Her er de nye spillene Joachim har kost seg mest med i år. Og ja, selvsagt toppes lista av Baldur’s Gate III.
2023 har vært et år der jeg virkelig har lært å sette pris på spill som eskapisme. Da passer det også godt at to av spillene jeg har kost meg med i år har vært enorme monsterutgivelser som har slukt like mye tid og oppmerksomhet som jeg har klart å vie dem.
Det første av de to føler jeg ikke at jeg kan legge inn i listen. Det var Elden Ring; som jeg nevnte forrige jul, var jeg sent ute med å starte det. Men wow, som det preget spillåret mitt. Fra jeg startet å spille det midt i desember til jeg fullførte det midt i mars var det så godt som bare Elden Ring jeg spilte, og det var kun helt på slutten at jeg noen ganger begynte å kjenne på følelsen av at «nå må jeg snart bli ferdig her». Uten at jeg helt klarte å slutte å spille det selv da jeg faktisk ble ferdig.
Den andre av årets ordentlige tidsslukere er selvsagt spillet som herved kåres til «årets spill 2023»:
1. Baldur’s Gate III
Baldur’s Gate III høster heder og ære overalt, noe som er både fullt fortjent og smått utrolig på samme tid. Det er ordentlig rollespill laget i en tid der all konvensjonell visdom sa at ordentlige rollespill var en nisjegreie og at hvis man først skulle satse på noe så gammeldags måtte man strømlinjeforme og actionifisere til den store gullmedaljen. Spillet ville aldri fått grønt lys hos noen av verdens ti største utgivere, og likevel selger det bedre enn det aller meste de har sluppet i år.
Men det er ikke en blipp i historien heller, det er resultatet av at utviklerstudioet Larian har holdt på med rollespill i over 20 år, der hver nye utgivelse har vært trappetrinn på veien til å lage «the very big RPG that will dwarf them all,» som studiosjef Swen Vincke snakket om tilbake i 2012. Og nei, jeg tror ikke han føler de er i mål helt enda.
Jeg er faktisk heller ikke helt i mål. Baldur’s Gate III er det Steam-spillet jeg ifølge statistikken har spilt mest noensinne (jeg er bare glad for at majoriteten av spilletiden min i Euro Truck Simulator 2 var før det spillet fikk innpass på Steam), og likevel har jeg ikke helt fullført det enda. Jeg er i den absolutt siste biten, og målet er å bli ferdig før nyttår, men ironisk nok er det Baldur’s Gate-biten av Baldur’s Gate III jeg har likt minst til nå. Byer i rollespill slår til igjen.
Men for et spill det har vært. Så mange kule minner det har gitt meg, både takket være situasjoner jeg har komponert selv og takket ting som har skjedd via Larians egen regi. Baldur’s Gate III har satt en stanard for sjangeren som jeg tviler på at noen slår på en stund (om de i det hele tatt tør prøve). Det er rett og slett et av tidenes aller beste spill.
2. The Talos Principle II
Det er nok litt flaks at The Talos Principle II kom såpass høyt opp på listen (Baldur’s Gate III gjorde for eksempel at jeg ikke har fått tid til Cyberpunk-ekspansjonen Phantom Liberty, som jeg tipper ville sneket seg opp her). Men det gjør meg for så vidt ingen ting å belønne dette spillet, som byr på en herlig kombinasjon av usedvanlig smart hjernetrim og … filosofi. Kombinasjonen fungerer glimrende, der spillet feirer det faktum at hjernen vår er noe av det mest fantastiske (vi vet om) i universet med å sette den på en skikkelig prøve. Et nydelig spill.
3. Cities: Skylines II
Jeg vet at denne oppfølgeren ikke var det alle hadde drømt om, og at det finske utviklerstudioet Colossal Order fortsatt har litt igjen før den eventuelt blir det. Men jeg vet samtidig at jeg ble skikkelig hektet, og generelt syntes det var ordentlig trivelig å bygge virtuelle byer i dette spillet. Og selv om jeg vet det finnes områder der originalspillet er bedre eller mer omfattende, kan jeg ikke se for meg å noensinne gå tilbake. Med mindre det dukker opp noe helt uventet, er det dette spillet som kommer til å dekke mitt behov for moderne bybygging i mange år fremover. Selv om jeg neppe kaster meg helhjertet på det uunngåelige ekspansjonskjøret.
4. The Making of Karateka
Som et rent underholdningsprodukt er The Making of Karateka langt unna en plass på denne listen, men jeg er jo som noen kanskje har skjønt litt interessert i spillhistorie. Og for sånne som meg er dette ikke bare et gullkorn, det representerer en fantastisk måte å formidle spillhistorie på som jeg virkelig håper vi får (mye) mer av. Her får vi se, høre og spille historien om «Prince of Persia-forgjengeren» Karateka, og selv uten noe spesielt forhold til det snart 40 år gamle spillet fra før, er det en ordentlig fascinerende opplevelse. Så får det bare være at, vel, selve spillet Karateka er ikke så gøy lenger.
5. Astlibra Revision
Jeg slenger denne inn her, selv om PC-versjonen strengt tatt er fra 2022. Det kom til Switch i år, og det fikk også en helt ny engelsk oversettelse som sikkert endret opplevelsen ganske mye. Astlibra Revision er uansett et sideskrollende actionrollespill med herlig vanedannende kamp og massevis av solide progresjonsmekanismer. Det sluker timer om det får sjansen, og er samtidig lett å spille i en halvtime mellom større spill. Så må jeg samtidig advare om at handlingen har noen situasjoner som er skikkelig … er jeg for gammel til å bruke ordet «cringe»? Det var i alle fall det jeg gjorde da jeg spilte det.
Bonus: Against the Storm & Empires of the Undergrowth
En kombinert plass for disse to spillene. Against the Storm spilte jeg mest i fjor, da det fortsatt var i «early access», men det ble nylig sluppet i 1.0-utgave og hvis du vil ha et vanedannende, smart og rett og slett bare glimrende roguelite-/kolonibygging-strategispill, er dette et helt essensielt kjøp. Empires of the Undergrowth spilte jeg i år, og det er fortsatt i «early access». Jeg skrev om det i en artikkel i sommer, men denne komboen av SimAnt og Dungeon Master er altså ordentlig underholdende allerede nå.
Det var mine favoritter. Hva med deg? Hvilke spill preget 2023 for din del, og hva blir «årets spill» for din del?