Originale Prince of Persia er noe av det nærmeste vi kommer et tidløst spill.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Tidligere har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II og Police Quest.
Jeg nevner ofte Prince of Persia når jeg skriver om en spesiell type plattform-/eventyrspill. Men for noen er nok det litt forvirrende, siden de forbinder navnet med et tredjepersons actioneventyrspill fra 2008. Det var etter alle solemerker et godt spill, men her er det Jordan Mechners innflytelsesrike originalspill fra 1989 vi skal snakke om.
- Navn: Prince of Persia
- Utvikler: Jordan Mechner
- Utgiver: Brøderbund
- Første utgivelsesår: 1989
- Originale plattformer: Apple II (kom senere til plattformer som Amiga og MS-DOS)
Arabiske netter (i Persia, riktignok)
Prince of Persia finner sted i en verden åpenbart inspirert av Tusen og én natt. Den onde vesiren Jaffar har tatt makten, og sperret sultanens datter inne i et tårn. Hvis hun ikke går med på å gifte seg med ham innen én time, vil han drepe henne. Samtidig kastes kjæresten hennes i fangehullet. Det er han du får rollen som, og nå må du altså bruke den neste timen – i sanntid – på å komme deg ut av fangehullet, gjennom palasset, og opp i tårnet der han venter.
Spillet foregår i en serie stadig mer komplekse nivåer, som hvert består av et nettverk av skjermer som må utforskes. Her finner du både ting som kan hjelpe deg, slik som et sverd i det første nivået, og en hel rekke fiender som må overvinnes ved hjelp av nevnte sverd. Men du må også bruke hodet, for fangehullet og palasset er fullt av både feller og dører som åpnes (og/eller lukkes) ved hjelp av trykksensitive plater på gulvet. Hemmelige ganger er det også flust med – Prince of Persia er et Mekka for spillere med utforskningstrang.
Skynd deg langsomt
Det første du ville lagt merke til om du spilte Prince of Persia da det var nytt er de usedvanlig glatte og realistiske bevegelsene til hovedpersonen (og fiendene hans). Alle karakteranimasjonene har blitt laget ved hjelp av «rotoscoping», altså at hvert enkeltbilde i praksis var tegnet over ekte videobilder av skuespillere som utførte de ulike handlingene, og resultatet var slående. Prinsen løp, hoppet, slåss og døde som et ekte menneske. Den realistiske grafikken fikk også følger for selve spillmekanismene – her spretter du ikke rundt som en klassisk plattformhelt, men må bevege deg presist og ofte forsiktig gjennom miljøene.
Skjønt, for forsiktig kan du ikke være, på grunn av den nevnte tidsfristen. Heldigvis kan du lagre spillet i starten av hvert brett, og dette blir sentralt. Den beste måten å spille Prince of Persia på er ved å ta seg god tid for å utforske hvert brett, før du gradvis finner ut hvordan du skal gjøre det hele så raskt som mulig, som en ekte «speedrunner». Når du er fornøyd med hvor raskt du har klart å fullføre brettet, kan du lagre spillet og gjenta prosessen på neste brett. Selv om tidsfristen høres knapp ut, har du faktisk rimelig god tid på deg når du gjør det på denne måten.
Prince of Persia er intet mindre enn et mesterverk av et spill. Det kombinerer herlig nivådesign med supernøyaktige kontroller, og skilter i tillegg med elegant historiefortelling som aldri kommer i veien for moroa. Å fullføre Prince of Persia står fortsatt som en av de mest tilfredsstillende spillopplevelsene mine, og jeg anbefaler det varmt.
Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte med en lenke til et sted du kan kjøpe Prince of Persia, men utrolig nok er det ikke lovlig tilgjengelig noen steder. Rettighetsinnehaverne i Ubisoft bør virkelig skjerpe seg. Men du kan spille spillet på nettet.
