timing er viktig, og den er temmelig gøy å holde på med når man kommer inn i flyten.

Surfing

Surfing på PC (EGA).
Surfing på PC (EGA).

Så bærer det ut på sjøen, med det den mest erketypiske California-øvelsen av dem alle: surfing. Her har du funnet den perfekte bølgen, og må svinge opp og ned bølgeveggen for å opprettholde farten. For å få poeng kan du prøve å hoppe på bølgekammen, og da må du snu i luften slik at du lander med tilsvarende vinkel som den du forlot bølgen med. Om du er riktig god, klarer du å spinne 360 grader i luften. Samtidig jages du av bølgen, og jo nærmere brytningen du surfer, jo flere poeng får du. Det er til og med mulig å surfe under brytningen, hvis du har gode nerver.

I praksis er surfing kanskje den letteste av spillets disipliner å mestre, og det er opp til deg selv om du vil gjøre det vanskelig eller lett for deg selv. Samtidig scores du på slutten, så det lønner seg å presse litt. Selve surferen er svært godt tegnet og animert, og skjermbildet føles dynamisk. Det er også plass til en og annen artig detalj, som at det noen ganger dukker opp en hai etter at du har falt i vannet – selvsagt akkompagnert av Haisommer-inspirerte toner.

Skating

Skating på PC (EGA).
Skating på PC (EGA).

Den neste disiplinen i spillet er nesten like ikonisk – her tar du på deg rulleskøyter og må prøve å komme deg helskinnet gjennom en sideskrollende bane satt til et fortau fullt av hindringer. Disse inkluderer sprekker i asfalten, sprettende baller og, selvsagt, bananskall. Kontrollsystemet kan være litt vanskelig å mestre i starten, ettersom du må bevege stikka skrått opp og ned for å «simulere» beinas bevegelser, samtidig som du må bevege jenta du styrer opp og ned for å unngå hindringene. Du kan også hoppe over dem, og om du spinner 360 grader i luften samtidig som du hopper, får du ekstra poeng.

Før du får dreisen på kontrollene, kan rulleskøytingen være frustrerende, men med litt øvelse bør det gå ganske glatt, og dette er en av de disiplinene i spillet som garantert kunne stått som et ganske solid spill helt på egenhånd, om det ble lagt inn noen ekstra brett. Selv når du kjenner banen og klarer å unngå å falle, er det mulig å få ekstra poeng ved å legge inn noen ekstra hopp her og der, så det er alltid mulig å presse opp poengsummen.

BMX

BMX på PC (EGA).
BMX på PC (EGA).

BMX-syklingen i den neste øvelsen minner i utgangspunktet litt om rulleskøytene, bare at her foregår moroa på en opphøyd bane med bakker og hopp. Igjen må du kombinere det å komme deg så fort gjennom banen som mulig med muligheten for å utføre triks, men her er triksene langt vanskeligere enn i rulleskøytingen, og det er dessuten et større utvalg. Om du ikke tør å prøve deg på hopping og saltomortaler, kan du i det minste sykle litt på bakhjulet for å score noen ekstra poeng.

Denne øvelsen er overraskende vanskelig, litt på grunn av de strategisk plasserte dekkene, trestubbene og andre sakene som ligger i veien for deg. Du vil også falle om du havner for langt ut på kanten av banen, og du kan kun falle tre ganger før det er over. Så her kreves mye øvelse – men igjen, det er tilfredsstillende når du mestrer det. Selvsagt får du opp tidsriktige fornærmelser hver gang du faller – Geek of the Week og Too bad Hotshot, for eksempel.

Flying Disc

Flying Disk på PC (EGA).
Flying Disc på PC (EGA).

Den siste øvelsen i spillet er noe så enkelt som Frisbee-kasting satt til Yosemite nasjonalpark, med «Sierra-fjellet» Half Dome i bakgrunnen. Øvelsen heter Flying Disc, siden Frisbee er et registrert varemerke, og er todelt. Først må du kaste skjenebrettet, og her avgjør du styrke og vinkel med et timing-system ganske likt det vi finner i typiske golfspill (med en kraftmåler i bunnen av skjermen). Dette er ganske enkelt, men du styrer også jenta som skal ta brettet i mot. Kameraet følger selve skjenebrettet, men i toppen av skjermen er det en radar som viser hvor jenta er i forhold til frisbee-en, og det gjelder selvsagt å prøve å posisjonere henne slik at hun er der det ser ut som at den flygende tallerkenen skal lande.

Når hun så er på skjermen, må du prøve posisjonere henne slik at hun klarer å ta imot frisbee-en, og det er lettere sagt enn gjort. Du får forskjellig poengsum avhengig av om du klarer å ta den i mot stående, løpende eller i et desperat stup – og lengden på kastet er selvsagt også med å avgjøre den endelige summen. Flying disc er en av få øvelser som muligens ikke hadde stått så godt som selvstendig spill, men til gjengjeld har Epyx’ designere klart å få overraskende mye dybde ut av det som i utgangspunktet virker som en veldig enkel aktivitet.

Solid samling

Du får et unikt trofé for hver øvelse.
Du får et unikt trofé for hver øvelse.

Som i de fleste slike spill, vil det garantert være noen av øvelsene som faller i bedre smak enn andre, men det er vanskelig å finne noen genuine svakheter her. Hver øvelse er underholdende på sin måte, med finslipte spillmekanismer og dybde. Her er det åpenbart at Epyx hadde kommet svært langt siden starten med Summer Games, der halvparten av øvelsene byr på en eller annen variant av «beveg stikken fra side til side»-konseptet som kostet så mange trofaste joysticker livet på åttitallet.

Også presentasjonen er som fra en annen verden; det er nesten merkelig å tenke på at det faktisk bare gikk tre år mellom lanseringen av Summer Games og California Games.

Spillet har riktignok den ulempen at noen av øvelsene kan være litt vanskelige for førstegangsspillere, sjansene er små for at man får særlig mye ut av de første rundene med half-pipe eller BMX-sykling med mindre man går innom øvelsesmodusen først. I motsetning til tidligere Games-spill er det heller ingen øvelser der to spillere kan spille samtidig her, men det savnes egentlig ikke. Selv i dag fungerer California Games utmerket i lystig lag – noe jeg selv har erfart takket være spillets inkludering på den nylanserte TheC64 Mini-konsollen.

Historien bak spillet

Hjelpsom guide for deg som lurer på hvordan man snakker i California.
Manualen har en hjelpsom guide for deg som lurer på hvordan man snakker i California.

Utviklingen av California Games ble ledet av Matt Householder, som tidligere hadde vært produsent på Winter Games og både designer og produsent på World Games. Etter å ha opplevd stor suksess med disse spillene, var både han og Epyx på jakt etter noe nytt i samme stil. Men med fire spill i serien allerede, som kombinert inneholdt over 30 øvelser, var det vrient å komme opp med nye ideer. Etter å ha reist verden rundt for inspirasjon til World Games, og akkurat kommet hjem fra en tur til Skottland for å se «caber toss» i virkeligheten, skulle inspirasjonen til California Games komme fra langt hjemligere trakter:

– En lørdags morgen tok jeg og kona en liten tur i nabolaget vårt her i Excelsior i San Francisco. Vi gikk ned Lisbon Street mot Geneva Avenue. Ved Italy Avenue passerte vi en guttunge på skateboard, og kona mi [Candi Strecker] sa: «Hei, Matt, dere burde lage et spill med skateboarding i!» Det var som en åpenbaring for meg – ja, selvfølgelig, skateboarding! Og surfing! […] alle disse California-aktige ideene puttet i én pakke, har Householder fortalt i et intervju med Atari-podcasten Antic.

Amiga-versjonen.
Amiga-versjonen.

Innen de hadde spist frokost samme dag, hadde California Games allerede tatt form i Householders hode, og han så det som et langt hippere og mer ungdommelig konsept enn de «trauste gamle OL-spillene» Epyx hadde laget. Mandagen etter – den 25. mars 1986 – skrev han en liten presentasjon av konseptet og ga det til ledelsen, som umiddelbart omfavnet ideen.

Det eneste de ikke likte var tittelen – Householders originale navn for spillet var Rad Sports. Epyx var litt redde for at dette ikke ville favne bredt nok, siden de ikke trodde folk flest visste hva begrepet «rad» betydde, og det var markedsføringsdirektør Robert Botch som kom opp med den endelige (og strengt tatt mye bedre) tittelen.

Skulle hatt to lisensierte låter

Foot Bag på Amiga. Merk at seilbåten er borte.
Foot Bag på Amiga. Merk at seilbåten er borte.

Utviklingen av selve spillet ble påbegynt i januar 1987, etter at World Games hadde blitt lansert til stor suksess. Spillet som ble påbegynt var litt annerledes enn det Householder opprinnelig hadde sett for seg – hans originalskisse inneholdt for eksempel fallskjermhopping, hanggliding og to varianter av både BMX-sykling og skateboarding, så originalkonseptet lente seg nok litt mer i ekstremsportretningen enn det endelige produktet. Nye øvelser hadde også kommet til – det var for eksempel pikselkunstneren Paul Vernon som kom opp med ideen for «foot bag»-øvelsen, da dette var noe han selv hadde stor interesse for.

Householders originale konsept inneholdt allerede ideen om å bringe inn ekte merkevarer, noe ledelsen (og spesielt Robert Botch) var begeistret for. Det var også Householders idé å lisensiere låta Louie Louie for spillet. Han ville egentlig ha to låter, nemlig den og surferock-klassikeren Wipe Out. Epyx satte imidlertid foten ned – det var greit nok å betale for én låt, men to var litt for mye. Dermed endte surfingen opp med en låt som strengt tatt høres like mye ut som Wipe Out som tittelmelodien høres ut som Louie Louie, men som åpenbart var ulik nok til å holde advokatene unna.

Nok et bilde fra Amiga-versjonen. Du kjenner kanskje igjen fjellet i bakgrunnen?
Nok et bilde fra Amiga-versjonen. Du kjenner kanskje igjen fjellet i bakgrunnen?

Mannen som fikk hovedansvaret for musikken i spillet var Chris Grigg, som på dette tidspunktet var med i det eksperimentelle bandet Negativland (samtidig som han rakk å lage musikk for blant annet LucasArts-klassikeren Maniac Mansion samme år).

Som prosjektleder var Matt Householder generelt velsignet med et svært erfarent team å jobbe med, så det eneste han trengte å gjøre var å gi utviklerne et omriss av hva han ønsket seg for de ulike øvelsene. Hver av øvelsene ble programmert og designet av én utvikler, men det var mye samarbeid og testing på tvers av teamet.

Mye testing underveis

BMX på Amiga. Mange av versjonene sliter litt med denne øvelsen.
BMX på Amiga. Mange av versjonene sliter litt med denne øvelsen.

En av de som jobbet på spillet var Chuck Sommerville, som nok i ettertid er mest kjent som designeren av hjernetrimmeren Chip’s Challenge. Han har fortalt til bladet Retro Gamer at utviklingen startet med en «brainstorming-økt», der de viktigste utviklerne deltok, og diskuterte hva som faktisk var mulig å gjøre innenfor begrensningene til Commodore 64 og Apple II. En annen utvikler var Kevin «Fuzzy» Furry, som i samme Retro Gamer-artikkel har sagt litt om tankegangen bak måten de ulike øvelsene ble designet:

– Alt måtte være lett å forstå, uten noen blindveier eller noe som ikke var rettferdig mot spillerne. Det måtte ikke være noen tilfeldigheter. Dessuten ble øvelsene grundig testet av spillere underveis.

Noen ganger ledet denne testingen til overraskende resultater. Ifølge Matt Householder var det for eksempel en spilltester som oppdaget at det var mulig å snu i lufta når man spilte «half pipe» – slik skulle det egentlig ikke være. Men det viste seg å være moro, så det som startet som en «bug» ble i stedet utviklet til en ekstra utfordrende manøver for ekspertspillerne. Det var Chuck Sommerville som utviklet denne øvelsen, og artig nok hentet han litt inspirasjon fra noe så annerledes som roingen i Summer Games II, som han også hadde stått bak:

Rulleskøyter på Amiga. I denne versjonen blir du ikke plystret etter når du passerer han surferen her, slik du blir på PC. Kanskje like greit.
Rulleskøyter på Amiga. I denne versjonen blir du ikke plystret etter når du passerer han surferen her, slik du blir på PC. Kanskje like greit.

– Med roingen i Summer Games II ville jeg ha et system som krevde hastighet, men som ikke var noen «joystick-knuser». Så jeg lagde et kontrollsystem som krevde en rytme, som du kunne øke hastigheten på. Hvis du ikke synkroniserte bevegelsene til animasjonene, ville du feile. I rullebrettøvelsen i California Games er kontrollene nok en gang basert på en rytme som følger spillerens bevegelser, men med ekstra knappetrykk og retninger for triksene. Jeg syntes det var et ganske enkelt, fortalte Sommerville til Retro Gamer.

Ifølge Matt Householder gjorde Epyx mye «research» for øvelsene, der de selv prøvde seg på det spillet skulle simulere. De kjøpte blant annet et rullebrett som de lekte seg med – med variabelt hell:

– Jeg fikk nesten brudd på skallen et par ganger, har Householder røpet for bladet Commodore Magazine.

Det hadde vært fristende å gjette at det var Kevin Furry og Jenny Martin som sto for denne øvelsen.
Det hadde vært fristende å gjette at det var Kevin Furry og Jenny Martin som sto for denne øvelsen.

I tillegg til Chuck Sommerville og Kevin Furry, jobbet Jon Leupp, Ken Nicholson og Kevin Norman som programmerere og designere på California Games. Artistene Sheryl Knowles, Susan Greene og Jenny Martin, var sammen med Paul Vernon ansvarlige for den fabelaktige grafikken – og det sier litt om deres anseelse i selskapet at de krediteres før spilldesignerne og programmererne i tittelsekvensen. Dette var et rimelig stort team etter datidens standard, og mange av de involverte utviklerne har hatt lange og spennende karrierer i spillindustrien i ettertid.

California Games ble endelig fullført tidlig i juli 1987, og fikk stående applaus fra pressen og spillerne. Kevin Furry, som alltid var bombesikker på at spillet kom til å bli en hit, ga Retro Gamer et lite bilde av hvorfor, da han beskrev utviklingsfilosofien bak Epyx’ spill:

– Vi var artister, unge utviklere som kunne skrive programvare og designe spill, og siden vi var så få, lærte vi av hverandre. Vi respekterte hverandres arbeid, men det var alltid en konkurranse om å være best. Vi arbeidet ikke for pengenes skyld, vi levde for arbeidet vårt. […] Hos Epyx prøvde vi alltid å slå «home run», for når du sikter høyt når du i det minste første base.

Andre versjoner

Spillet kom faktisk til Atari 2600!
Spillet kom faktisk til Atari 2600! Bilde: Mobygames.

Som seg hør og bør, kom California Games til en rekke forskjellige plattformer etter lanseringen på Commodore 64 og Apple II. Det ble faktisk lansert på alt fra Atari 2600(!) til Sega Mega Drive, og forskjellene på de ulike utgavene er til dels store.

Jeg skal ikke gå i detalj om alle de ulike versjonene, men noen bør trekkes frem. Det er for eksempel tydelig at utviklerne har lagt mye arbeid i PC-versjonen, som ikke bare skilter med solid EGA-grafikk, men også flere forskjellige CGA-moduser. I tillegg til standard CGA, har spillet kompositt-CGA med 16 farger, og en svært uvanlig «CGA more color»-modus der det utrolig nok veksler mellom de to fire-fargers CGA-palettene mens skjermbildet tegnes opp, med det resultat at vi får syv farger på skjermen samtidig. Her er timingen helt essensiell, så det fungerer kun på en 4,77 MHz 8088-prosessor.

Selve grafikken er også fint tegnet, og vanneffektene i surfingen er glimrende – kanskje bedre enn i noen andre versjoner. På lydsiden står det selvsagt verre til, ettersom dette var før lydkortenes inntog på PC, og kontrollene i enkelte av øvelsene er også litt mer knotete på PC enn på Commodore 64. Jeg syntes generelt spillet er artigere på Commodore 64, men dette er altså en god versjon.

Siden de færreste har testet spillet i verken komposittmodus eller «more color»-modus, har jeg laget dette galleriet («more color»-bildene, som er øverst, er fra Mobygames):

På den andre siden har vi Amiga-versjonen, som faktisk ble utviklet av Westwood Studios. De er kanskje kjent som en kvalitetsutvikler, men California Games gjorde de ikke noen videre god jobb med. Amiga-utgaven føles nemlig som en billig konversjon, der mange grafiske elementer er utelatt, og flere av øvelsene ser direkte dårlige ut. Spillet er dessuten langt fra like gøy som på Commodore 64, og når jeg spiller denne versjonen i dag, får jeg assosiasjoner til enkle Flash-spill på nettet.

Av Sega-utgavene, er det bare Master System som har Flying disc.
Av Sega-utgavene, er det bare Master System som har Flying disc.

Da er Sega-utgavene flinkere til å utnytte maskinvarens potensiale. Master System-versjonen er skikkelig trofast mot originalen, med gode animasjoner og diverse endringer i grafikken her og der. Den sliter litt med BMX-syklingen, noe overraskende mange av versjonene gjør, men ellers er spillet veldig solid her.

Mega Drive-versjonen, som riktignok kom flere år senere, er også relativt god, og grafisk ser den ut som jeg ville forventet at Amiga-versjonen skulle se ut (selv om det noen ganger kan diskuteres om stilendringene er til det bedre). Men her har utviklerne samtidig tatt flere snarveier – menyene er kjedelige, poengskjermen i surfingen mangler, Louie Louie mangler og utviklerne har til og med utelatt hele Frisbee-kastingen. Det er alt i alt en ganske merkelig versjon, og jeg får følelsen av at den ble sluppet før den egentlig var helt ferdigutviklet.

Epyx’ siste hurra?

Originalutgivelsen av California Games ble en stor suksess for Epyx, og spillet solgte visstnok over 300 000 kopier i løpet av de første ni månedene det var i salg. Det var mer enn alle de forrige spillene i Games-serien hadde klart å selge, og Epyx oppnådde heller aldri samme suksess med de senere sportsspillene deres – selv om de faktisk klarte å sikre seg de offisielle OL-rettighetene for sine neste utgivelser.

Spillet kom også til NES, gitt ut i USA av Milton Bradley. Denne versjonen er ... ok.
Spillet kom også til NES, gitt ut i USA av Milton Bradley. Denne versjonen er … ok.

Det hjalp kanskje på salgstallene at California Games ifølge daværende Epyx-sjef David Morse var det første spillet deres som hadde like stor appell hos jenter som hos gutter.

California Games markerte på mange måter Epyx’ absolutte formtopp. Selskapet hadde frem til da hatt enorm suksess, og ledelsen fant ut at det neste logiske skrittet var å lansere sin egen håndholdte konsoll. Det viste seg å være litt for ambisiøst – i tillegg til at prosjektet kostet dem millioner av dollar, la det beslag på store deler av selskapets utviklingsressurser. Økonomien gikk kraftig i minus, og pengesekken var tom før konsollen var ferdig.

Prosjektet ble til slutt solgt til Atari for småpenger, og lansert som Atari Lynx. Skjønt, den ble ikke noen suksess for dem heller, selv om den teknisk sett var en svært imponerende sak (og fikk sin egen versjon av California Games).

Enda et bilde fra NES-versjonen.
Enda et bilde fra NES-versjonen.

California Games fikk en oppfølger i 1990, der du blant annet fikk drive med hanggliding, kjøre vannskuter og prøve deg på snowboard. Men på dette tidspunktet var Epyx kun en skygge av sitt tidligere selv, og California Games II var heller ikke i nærheten av like imponerende som sin forgjenger:

– Jeg satte sammen et team og vi lagde det i praksis som et «skunkworks»-prosjekt, men på dette tidspunktet var Epyx egentlig døde, har Kevin Furry forklart til Retro Gamer.

Originale California Games er i dag tilgjengelig som et av spillene på TheC64 Mini. En rimelig tragisk nyversjon ble i sin tid utgitt for Windows, av tyske magnussoft. Det er litt underlig at emulerte versjoner av spillene i Games-serien ikke har funnet veien til GOG, Steam og så videre (spillet var en stund ute på Virtual Console for Wii).

Hovedkilder:

Relaterte innlegg

En kommentar om “Tilbakeblikk: California Games

  1. Enda et herlig tilbakeblikk!

    Må innrømme at jeg ikke engang likte California Games spesielt godt på 80-tallet…. Det er et helt greit spill, men ikke noe mer. Spillet føles veldig tregt, og øvelsene er ikke spesielt morsomme. Minner meg litt om «Skate or Die», som kom samme år. som jeg heller ikke synes er spesielt bra.

    Ble egentlig ikke noe fart på denne typen «minisportsspill» på PC før «Ski or Die» og «Winter Challenge».

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.