Inntrykk: My Child: Lebensborn

Det tar på å spille dette mobilspillet, men jeg anbefaler likevel at du prøver.

Det norske spillet My Child: Lebensborn gir deg rollen som adoptivforelder for et krigsbarn etter andre verdenskrig. Barnet har norsk mor og tysk far, og ble født inn i Lebensborn-programmet klekket ut av Heinrich Himmler. Du velger selv om barnet skal være en gutt (Klaus) eller ei jente (Karin). Uansett hva du gjør, starter spillet noen dager før den første skoledagen, noe barnet – jeg tror vi bare sier Karin fra nå av – gleder seg vanvittig til. Frem til nå har hun levd et relativt beskyttet liv. Hun er som syvåringer flest, ei aktiv og glad jente som ikke føler seg annerledes eller spesiell.

Karin er i utgangspunktet en glad og normal syvåring.
Karin er i utgangspunktet en glad og normal syvåring.

Men nå venter det norske samfunnet, som i løpet av fem lange og harde år med krig har bygd opp et kraftig hat mot okkupantene fra Tyskland og alt som har med dem å gjøre. Det skal lille Karin få merke på kroppen – og du kommer til å merke det godt, du også.

Få hjulene til å gå rundt

Mekanisk er My Child: Lebensborn en ganske ordinær livssimulator, der poenget er å sikre at Karins ulike behov blir ivaretatt på best mulig måte. Disse er delt inn i tre kategorier, nemlig mat, hygiene og trivsel. Hver dag er delt opp i en håndfull ulike segmenter, og du kan gjøre én aktivitet per segment – lage mat eller lappe klær, for eksempel, eller leke med barnet. Samtidig er det noen oppgaver som kan gjøres uten at det tar tid, slik som å gi barnet en liten ansiktsvask på morgenen, å kjøpe mat på butikken, og så videre. Alle dager unntatt søndag må du dessuten på jobb, der du ofte kan velge å jobbe overtid (i bytte mot noen timer på kvelden). Karin må selvsagt på skolen, men har fri lørdag og søndag.

Dermed går spillet ut på å finne best mulig måte å sjonglere de ulike oppgavene på. Mye av dette er ganske rett-frem. Morgenvask hver dag, og regelmessige bad og klesskift sikrer hygienen, og litt lek og en godnatthistorie sikrer som regel at barnet holder humøret oppe når det ikke har skjedd noe spesielt. Mat er i utgangspunktet også ganske enkelt. Du kan kjøpe lette måltider ferdige i butikken, men disse metter ikke så voldsomt mye, og kan også bli kjedelige i lengden. Skikkelige middager krever imidlertid tilberedning, noe som tar et helt tidssegment. I tillegg har du det økonomiske aspektet. Ingredienser er dyre, og noen ganger har man rett og slett bare råd til havregrøt. Skjønt, det er av og til mulig å gå på matauk i skogen, eller fiske.

Nå har noe skjedd.
Nå har noe skjedd.

De grunnleggende spillelementene blir raskt ganske rutinepregede, og jeg følte stort sett at jeg hadde kontroll. Men jeg hadde aldri noe mer heller – det er nemlig vanskelig å opparbeide seg noen komfortabel sikkerhetsmargin her, fordi det alltid er noen som skal ødelegge. Ting har kanskje gått greit en liten stund, og du har fått nok penger til å kjøpe ingrediensene til en skikkelig god middag. Så kjøper du disse på vei hjem fra jobb, og ser frem til å glede Karin med et godt måltid. Men hjemme oppdager du at hun sitter i skapet og gråter, med istykkerrevne klær, skrubbsår i panna og gjørme i håret, fordi hun har fått bank … igjen. Og så er den dagen ødelagt.

Rent praktisk, betyr dette at du nå har fått mange ekstra oppgaver som må gjøres. Karin må vaskes, stelles og trøstes, og klærne må lappes og sys. Du kan bare glemme middagen. Forhåpentligvis har du et par porsjoner med grøt i matskapet, så hun ikke legger seg på tom mage i tillegg til alt det andre.

Hvordan takler du det?

Men dette betyr også at du må snakke med henne om det som har skjedd. I løpet av Karins første skoleår, vil hun oppleve en hel rekke hendelser som du må forholde deg til. Noen positive, og andre negative. Stort sett skjer dette gjennom samtaler med Karin, der du må svare på spørsmålene hennes, og gi henne råd og trøst. Det er ikke så lett, for du havner raskt i dilemmaer som føles veldig ekte, og veldig vanskelige. Hvordan skal du forklare henne hvorfor de andre barna stenger henne ute? Hvorfor lærerne plager henne og tilfeldige voksne ser stygt på henne? Hvordan skal du forholde deg til ensomheten hun føler, når hun gang på gang blir avvist?

Hva skal du si, da?
Hva skal du si, da?

Skal du gi henne håp, når du ikke har noe håp selv? Jeg vil helst ikke gå i detalj, men det blir veldig vanskelig å være optimistisk etter hvert. Samtidig går året. Det blir vinter, og kaldt. Så er det jul. Får du tid og penger til å gi henne en gave? Og en god julemiddag? Etter vinteren kommer våren, og én dag kommer Karin hjem og forteller hvor mye hun gleder seg til 17. mai. Pang.

Det tar litt på, faktisk. Det gjør vondt å spille dette spillet. Ikke hele tiden, noen ganger er det fint og varmt, og disse lysglimtene føles ekstra verdifulle i en ellers så trist hverdag. Men det er hardt, fordi du opplever det ene tilbakeslaget etter det andre, og det føles så enormt urettferdig. Alt du prøver på er å få stablet sammen et greit liv for deg og barnet ditt, og alltid er det noen som ødelegger.

Hvor stort inntrykk spillet gjør, avhenger jo selvfølgelig av hvor knyttet du blir til Karin eller Klaus i løpet av spillets gang. Det er nok veldig individuelt, men for min del ble jeg overrasket over hvor raskt jeg begynte å se på Karin som en person, og hvor kraftig jeg ble påvirket av det som skjedde med henne. Jeg har spilt mange spill som har røsket i hjertet, men få som har lykkes i like stor grad som My Child: Lebensborn.

Det ble etter hvert så tungt at jeg faktisk er glad for at spillet sluttet der det gjorde. Jeg var utmattet, og jeg vet ikke om jeg hadde orket ett år til. Men jeg vet jo at handlingen er basert på ekte historier og ekte skjebner, og at virkelighetens Karin og forsørgerne hennes ikke fikk slippe like lett unna.

Du velger om du vil spille med Karin eller Klaus i starten av spillet.
Du velger om du vil spille med Karin eller Klaus i starten av spillet.

En sterk og nødvendig opplevelse

My Child: Lebensborn har også noen elementer som ikke fungerte så godt. Jeg er generelt litt usikker på hvor mye valgene mine egentlig betydde, for spillet er veldig diffust på dette området. Noen ganger føltes det også som jeg burde hatt flere muligheter til å reagere overfor både nærmiljøet og enkeltpersoner. Jeg følte at jeg ble tvunget til å være litt mer passiv enn jeg burde ha vært. Skjønt, det var jo med å bygge opp under følelsen av maktesløshet, og jeg vet jo at det neppe hadde gjort livet så mye enklere om jeg oftere hadde fått muligheten til å stå opp for den vesle familien vår.

Men alt i alt gjør spillet veldig mye riktig, og leverer en sterk og involverende opplevelse. Det er et godt eksempel på hvordan spillmediet kan brukes til å fortelle viktige historier, og gjøre dem personlige ved å sette oss inn i roller vi ellers bare ville sett utenfra.

Jeg tror også dette er et nødvendig spill. Nå i 2018 er det neppe særlig kontroversielt å si at behandlingen krigsbarna og mødrene deres fikk etter krigen står igjen som et skammens kapittel i historien vår. De fleste av oss er nok enige om at ingenting kan rettferdiggjøre det hatet uskyldige barn opplevde på grunn av hvem foreldrene deres var. Men samtidig; du trenger neppe å skrolle så voldsomt langt på Facebook før det dukker opp eksempler på holdningene som ledet til dette hatet i dag, og nå som 17. mai er rett rundt hjørnet, vet vi jo at det fortsatt vil være mange barn som kommer til å få sure blikk og stille kommentarer når de går forbi i skoletoget. Dermed er kanskje et spill som My Child: Lebensborn mer aktuelt nå enn på lenge.

Jeg vil helt til slutt understreke at selv om My Child: Lebensborn er tungt å spille, er det tungt på en god måte, og det har øyeblikk med genuin hjertevarme og glede. Du skal ikke gå i gang med dette spillet i den forventning at det bare blir helt jævlig, for det blir det ikke. På tross av at jeg var glad det var over etter ett år, er jeg også glad for at jeg fikk oppleve det.

NB: Dette er et mobilspill, og dermed er det kanskje fristende å spille det på bussen og så videre – jeg vil imidlertid anbefale at du først tar det frem når du kan få være i fred en liten stund. Du kan kjøpe spillet på Google Play, og det kommer snart til iPhone.

Jeg har spilt My Child: Lebensborn på Android. Jeg testet en uferdig versjon, som jeg fikk fra utvikleren. Noen små «bugs» opplevde jeg, men ingen som påvirket opplevelsen i særlig grad, og jeg mistenker at de har blitt fikset nå. Jeg har hentet bildene i artikkelen fra utviklerens pressekit.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.