Spillåret 2019 – Joachims favoritter

Hvilke spill har du kost deg med i år? Her er Joachims favoritter fra 2019.

Nå som 2019 holder på å gå inn i historien, er det på tide å ta en titt på spillåret mitt. Det har vært betydelig bedre enn jeg hadde inntrykk av før jeg startet arbeidet med denne artikkelen, med varierte og glimrende spillopplevelser fra mange ulike hold. Så godt som alle sjangerne jeg liker er representert, og jeg har storkost meg med både indie-spill og AAA-utgivelser. Faktisk ville noen av årets spill sannsynligvis klart å snike seg inn på lista over favorittspillene mine noensinne, om jeg ikke hadde spilt alt for mange fantastiske spill i årenes løp til at en slik liste ville vært mulig å i det hele tatt lage.

Som vanlig er ikke dette noe forsøk på å liste opp årets «beste» spill, det er enkelt og greit en liste over de nye spillene som har gitt meg de beste og/eller mest minneverdige spillopplevelsene i år. Jeg har stort sett bare spilt på PC i år, og har også gått glipp av flere viktige utgivelser på den plattformen, så hvis du føler det mangler noe åpenbart er det sikkert bare fordi jeg ikke har noen anledning til å uttale meg om det. Jeg holder meg til utgivelser fra dette året, hvis jeg ikke hadde gjort det er det godt mulig det herlig vanedannende Two Point Hospital også ville sneket seg inn på lista. Og muligens også Hired Guns fra 1993…

De fem første spillene står i sånn omtrent den rekkefølgen jeg ville rangert dem om jeg måtte, mens resten står litt hulter til bulter.

Red Dead Redemption 2

Jeg ble faktisk overrasket over hvor vanvittig godt dette spillet endte opp med å være. Joda, Kristian og andre jeg kjenner skrøt hemningsløst av det da det dukket opp på konsoll i fjor, men tok det kanskje ikke helt seriøst. Jeg hadde en liten mistanke om at Rockstar hadde gått i retning av Ubisofts åpen verden-spill, som jeg har gått helt lei av, og dessuten fullførte jeg aldri originalen i serien. Jeg trodde for all del ikke at jeg kom til å mislike det eller noe slikt, men jeg at jeg ikke bare skulle trekke det frem som årets soleklart beste spill men også mene at det har en sjanse til å dytte The Witcher III fra den tidligere så åpenbare førsteplassen på lista over tiårets spill? Det trodde jeg virkelig ikke.

Red Dead Redemption 2 treffer på alle områder, men det viktigste er kanskje selve spillverdenen. Den er stor, troverdig (innenfor sjangerens rammer) og full av unikt innhold. Detaljnivået og innholdstettheten er helt absurd, og det er noe nytt og spennende å oppdage rundt hver sving. I tillegg ser verdenen nydelig ut, og jeg ble aldri lei av å være i den. Jeg tok toget et par ganger, og brukte kartet for «fast travel» to-tre ganger mot slutten av hovedhistorien, men jeg følte alltid at jeg snøt meg selv for noe ved å gjøre det. Så de aller fleste reisene – uansett hvor lange, og uansett hvor mange ganger jeg hadde vært gjennom samme område fra før – tok jeg på hesteryggen. Og jeg elsket det.

Handlingen glir litt ut av og til, men tar seg alltid inn igjen. Som forventet med et spill fra Rockstar Games er oppdragene litt rigide, men nesten alltid heftige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg følte meg som hovedpersonen i en klassisk westernfilm. Figurgalleriet er også fabelaktig, med hovedpersonen Arthur Morgan som den store stjernen. Ikke siden Geralt har jeg vært like glad i en spillfigur. Med Red Dead Redemption 2 har Rockstar Games overgått seg selv, og satt en standard for åpne verdener som neppe blir overgått på en stund (jeg skal gi CD Projekt Red en sjanse, men Bethesda og Ubisoft? Tvilsomt).

Disco Elysium

Nok en overraskelse – Disco Elysium hadde jeg ikke på radaren min før i år, og det var noe med stilen som gjorde at selv etter at det ble lansert og fikk ti tonn med skryt fra absolutt alle, var jeg veldig skeptisk til om det kom til å være noe for meg. Hadde det ikke vært for et par lesere (dere vet nok hvem dere er), så kan det være jeg hadde stått over. Og det hadde jo vært usannsynlig dumt, for hvis Red Dead Redemption 2 ikke hadde dukket opp på PC, hadde Disco Elysium havnet på toppen av lista.

Dette rollespillet byr nemlig på en spillopplevelse av de helt eksepsjonelle, der du spiller en avdanket, alkoholisert politietterforsker med selvpåført hukommelsestap som skal prøve å løse en brutal mordgåte, helst uten å skape en storkonflikt i prosessen. Sammen med deg har du partneren din, Kim Kitsuragi, som kanskje kan hindre deg i å rote deg opp i alt for mye galskap på veien. Hvis jeg hadde delt ut premie for årets beste bifigur, hadde han tatt den – glatt.

Disco Elysium er et spill som tilpasser seg dine valg og spillfigurens egenskaper på en skikkelig god måte, og selv om det faktisk ikke har noe «ordentlig» kampsystem engang, er det et av de beste rollespillene jeg har spilt. Det er også et av de morsomste, på tross av at det kanskje bedre kan beskrives som en tragedie enn en komedie. Jeg skrev mye mer om Disco Elysium i en større artikkel, men TL;DR-versjonen er: Dette er årets mest spennende spillutgivelse, og du bør virkelig ikke gå glipp av det.

A Plague Tale: Innocence

Den store fellesnevneren dette året ser ut til å være «overraskelse». For her har vi nok et spill jeg egentlig ikke hadde så mye tro på. Men det fikk mye skryt ved utgivelsen, og jeg elsket lanseringstraileren, så jeg tok sjansen på det likevel – og det angrer jeg definitivt ikke på.

Her har vi et godt, gammeldags actioneventyr av den lineære og historiedrevne sorten, satt til middelalderens Europa der pesten herjer. Du spiller den unge adelsjenta Amicia de Rune, og må prøve å beskytte lillebroren din mot inkvisisjonen som av ukjente årsaker er veldig interessert i å få tak i ham. Resultatet er et storslagent eventyr fullt av spektakulære og rørende sekvenser, satt til ofte direkte nydelige (om enn ganske grusomme) miljøer.

Med A Plague Tale: Innocence har utviklerstudioet Asobo blitt et av de mest interessante i bransjen, og selv om jeg gleder meg enormt til deres neste spill – det er nemlig de som står bak det neste Microsoft Flight Simulator – håper jeg virkelig at de fortsetter å vie ressurser til klassiske historiedrevne enspillereventyr også. For dette mestrer de sabla godt.

Heaven’s Vault

Dette eventyrspillet hadde jeg faktisk rimelig høye forventninger til, og selv om den versjonen jeg spilte hadde noen problemer (som heldigvis ble tonet kraftig ned kort etter lansering) satte jeg skikkelig stor pris på opplevelsen. Heaven’s Vault minner meg mye om fjorårshiten Return of the Obra Dinn, på den måten at hele spillet egentlig er én eneste stor gåte – som i dette tilfellet handler om å ved hjelp av en stadig større mengde materiale klare å lære seg et eldgammelt språk. Å gradvis sette sammen dette kompliserte puslespillet var en ekstremt tilfredsstillende prosess, full av herlige «aha!»-opplevelser.

Spillet gir deg rollen som en arkeolog ved navn Aliya, som sammen med roboten Six legger ut på en reise i et svært særegent univers, for å finne ut hva som skjedde med en forsker som har forsvunnet. Men hans forsvinning er bare starten på et større og langt mer omfattende mysterium, der universets fremtid står på spill. I tillegg til at spillets hovedmysterium er skikkelig appellerende, skilter også dette spillet med et sterkt figurgalleri, der spesielt forholdet mellom Aliya og Six utvikler seg på en herlig måte underveis (eller ikke – enkelte av valgene du tar kan få temmelig store konsekvenser!).

Jeg har dessverre ikke en følelse av at dette spillet kommer til å være en like stor gjenganger på «årets spill»-listene rundt forbi som for eksempel Disco Elysium (eller Return of the Obra Dinn i fjor), men for min del sto det for en av årets desidert mest fascinerende og minneverdige spillopplevelser. Nok en gang kan jeg ikke annet enn å anbefale at du prøver det.

Sekiro: Shadows Die Twice

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg har ikke fullført Sekiro: Shadows Die Twice. Jeg har kanskje ikke gitt helt opp, men da Kristian – som på det tidspunktet hadde kommet en god del lengre enn meg – viste «bossen» han slet med, skjønte jeg at det neppe kom til å gå veien for meg heller. Jeg har likevel storkost meg med spillet. From Software har nok en gang skapt en helt utrolig stemningsfull og fascinerende verden å fordype seg i og kombinert denne med et sublimt kampsystem og en herlig følelse av progresjon.

Der jeg kanskje skiller meg fra den mest ihuga From Software-tilhengeren, er at jeg ikke er så voldsomt begeistret for «bossene». Joda, de har i årenes løp levert noen minneverdige og heftige kamper, og følelsen av tilfredsstillelse jeg har opplevd når jeg har overvunnet dem overgår det meste annet. Men det jeg virkelig liker er utforskingen og kampen mot de «vanlige» fiendene, og når fremgangen blokkeres av bosser i alle retninger begynner jeg å slite med motivasjonen. I Dark Souls-spillene kunne jeg få hjelp via den fiffige flerspillerløsningen, men det er merkelig nok ikke mulig her. Så da blir veggen brått mye vanskeligere å klatre (jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å klage over manglende online-integrasjon i et enspillerspill, men her er vi altså).

Uansett, jeg respekterer From Softwares kompromissløse designfilosofier, og jeg har som sagt storkost meg med dette spillet i et stort antall timer. Så selv om jeg aldri fullførte Sekiro, har jeg heller aldri vært i tvil om at det skulle på lista. Debatten rundt vanskelighetsgraden i dette spillet får meg kanskje til å tenke at moderne spillere har blitt litt for fokusert på å «vinne», og kanskje ikke skjønner at selve spillingen har like stor verdi om man kommer i mål eller ikke (jeg mener, jeg klarte jo aldri å fullføre Ghosts ‘n Goblins, men jeg elsker jo spillet likevel!). Men det får bli en diskusjon til en annen gang.

Dirt Rally 2.0

Dette er et spill jeg har et veldig ambivalent forhold til, noe som også ble reflektert i inntrykkene mine. Fundamentet er glimrende, men alt det andre? Merkelig vaklende. Mange av problemene har dessuten vært av en så rar art at jeg rett og slett ikke skjønner hva som har foregått hos Codemasters. Var det for eksempel ingen som skjønte at det ble litt voldsomt når nesten halvparten av etappene skulle foregå om natten og helst ha pøsregn i tillegg, slik at det ble umulig å se hvor man kjørte mens dataspillerne bare suste i vei uten problemer?

Codemasters har i tillegg tatt så mange rare og dårlige valg utenom selve spillet at det aller meste av respekten jeg fikk for dem da de slapp seriens første spill har forduftet igjen. Og ja, jeg er den første til å påpeke at «gamere» kan være noen kravstore tullinger av og til, men måten de behandlet miljøet rundt spillet på har vært selve definisjonen på tonedøvt (kommunikasjonen har i det minste blitt bedre etter at det ble ansatt en ny «community manager», men det skjedde litt for sent).

Men! Alt dette glemmer jeg når jeg sitter bak rattet på min Lancia Stratos, Opel Kadett eller Ford Sierra og suser gjennom skogen som om jeg skulle ha verdens største dødsønske. Det er så gøy. Så absurd tilfredsstillende. For kjørefysikken er det virkelig ingenting i veien med, og når denne kombineres med noen av historiens heftigste bensinmonstre og skikkelig krevende (men underholdende) veistrekninger blir resultatet moro, moro, moro.

Unity of Command 2

Jeg har elsket turbasert krigsstrategi helt siden jeg først stiftet bekjentskap med klassikere som History Line, Battle Isle og Panzer General på nittitallet. 2019 ble et solid år for sjangeren, og høydepunktet for min del var Unity of Command 2. Dette spillet er et kroneksempel på at spilldesign kan være stor kunst, for det gjør så mye smart og spennende med mekanismene sine at jeg nesten blir litt satt ut (noe jeg frykter jeg ikke helt klarte å formidle i min kanskje litt for faktatunge anmeldelse på Gamer.no).

Faktisk tror jeg at jeg må beskrive Unity of Command 2 som det mest elegante turbaserte krigsspillet jeg noensinne har spilt. Måten alle reglene samarbeider på gjør det til en fest for skrivebordsgeneralene, og hvis du ikke regner deg som en slik kan det godt være dette spillet vil forandre meningen din før du er ferdig med det. Hvis du gir det en sjanse, altså.

Det eneste som er synd er at det først var da kampanjen plutselig var over at jeg virkelig følte alt klikket for meg, og jeg kunne begynne å spille som det taktiske geniet jeg alltid har trodd at jeg er. Utviklerne har heldigvis gjort introduksjonsdelen bedre etter lansering, så nye spillere bør ikke ha de samme startvanskene jeg hadde – og jeg må understreke at jeg elsket opplevelsen fra start til mål, på tross av at jeg famlet litt i blinde i de tidlige oppdragene. Nå håper jeg bare spillet blir en såpass suksess at utviklerne kan rettferdiggjøre arbeidet med nye kampanjer for det herlige spillsystemet de har laget.

Slay the Spire

Slay the Spire har rullet rundt i «early access» en stund, men i år ble den ferdige versjonen lansert, og jeg tok en titt. Det resulterte i at jeg ble fullstendig hektet, og etter en stund måtte jeg tvinge meg selv til å legge spillet på hylla, slik at jeg skulle få tid til andre ting. Slay the Spire er altså ganske vanedannende. Men heldigvis er det også et intelligent og taktisk interessant spill, så timene jeg har brukt (og garantert kommer til å bruke) på det er langt fra bortkastet.

Kort sagt, er dette et taktisk kortspill der du starter i bunnen av et svært tårn. Avhengig av hvilken klasse du spiller som, begynner du med en fastsatt kortstokk bestående av en håndfull rimelig enkle angreps- og forsvarskort. For hver kamp du vinner, kan du velge mellom nye kort, og hvert kort har sine egne unike styrker og effekter. Avhengig av hva du velger, vil kortstokken din kunne utvikle seg i vidt forskjellige retninger. Det er også mulig å ikke velge kort, og noen ganger får man anledning til å kvitte seg med gamle, for å kutte ned på «fettet». Dermed kan man skreddersy kortstokken, for å (prøve å) skape gode synergier.

Siden dette er et enspillerspill, kan man skape temmelig vanvittige og ubalanserte kortstokker om man er heldig, og det er utrolig moro når alt går veien og man omtrent ender opp som en mektig halvgud. Men tilfeldighetene spiller altså en viktig rolle, så man kan ikke bestemme i starten hva slags kortstokk man vil ende opp med – man er avhengig av å tilpasse strategien underveis. Kombinert med magiske gjenstander og et bredt spekter unike motstandere med interessante egenskaper, får vi et skikkelig engasjerende spill med mye dybde, som jeg anbefaler alle å ta en titt på. Bonus: Slay the Spire har ikke en eneste mikrotransaksjon.

Ion Fury

Sånn helt på egenhånd er kanskje ikke Ion Fury godt nok til å få plass på denne lista, men følelsen av å spille et spill basert på en av favorittmotorene mine fra nittitallet i 2019 ga meg en ekstra glede som gjorde dette til årets kuleste førstepersonsskyter for min del. Ion Fury kjører på en videreutviklet utgave av Build-motoren, som du kanskje kjenner fra spill som Duke Nukem 3D, Shadow Warrior og Blood, og er en fantastisk liten hyllest til både motoren og spillene som gjorde den kjent.

Forvent massevis av blodig action, herlig nivådesign, interaktive miljøer fulle av detaljer og hemmeligheter, og en presentasjon som merkelig nok klarer å se ganske heftig ut selv med den utdaterte teknologien. Det er kanskje litt for langt for sitt eget beste, og jeg skulle ønske fiendene var mer varierte og interessante, men alt i alt er dette et genuint godt skytespill som fungerer også uten all nostalgien.

Etter å ha fullført spillet er jeg faktisk sulten på mer – på noen områder har skytespillsjangeren tatt sjumilssteg fremover siden nittitallet, men på andre måter føler jeg at datidens designfilosofier var overlegne de som preger dagens skytespill. Ion Fury demonstrerte ganske tydelig at de fortsatt har mye for seg.

Ancestors: The Humankind Odyssey

Dette var et av årets absolutt vanskeligste spill å bedømme. For hver ting det gjør riktig, gjør det noe annet galt, og det kan være så absurd frustrerende til tider at jeg knapt skjønner hvordan det klarte å unngå å bli avinstallert i raseri på ett eller annet tidspunkt i løpet av de over 30 timene jeg endte opp med å bruke på det. Men samtidig leverer Ancestors en unik og utrolig fascinerende spillopplevelse, og en spillverden som bare skriker etter å bli utforsket. I den perioden jeg spilte spillet, var det sjeldent langt fra tankene mine uansett hvor jeg var, og det har etterlatt seg et langt større avtrykk i bevisstheten min enn kvaliteten skulle tilsi.

Jeg føler ikke at utviklerne virkelig klarte å få utnyttet seg av konseptets store potensiale, og de gjorde også noen veldig merkelige designvalg, men uansett hvor irritert jeg var på spillet til tider, kom jeg alltid tilbake. Og det verste er at når jeg sitter her og skriver dette, merker jeg en stadig kraftigere trang til å starte spillet opp igjen for å fortsette min episke reise gjennom jungler, savanner og golde ørkenlandskap i fortidens Afrika. Men så husker jeg den #¤%!»!! sabeltanntigeren, og trangen kureres.

Jeg vet ikke om jeg tør anbefale deg å kjøpe spillet, men hvis det noensinne dukker opp på Xbox Game Pass eller noe slikt, bør du absolutt ta en titt. Hadde det ikke vært for Death Stranding (som jeg forøvrig ikke har noen mening om) tror jeg Ancestors: The Humankind Odyssey godt kunne endt opp som årets mest omdiskuterte spill, og det er jo ikke negativt i seg selv.

Hva med resten?

Tidligere har disse listene kun hatt fem spill, men i år utvidet jeg den likegodt til ti, og likevel endte jeg opp med et par ekstra spill jeg egentlig skulle likt å ha med. Det første er Druidstone: The Secret of the Menhir Forest, et taktikkspill fra skaperne av Legend of Grimrock. Det er en usedvanlig velregissert og sjarmerende spillopplevelse som virkelig setter de små grå på prøve, og jeg elsket det. Kanskje litt for lite ambisiøst til å skulle med i «årets spill»-diskusjonen, men et supersolid og knallgøy spill jeg varmt anbefaler.

Det andre er Fantasy General II, som lenge var en klar kandidat for denne listen. Det et skikkelig herlig strategispill ikke helt ulikt Unity of Command 2 (sånn utenom at det bytter den andre verdenskrigen ut med drager og slikt), og med omtrentlig samme håndterbare kompleksitetsnivå. Det er ikke like finslipt, men er til gjengjeld mye bredere, med mer innhold og et klarere rollespillpreg. Ved lansering hadde det litt problemer med balanseringen og vanskelighetsgraden, men utviklerne har gjort mye for å rette disse i etterkant.

Et spill jeg hadde forventet at skulle på lista, men som ikke nådde opp, var Transport Fever 2. Siden jeg også har spilt det første spillet opplever jeg oppfølgeren som veldig konservativ, og noen av utviklernes valg som mindre gode. Det er fortsatt et flott spill, men jeg føler jeg har spilt det før.

Bonus: Tiårets spill(-ish)

Som sagt: Det er enten The Witcher III eller Red Dead Redemption 2. Jeg lener mot førstnevnte, rett og slett fordi historien, handlingen og figurene er enda et par hakk bedre der enn i Rockstars western-epos (skjønt CD Projekt Red har jo «jukset» ved at veldig mye allerede var definert ganske tydelig fra før, av forfatter Sapkowski).

Men sannheten er uansett at det ikke betyr noe. Det som teller er at vi har fått en helt enorm mengde fantastiske spill dette tiåret, i alle mulige slags sjangere, og det er jo egentlig helt tullete å skulle rangere dem. Jeg mener, hvor teit er det ikke å skulle prøve å veie Dark Souls og Stardew Valley opp mot hverandre? Bare det å skrive den setningen fikk meg til å slå ut med armene og si «pffft!» høyt.

Vi skal nok heller bare være takknemlige for at tiåret har vært så bra som det har vært, for det var slett ikke åpenbart. Da vi gikk inn i det var jeg faktisk veldig pessimistisk for spillmediets utvikling, og for et eksempel på hvorfor kan jeg jo trekke frem Dragon Age-serien. Jeg husker godt hvordan jeg spilte Dragon Age i 2009, og tenkte at utviklingen det spillet hadde aldri fått grønt lys under BioWares (da) nye eiere i Electronic Arts. Jeg trodde det kom til å være et siste herlig farvel med en type spill jeg elsket.

Da oppfølgeren kom i 2011, og var dårligere på alle områder, var det som en bekreftelse av den pessimistiske teorien min.

At de neste årene skulle inneholde spill som Divinity: Original Sin 2, Disco Elysium eller til og med Pillars of Eternity – vel, den så jeg ikke komme. At vi skulle få nye pek-og-klikk-eventyr fra Tim Schafer og Ron Gilbert, at det skulle komme et nytt Tex Murphy-spill, at Codemasters skulle lage en ordentlig rallysimulator igjen, at turbasert strategi skulle komme tilbake for fullt, at noen skulle lage et nytt førstepersons skytespill med Build-motoren (og at det skulle være skikkelig gøy) … hva i alle dager? Dette tiåret har virkelig overgått forventningene mine.

Så får det bare være at det samtidig har gått i akkurat den retningen jeg fryktet med BioWare og litt verre enn jeg fryktet med Bethesda, og at Half-Life 3 fortsatt ikke eksisterer. Vi har også de kjipe trendene med mikrotransaksjoner, spill som tjenester og alt det der. Men det har vært overraskende lett å ignorere alt dette, for det har alltid vært noe fabelaktig man kunne konsentrere seg om i stedet. Og selv om min iboende pessimisme sier at de gode tidene ikke vil vare, tror jeg vi går mange gode år og spill i møte også i det neste tiåret. Sees i 2020!

---

Hva med dere? Hvilke spill satte dere pris på i 2019? Fant dere noen skjulte perler, hvilke spill skuffet og hvilke innfridde eller overgikk forventningene?