Steam-lotteriet: Darkness Within 2 og Terminal Velocity

Steam-lotteriet trekker ut to eldre spill denne gangen. Holder de mål?

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?

I dag har jeg tatt for meg to spill, siden jeg ligger litt på etterskudd med publiseringene.

Darkness Within 2 – grøss i Lovecraft-land

Det er mørkt både ute og inne i dette spillet.
Det er mørkt både ute og inne i dette spillet.

Først ut i dag er Darknes Within 2: The Dark Lineage, et eventyrspill av den skumle typen. Jeg anmeldte i sin tid forgjengeren for Gamer.no, og selv om jeg var streng med karakteren likte jeg egentlig spillet. En uhyggelig stemning og et fascinerende mysterium gjorde opp for tidvis ulogiske gåter og en hovedperson som var mye treigere til å skjønne ting enn spilleren, og jeg følte spillet hadde såpass med potensiale at jeg endte opp med å kjøpe oppfølgeren da den dukket opp i butikkene i 2010. Men jeg har bare vage minner av å ha spilt spillet.

Steam-versjonen fikk jeg tydeligvis fatt i via en Humble-pakke eller noe slikt, for jeg har aktivert den sammen med en hel rekke andre spill fra spillets utgiver – Iceberg Interactive – i februar 2016. Siden denne versjonen beskrives som en «director’s cut»-utgave av spillet, ignorerer jeg den lille spilletiden jeg har utenom Steam, og kjører på.

Darkness Within 2: The Dark Lineage starter på en institusjon, der du (i rollen som ex-politimannen Howard Loreid) ligger fastspent på ei tralle og tydeligvis skal gjennomgå en operasjon. Men det hele blir avbrutt av en mystisk person som gir deg ei sprøyte med sovemiddel, og kidnapper deg. Flere dager senere våkner du opp i et gammelt hus i skogen.

Dårlig med lys her og.
Dårlig med lys her og.

Her finner du ut at kidnapperen var Loath Nolder, en kar du brukte store deler av forrige spill på å spore opp, og at han ikke hadde onde hensikter da han kidnappet deg (i motsetning til de på institusjonen han hentet deg fra). Nolder selv er borte vekk, men han har etterlatt seg et brev der han ber deg dra til byen Arkhamhed, få fatt i ei bok der, og … vel, redde verden? Dette er nemlig et spill inspirert av H.P. Lovecraft, og som seg hør og bør er det noen som prøver å gjenoppvekke eldgamle krefter menneskeheten helst burde unngå å rote for mye med. Loath Nolder prøver å stoppe dem, og du må tydeligvis hjelpe ham enten du vil eller ikke.

Selve spillet er et førstepersons 3D-eventyr. Du beveger deg rundt i ulike omgivelser, der du må finne spor (som ofte involverer lesing av ulike dokumenter og brev) og plukke opp nyttige gjenstander som kan hjelpe deg videre. Det har også en fysikkmotor, og du kan for eksempel plukke opp ting som kasser og slikt og stable dem, eller flytte på større gjenstander for å se hva som er bak dem. Spillet har også mer tradisjonelle puslenøtter av typen «papir som er revet i filler og må pusles sammen», og du treffer også en og annen person som du kan snakke med.

Egentlig virker det rimelig solid. Darkness Within 2 kom i 2010, og var åpenbart et lavbudsjettspill, så det sier seg selv at det ikke imponerer voldsomt med grafikken (spesielt bifigurene er svake, med rimelig elendige animasjoner). Men som forgjengeren lykkes det i å skape en viss stemning, blant annet takket være gufne bakgrunnslyder, og jeg syntes også handlingen beveger seg fremover på en god måte. Det tar ikke lange tiden før man sitter med massevis av spørsmål man ønsker svar på.

Her har jeg klart å få en bit av papiret til å sveve i luften ved siden av pulten. Jeg kan ikke manipulere den nå, og når jeg prøver å arbeide med puslespillet zoomes kameraet inn slik at den havner utenfor skjermbildet.
Her har jeg klart å få en bit av papiret til å sveve i luften ved siden av pulten. Jeg kan ikke manipulere den nå, og når jeg prøver å arbeide med puslespillet zoomes kameraet inn slik at den havner utenfor skjermbildet.

Men samtidig er det noe litt tungrodd over hele opplevelsen, og da jeg – passende nok etter 57 minutter slik at timen var nesten over – opplevde å gjøre en puslenøtt uløsbar fordi jeg på mystisk vis klarte å dra en bit av papiret jeg skulle sette sammen «ut av skjermen», slik at jeg ikke kunne få tak i den igjen, følte jeg at jeg hadde fått nok. Selv om spillet er fascinerende på sin måte, er det ærlig talt ikke så veldig gøy å spille det. Gåtene har så langt vært uinteressante, og alt har gått veldig treigt.

I de siste årene har jeg også lest ganske mye Lovecraft selv, og det er mulig dette gjør meg litt blasert – jeg ser jo hvor det hele er på vei, og bortsett fra at Arkham har blitt til Arkhamhed, er det ikke så mye nytt å spore så langt i alle fall.

Kommer jeg til å spille mer? Jeg tror egentlig ikke det. Den svake grafikken og andre elementer gjør at spillet føles veldig utdatert, og selv om handlingen fungerer greit nok så langt, har ikke mysteriet egentlig grepet fatt i meg. Jeg kan sikkert tvinge meg til å spille det, og jeg kommer i så fall sikkert ikke til å hate det, men det er helt sikkert også rikelig med bedre ting jeg kan gjøre med tiden min. For eksempel kan jeg jo gi utviklernes nyeste spill, Conarium, en sjanse til (jeg har spilt det i et par timer allerede, og husker ikke helt hvorfor jeg sluttet).

Terminal Velocity – falmet klassiker

Terminal Velocity regnes ofte som en klassiker.
Terminal Velocity regnes ofte som en klassiker.

Spill nummer to er nok et spill fra 3D Realms Anthology (i nest forrige artikkel hadde jeg morsomt nok både et annet spill fra denne pakken og et annet spill med «Velocity» i tittelen – tilfeldig? Neppe!). Terminal Velocity bør være rimelig kjent for de fleste som holdt på med PC-spilling på nittitallet, og det er for så vidt et spill jeg har hatt lyst til å spille en stund med tanke på å muligens lage tilbakeblikk på det. Jeg har spilt det før, men det er lenge siden og jeg husker det knapt (av en eller annen grunn trodde jeg for eksempel at spillet brukte voxel-grafikk for å lage landskapene, men det gjør det ikke).

Terminal Velocity setter deg i førersetet på et slags romskip, og sender deg til ulike planeter der du må ødelegge en serie mål på hvert kart, samtidig som du forsvarer deg mot horder av fiendeskip, stridsvogner, antiluftskytsbatterier og så videre. Det er rimelig åpent, på den måten at du stort sett kan fly rundt og ta ut målene dine i den rekkefølgen du ønsker eller tenker er mest hensiktsmessig, men samtidig er det ikke slik at miljøene er så voldsomt store.

Yr.no melder om tåke.
Yr.no melder om tåke.

Terminal Velocity er gøy å spille, det skal det ha. Det er grunnleggende artig å fly rundt i miljøene og knerte det som måtte befinne seg der (selv om man ikke akkurat får følelsen av å «fly»). Men det er samtidig veldig ensformig. Det er ikke som i Wing Commander, der man får veldig distinkte oppdrag, eller Desert Strike der landskapet og utfordringene føles unike på hvert kart. I stedet virker målene plassert ut hulter til bulter, og opplevelsen fra oppdrag til oppdrag er ganske lik. Det irriterer meg også at fiendene har en tilsynelatende uendelig mengde skip som sendes etter deg. Det føles litt som å gå tur i skogen på sommeren, og stadig ha en klegg eller tre surrende rundt hodet. Klarer man å drepe dem, kommer det bare to til.

Spillet har også noen Descent-aktige hulesekvenser, men jeg likte ikke disse spesielt godt.

Grafikken var i sin tid veldig imponerende, og spillet ser for så vidt fortsatt ganske kult ut, spesielt når ting går i lufta. Skjønt der den begrensede synsrekkevidden en gang var med å skape stemning, oppleves den ganske irriterende nå. Musikken ble jeg veldig lei av, veldig raskt – det virker som den kun består av korte «samples» som spilles om og om igjen. Fantes det kanskje en egen CD-versjon av dette spillet, med ordentlig CD-lyd? I så fall er det ikke den som er på Steam.

Så langt kom jeg ikke.
Så langt kom jeg ikke.

Jeg kom meg uansett frem til førstebossen, der jeg døde og var dum nok til å gå tilbake til hovedmenyen, noe som betydde at jeg mistet all progresjonen min. Heldigvis er dette et spill av den gamle «shareware»-skolen, så jeg kunne i det minste prøve meg på senere brett («episoder») for å bruke opp timen. Jeg likte den andre episoden spesielt godt, der var det i det minste massevis av eksplosjoner!

Å starte selve spillet på nytt hadde jeg imidlertid ikke så mye interesse av. Jeg mistenker den flotte grafikken var hovedgrunnen til at dette spillet fikk så mye oppmerksomhet da det kom i 1995, for utenom den syntes jeg rett og slett det leverer en litt tam spillopplevelse. Det er rett og slett litt for enkelt og ensformig – å fly er ikke utfordrende nok til at den biten vekker interessen, og fiendene er heller aldri direkte spennende å kjempe mot. De oppfører seg alle rimelig likt, og den hjertet-i-halsen «dogfight»-følelsen jeg husker fra for eksempel Wing Commander ble aldri vekket her.

Toppbildet er lånt fra Mobygames.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.