Retrogamingpappa må arrangere en rollespillrunde etter et møte med sjefen.
I denne serien med artikler vil Retrogamingpappa forsøke å kåre tidenes beste Amiga-spill, med deres hjelp. Vi kjører fotballcup-prinsippet, der to og to spill møtes til dyst. Eller, okay, dette har sklidd litt ut, og det er nå fullt kaos på banene. Men kun ett lag/spill går videre, og det er deres stemmer som avgjør hvilket. Slik fortsetter det helt til vi sitter igjen med én vinner til slutt. Les mer om konseptet her.
Reglene er enkle: 64 runder, cupoppsett der hver “kamp” består av to spill (det kan nok bli flere i enkelte runder) som går i duell. Vinner blir kåret ved hjelp av en avstemning. Når alle lag har spilt første runde, blir det trekning på neste runde. Husk å stemme med hjertet og ikke med hodet, da en del av disse spillene trives best i hodet.
Påstander som blir kastet ut er sjeldent eller aldri faktasjekket. Men det er jo også slik i dagens mediebilde, så sånn sett følger jo Retrogamingpappa med i tiden.
Nok en gang en presisering: Dette er ikke et forsøk på en grundig anmeldelse av alle spill, mer en kjærlig realitetsorientering.
Du kan vinne en TheA500 Mini!
For å få sjansen til å vinne mini-Amigaen må du fylle ut dette skjemaet, og fortelle hvilket spill du syntes bør vinne hele cupen. Dersom forslaget ditt vinner, blir du med i trekningen.
…
Det var en regntung novembermorgen. Du vet en sånn der livet sparker deg i leggen fra morgen til kveld, og du vet at neste dag ikke kommer til å bli noe bedre. Ungene våknet som vanlig alt for tidlig og hadde heller ingen intensjoner om å følge frivillig med til barnehagen. Nok en dag for sent på jobb. Han liker ikke når vi er for sent på jobb. Lyden fra stemplingsuret som perforerer stemplingskortet lager ekko igjennom hele den kalde og folketomme marmorlobbyen. Frøken Hapgood, den nye respesjonisten, skuler olmt i min retning. Frakken og hatten henges opp på den sortmalte stumtjeneren under det store maleriet av to dobbeltdekkere i dødelig luftkamp.
Det drypper av både frakk og stetsonhatt. På vei fra togstasjonen måtte selvfølgelig en bil i litt for stor fart treffe et hull i veien fylt til randen med skittent regnvann, jeg hylte noe om at dette er en vanlig bilvei, ikke en off-road bane, og akkurat der og da hjalp ikke paraplyen noe særlig. Paraplyen vi for to år siden fikk i julebonus. «Dere skal være glade for at dere får noe i år» sa han før han slengte igjen døren til kontoret sitt. Vi sto der alle sammen, og så på hverandre i stillhet. Ingen turte å si noe. Denne gangen heller.
Før jeg satt meg ned i min gamle kontorstol med svensk opphav, måtte jeg prøve å få ut den verste søvnen av kroppen. Det eneste som funket etter de nye innstrammingene på apoteket, var kaffe. Jeg visste at Nikolai hadde laget kruttsterk kaffe. Han lager alltid kruttsterk kaffe om morgenen. Han vet hvordan vi er, vi som alltid kommer for sent. Nikolai er limet i gruppa. Alle vet det.
Kaffen brenner sin vei ned den tørre strupen. Det er godt å kjenne på noen fysiske følelser iblant. Spesielt i disse novemberdagene når presset er som verst, og livet på privatfronten hangler. «Det er ikke noe som heter sykt barn hjemme» fikk jeg på min kopp i julebonus i fjor. Martin fikk «Hvis du fortsatt vil ha betalt, så kommer du presis» på sin kopp. Martin er en godgutt. Jeg og Terje skal møte ham på puben på hjørnet etter jobb i dag. Vi har sagt at han kun trenger å ta et halvt glass grogg med oss, så kan han dra hjem og passe på ungene. Men vi vet jo alle hvordan det blir når vi setter oss ned mellom flippermaskinene og drømmer oss bort om å lage vår egen Amiga-podcast. Den eneste i Norge. Vi lever oss så inn i det at vi ikke ønsker å dra hjem. Men hjem må vi jo til slutt.
Frøken Hapgood står plutselig over meg og sier: «Han vil møte deg på kontoret nå». Han liker ikke å vente. Alle vet han ikke liker å vente. Jeg går ut i lobbyen igjen og starter oppstigingen på den brede marmortrappen opp til kontoret. På vei opp, kommer Nikolai gående ned, med faste skritt. Jeg ser han jobber med å holde fasaden. Jeg stopper han og sier, «Det kommer til å gå bra», før jeg klapper ham på skulderen og går videre.
En diger todelt dør i mahogny dekorert med utskjærte måner og pillarer, åpnes ved hjelp av mekaniske armer når jeg har ringt på smijernsklokken. Men ikke med en gang selvfølgelig. Han lar oss alltid vente litt før han åpner. Lukten av kubanske sigarer siger ut av det 98 kvadratmeter store hjørnekontoret med sjøutsikt. Jeg kan se en sjørøverskute på havet utenfor. En slik en bedrifter kan chartre for et par timers seiltur med reker og vin så langt øyet kan se. Har vi hørt. Lars luftet i fjor om vi kanskje kunne dra på en sånn teambuildingstur. Ingen av oss så noensinne Lars etter det.
Han vifter meg stille inn. Han peker på en lille skinnstolen ved siden av kontorpulten hans. Den er ikke spesielt god å sitte på. Det er nok ikke meningen den skal være så god å sitte på heller. Jeg setter meg ned å ser på ham. Han kakker sigaren på et lite sølvfat. Fatet er levert av Syndikatet. Fatet er i sølv. Fatet var gratis. Det står to telefoner ved siden av den elfenbenshvite humidoren. Telefonene er identiske, med tallskive begge to. Den ene er hvit, men det er når den røde ringer at det virkelig har skjedd noe i spillhistore-verden. Det er da redaksjonen blir satt i høygir og kaffen og globoiden kastes innpå som små rabiate lemmen utenfor stup.
Han trykker på interkommen og ber frøken Hapgood bestille to losjebilletter til helgens spillprisutdeling i den store ballsalen nede i sentrum. «Send bilettene til Kim, og be en bil hente oss en time før åpningen.» Frøken Hapgood vet bedre enn å stille spørsmål. «Ja, selvfølgelig, var det noe mer?»
«Det var alt.»
I dag har nok ikke den røde telefonen ringt.
«Du holder fortsatt på med den Amiga-kåringen?» spør han retorisk. Han leker med en liten romrakett av messing med fingrene. PANG! sier det når han klasker den i det gamle teakbordet, som en gang tilhørte en skipsmegler fra New Zealand.
«Holder fortsatt på med den, ja», svarer jeg bekreftende. Summingen fra EDB-maskinen er øredøvende. Det er helt åpenlyst at han spiller The Settlers. Det gjør han hele tiden. Ikke så rart kanskje, det tar jo dritlang tid.
«Har du med noen rollespill i listen din?» spør han, vel vitende om svaret som kommer.
«Det mangler kanskje litt der, ja» svarer jeg forsiktig. «Jeg kommer ikke til å få tid til å spille igjennom alle, slik at jeg kan gi dem de artiklene de fortjener»
Skrikende stillhet venter. Han blåser en stor boble av sigarrøyk.
«Du gjør plass til en rollespillrunde.»
«Ja, selvfølgelig, var det noe mer?» Svarer jeg, klok av skade.
«Noen flere actionspill»
…
Eller var det hele bare en drøm??
Følgende rollespill er klar til dyst i denne runden:
Runde 51: Eye of the Beholder vs Ambermoon vs Dungeon Master vs Black Crypt
Eye of the Beholder
Det nærmeste vi kommer en artikkel om dette spillet er den gang da noen ga det ut på Commodore 64
Ambermoon
Amber er kanskje en farge, eventuelt en edelsten? Moon er nok en måne.
Amber Moon er da også vitterlig en drink som inneholder Tabasco, rått egg og Whisky.
Jeg håper spillet er bedre enn drinken.
Dungeon Master
Dungeon Master er et spill der du går rundt i en kjeller og vekker folk som er døde til live.
Black Crypt
Terje har tidligere skrevet en omfattende artikkel om spillet.
Man får tildelt fire figurer, en fra hvert laug. Til forskjell fra de fleste sånne spill kan man ikke velge seg ut et eget «party», men spiller alltid med en «fighter», en «cleric», en «druid» og en «magic user». Alle bortsett fra krigeren kan bruke magi. De har noen grunnleggende stats som man får en god del poeng til å justere som man vil, men det og noen karakterportrett er alt man får av valgmuligheter.
Og så er man i gang. Krigeren og cleric-en går først mens druiden og magikeren går bak. Man får ikke gjort noe med dette heller, men det er da også den mest fornuftige inndelingen. Som vanlig er det bare de fremste som kan angripe med sverd og klubbe, mens de bak kan bidra med avstandsangrep og magi. Men man kan også bli angrepet fra sidene og bakfra, såklart, og da er det de som vender de retningene som får smake det. Nå er det ikke kamper som er den store utfordringen i dette spillet, men krypten selv. Det er ikke så mange monstre å finne på hvert nivå, og de fleste får man manøvrert seg greit rundt og slått ihjel.
Neida, utfordringen er heller det at de fleste av de 28 nivåene er et mareritt av skjulte brytere, teleportere og vegger som flytter seg og gud vet hva. Mange av bryterne kan bare ses når man ser rett på veggen de er på, og er så små at de nesten ikke synes. Sånne godt skjulte brytere åpner vanligvis bare hemmelige områder med ekstra ting i andre spill, men her må man altså finne dem bare for å komme videre. Ofte må de trykkes i en bestemt rekkefølge, og det florerer av gulvbrytere som er usynlige, der det eneste som forteller deg at du har tråkket på en er om du hører effekten av hva den gjorde. For bryteren gir ikke alltid lyd fra seg. Det er eksempler på sånne gulvbrytere som må tråkkes på opptil seks ganger før noe skjer. Når man roter rundt og leter etter veien videre så har man jo til slutt tråkket på den det antallet ganger som kreves, men i helvete da Raven! Spillet har også usynlige gulvbrytere hvor effekten er forsinket med alt fra tre til tjue sekunder. Bare for å kødde med deg.
Og her er noen actionspill:
Runde 52: Dogs of War vs Golden Axe vs Total Carnage vs Shadow Dancer vs Double Dragon
Dogs of War
Dogs of War, eller krigshunder som det kan oversettes til, er et spill. Som kom ut på Amiga. Ergo kvalifisert til denne kåringen.
Stort sett det jeg hadde her, altså.
Kongespill, og skikkelig bra spillmusikk. Skrikene til de som blir skutt sitter dog fremdeles i hørselsminnet, 30 år senere. Helt utrolig at jeg fikk spille det spillet, men fikk ikke se MacGyver Tror spillet er ganske ukjent, hører aldri noen snakke om det.
– Asbjørn
Golden Axe
Joachim skrev om dette for noen år siden.
Da kommenterte han:
Et av selskapets aller kuleste arkadespill var Golden Axe, som kom helt på tampen av tiåret. Dette er et sideskrollende slåssespill satt til et fantasikongedømme der en stor drittsekk ved navn Death Adder har kidnappet kongefamilien og tatt over makten i et blodig kupp. Nå terroriseres landsbygda av bøllene hans, som plyndrer og dreper alt de kommer over. Men Death Adder skal snart få uventet motstand, for landet huser også tre helter som alle har opplevd at noen i deres nære familie har blitt offer for herjingene hans. Det er på tide med litt god, gammeldags hevn.
Hvorvidt heltene får denne hevnen er opp til deg. Og mengden mynter du har med deg i lommeboka.
Golden Axe kan spilles av en eller to spillere, som hver får velge en av de tre heltene. Den første av dem er Ax, en Conan-aktig figur som i motsetning til hva navnet hans kanskje skulle få deg til å tro, bruker et stort sverd for å hugge fiendene ned for fote. Den andre er Tyris, en valkyrie åpenbart inspirert av Conans kvinnelige motpart, Røde Sonja. Hun bruker også sverd. Med sistemann Gilius Thunderhead, tar spillet et stilmessig hopp, og byr på en dverg som minner aller mest om Gimli fra Ringenes Herre. Som alle dverger i alle spill, bruker han krigsøks.
Total Carnage
I Total Carnage kontrollerer spillerne en soldat i en top-down skytespill der du som nesten uovervinnelig soldat må navigere gjennom en rekke nivåer fylt med fiender, hindringer og farer. Historien dreier seg om å redde gisler og bekjempe en ond diktator i en post-apokalyptisk verden.
Shadow Dancer
Sega gir fortsatt ut spill.
Double Dragon
I serien «Spill som var ganske mye bedre på arkademaskiner» skal vi i dag innom Double Dragon
| Eye of the Beholder | Ambermoon | Dungeon Master | Black Crypt | Dogs of War | Golden Axe | Total Carnage | Shadow Dancer | Double Dragon | |
| Første gang utgitt på Amiga | 1991 | 1993 | 1988 | 1992 | 1989 | 1990 | 1994 | 1991 | 1989 |
| Utgiver | SSI | Thalion | FTL | Electronic Arts | Elite | Virgin Games | ICE | US Gold | Melbourne House |
| Utvikler | Westwood Associates | FTL | Raven Software | Probe Software | Images Software | ||||
| Funker det 30 år senere | ?? | ?? | ?? | ?? | ?? | ?? | ?? | ?? | ?? |
Eye of the Beholder og Golden Axe er nå videre!
Ønsker du å bidra?
Du kan legge inn en appell for din favoritt her eller delta i trekning av en THEA500 på oversiktsiden. Her ligger også oversikt over alle kamper.
Pokalen i toppbildet er laget av QuinceCreative.
Illustrasjonene til fortellingen i toppen er ordnet av Midjourney.