4×30 Commodore 64-spill, del 13

Hva møter oss i dagens utvalg samlepakke-spill, tro?

I denne artikkelserien vil jeg – om alt går bra – spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill (gulp!) har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.

De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.

Vi har nå kommet frem til del 13 – la oss håpe det ikke gjenspeiles i spillene.

Tittelskjermen er ikke så gal.
Tittelskjermen er ikke så gal.

Ace 2088 (Cascade Games, 1988)

Ace – Air Combat Emulator er visstnok en godt likt tidlig flysimulator på Commodore 64. Jeg har aldri testet den, men ser den skilter med relativt avanserte greier som drivstoff-fylling i lufta. Oppfølgeren, Ace 2, ble ikke like populær, og da utgiver Cascade (ja, gjengen bak Cassette 50) skulle lage det tredje spillet i serien fant de like godt ut at det skulle bytte lufta ut med verdensrommets vakuum.

I Ace 2088 befinner du deg på et hangarskip i en del av rommet som kontrolleres av fienden. Du må reise fra solsystem til solsystem for å frigjøre de individuelle planetene der. Når du er i et solsystem kan du velge en planet, og så slenge deg ut i et tungt bevæpnet og pansret kampskip for å slåss deg forbi fiendens skip, gå inn i bane rundt planeten og bombe basene der sønder og sammen.

På tur i verdensrommet.
På tur i verdensrommet.

Konseptet er ikke dårlig, men i praksis er ikke Ace 2088 så veldig spennende å spille. Det virker ikke å være noe fysikksimulering her, og det er ingen følelse av å være i rommet (eller i bane rundt planeter, for den saks skyld). Kamp er veldig rett-frem, men fiendene er mye raskere og mer manøvrerbare enn deg, så de virrer rundt som klegg på sensommeren. Å prøve å treffe dem med laserkanonen din er en frustrerende affære, heldigvis har du missiler som tar dem greit ut når de får låst seg på, men kun en begrenset mengde.

Resultatet er at det er litt fristende å sette autopiloten til nærmeste planet mens fienden bare virrer rundt. Når du er i bane rundt en planet (noe som skjer automatisk når du kommer nærme nok) kan du aktivere bomber og få opp piler på instrumentpanelet som peker deg i retning av nærmeste base. Når du så ankommer må du trykke på skyteknappen når den er midt på siktet i HUD-et ditt, og smeller du den i stykker. Heller ikke dette er veldig engasjerende.

Prøver å bombe en base.
Prøver å bombe en base.

For all del, jeg blir ikke overrasket om noen har gode minner fra dette spillet. Det går kjapt, og ser for så vidt pent ut – når man er i bane rundt en planet, i alle fall. Med massevis av tålmodighet blir man sikkert også flinkere til å forutse fiendens bevegelser og kverke dem med kanonene.

Jeg vet ikke … jeg klarer å sette meg inn i mange av disse eldre spillene og nyte dem på deres egne premisser, men akkurat her sliter jeg. Beklager, Ace 2088.

Men du kan jo se en presentasjon av spillet på YouTube (når han spiller det ser det gøyere ut enn det var da jeg spilte det…):

Snare (Thalamus, 1989)

Commodore 64 har overraskende mange actionspill med ideer jeg aldri har sett igjen senere.
Commodore 64 har overraskende mange actionspill med ideer jeg aldri har sett igjen senere.

I Snare har en riking med mer penger enn vett (en vanlig riking, altså) fått konstruert en gigantisk labyrint. Nå som han holder på å krepere av alderdom har han tatt med seg rikdommene sine inn i sentrum av konstruksjonen, der han venter på en verdig arving. For å bevise at du fortjener pengene må du styre et romskip gjennom hele labyrinten, og kvitte deg med konkurrentene på veien.

Snare har et ganske interessant kontrollsystem. Du kan styre i fire retninger, og når du svinger flippes hele skjermbildet 90 grader til den siden du svinger. Det er absurd forvirrende de fem-ti første gangene du gjør det, men du venner deg til det. Du venner deg forhåpentligvis også til den litt knotete hoppingen; for å hoppe over avgrunner må du dra joysticken bakover og trykke skyteknappen. Å trykke uten å gjøre noe annet sender ei kule avgårde, helst i retning av noe som kan skytes, mens å trykke mens du dytter stikken forover resulterer i at romskipet ditt legger et slags gjerde etter seg.

Grafikken er pen nok.
Grafikken er pen.

Labyrinten er delt inn i 20 individuelle brett. I starten er målet simpelthen å finne utgangen, men senere må du finne brytere og manipulere disse for å endre layouten og åpne nye veier. Samtidig må du følge med på hva slags overflater du kjører over; noen vil påvirke kontrollene dine eller romskipet ditt på ulike måter, mens andre for eksempel vil peke nesa di i en gitt retning og hindre deg i å snu før du kommer ut på vanlig underlag igjen.

Jeg syntes i utgangspunktet Snare er ganske kult, men det er nok litt i overkant vanskelig for min smak. Det har også det vanlige problemet at når du mister et liv må du starte brettet på nytt, og når du mister alle livene bærer det helt tilbake til begynnelsen av spillet. Da blir det etter hvert ganske kjedelig å spille gjennom de første brettene enda en gang for å bare dø på den samme ¤)»»¤%& hoppesekvensen igjen. Med emulatorens lagre- og lastemuligheter blir spillet betydelig triveligere, men vanskelighetsgraden går uansett raskt i været.

Enda et bilde av Snare.
Enda et bilde av Snare.

I tillegg er og blir kontrollene litt knotete. En typisk greie som skjer er at jeg møter en fiende, prøver å bremse for å ikke krasje i ham, og dermed hopper i stedet for å skyte når jeg trykker skyteknappen. Da kan jeg riktignok være heldig og hoppe rett over fyren, men sjansene er større for at jeg lander på taket hans og vi begge sprenger. Og det blir ikke akkurat bedre når spillet etter hvert begynner å rote med kontrollene dine.

Resultatet er at Snare blir enda et godt ansett Thalamus-spill som jeg ender opp med å være litt ambivalent til. Men det ser som vanlig ganske flott ut, da.

Her er en longplay-video. Jeg lover at du blir forvirret av de stadige perspektivendringene:

Formula 1 Simulator (Mastertronic, 1985)

Formula 1 Simulator.
Formula 1 Simulator.

Ordet «simulator» ble like misbrukt på åttitallet som i dag, og den største synderen var et selskap som ironisk nok nå er mest kjent for spill som faktisk fortjener å bli kalt simulatorer; britiske Codemasters. De har imidlertid ingen spill i noen av disse samlingene, dessverre. Formula 1 Simulator kom i stedet fra Mastertronic, og la det være ganske klart med én gang: Dette er ikke noen simulator.

Jeg vil også nøle med å kalle det et særlig godt bilspill, skjønt det er i alle fall ikke like aktivt grusomt som Crazy Cars 2. Det ser minst like stygt ut, kanskje til og med enda styggere – og det mangler fullstendig dekorasjon langs banen eller andre ting som kan gjøre brettene interessante – men det føles betydelig bedre å spille. Alt går glatt, hastigheten føles god, og systemet som registrerer kollisjoner er nøyaktig.

Vroom, vroom! (hvis noen leser dette i 2050 skjønner de ingenting).
Vroom, vroom! (hvis noen leser dette i 2050 skjønner de ingenting).

Problemet er bare at det er vanvittig lite av interesse her. Joda, du kan velge mellom en haug av ekte baner (ulisensiert, selvsagt), men det føles ikke spesielt annerledes å kjøre på Zandvoort enn det gjør på Hockenheim. Den eneste forskjellen er at de verdenskjente nederlandske alpene i bakgrunnen er grå, mens de tyske er hvite.

Spillet har heller ingen mulighet for to spillere, strategi med depotstopp eller dekkslitasje som straffer deg for å bruke for mye tid i veikanten (men takk og lov for at man ikke umiddelbart sprenger, i det minste). Du kjemper heller ikke mot de andre førerne, alt går på tid og de andre bilene på banen er bare hindringer. I tillegg er det fryktelig lett.

Så okay, Formula 1 Simulator er kompetent, og relativt spillbart. Men jeg ble lei av dette spillet før jeg var ferdig med min første runde, og det har ingenting ved seg som gir det noen grunn til å eksistere på en plattform som allerede har Pitstop 2.

Vel, okay, det har kanskje én grunn til å eksistere. Rob Hubbards tittelspor:

Hvis du er ute etter en ordentlig racingsimulator på Commodore 64, finnes det også. Revs+ er spillet du må sjekke, for det er faktisk ganske bra.

The Valley (Argus Press Software, 1982)

The Valley.
The Valley.

Her har vi morsomt nok et spill jeg allerede har skrevet et større tilbakeblikk om. The Valley er et superenkelt «rollespill» laget i BASIC, som opprinnelig ble publisert som programlisting i bladet Computing Today. Dette bladet hadde samme eiere som utgiveren av 30 Games-samlepakken, så jeg burde nok ha gjettet at det ville dukke opp her (det fikk nemlig også en versjon i boks, for de som ikke orket å skrive inn ti millioner linjer med BASIC-kode).

Jeg startet The Valley for å ta en titt, men føler vel egentlig at jeg har gitt det mer enn nok tid av livet mitt, så det ble med titten. Heldigvis er dette den engelske versjonen og ikke den norske, så jeg slapp i det minste å rote meg borti noen flatlus.

Uansett, les gjerne tilbakeblikket mitt for mer om dette spillet. Jeg har også en video av den norske Commodore 64-versjonen, som egentlig ikke er spesielt god:

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.