Neste runde starter med et brak, og spill som Bubble Bobble, Defender of the Crown, IK+ og Lemmings skal i dyst.

NM i Amiga-spill fortsetter! Poenget er å med deres hjelp kåre tidenes Amiga-spill, og vi har allerede gjennomført flere runder. 16. delsfinalen spilles jo som de fleste har gjettet seg til som et gruppespill. For å få litt innsikt i hva disse spillene har å by på har vi samlet en gjeng med skribenter, venner, bekjente og ikke minst podcastverter fra inn og utland.

Alle 32 lag er nå delt inn i 4 grupper. Trekningen fikk vi litt hjelp av KI til å utføre, men gruppene er tilfeldig sammensatt. Gi din stemme til ett eller flere lag i denne gruppen. De 4 som får flest stemmer går videre til neste runde.

Gruppe A består av:

• Bubble Bobble
• Defender of the Crown
• Sim City
• IK+
• Moonstone: A Hard Days Knight
• Nuclear War
• Lemmings
• Loom

La oss se nærmere på lagene som nå skal møtes:

Bubble Bobble

Retrogamingpappa:

Dette er jo som kjent verdens beste spill, og kommer nok til å bli en real utfordrer for de resterende lagene i gruppe A. Siden forrige gang har spillet dukket opp i topp 12 listen på fortsatt spillbare Commodore 64 spill, og det kom nesten på en tilsvarende topp 10 liste på Amiga. Den nådde altså ikke opp på Amiga-listen, men det var sikkert bare en glipp. Spillet er fortsatt veldig spillbart på de fleste plattformer, og det kan minnes om at det også står utstilt og fullt spillbart på Teknisk Museum for øyeblikket.

Anette fra CD Spill:

Bubble Bobble må være en av de første minnene jeg har av spill fra barndommen. Disse søte, fargerike boblesprutendedragene kombinert med den gøyale musikken trollbandt meg fra første øyeblikk. Jeg maste utalligee ganger på broren min om å spille det med meg. Ikke bare hjalp det å ha med storebror med litt bedre impulskontroll og evne til å ikke bare å skyte bobler, men også hoppe på dem. Men i ettertid har jeg også funnet ut at man faktisk må spille 2 player hvis man vil vinne. Runder man det siste brettet alene, så blir man kastet tilbake et par brett med beskjed om at man ‘ikke må glemme vennene sine’. For jeg har faktisk kommet helt til siste brett – sammen med broren min – men det var i voksen alder. Så sjarmerende var det. Må vel innrømmes at det kanskje var litt vanskelig som barn, men jeg kan gå god for at det også er gøy å spille i voksen alder.

Kim:

Har samarbeidsspill noensinne vært så morsomt før vi fikk servert Bubble Bobble? Premisset for spillet er enkelt. Dere skal fange fiendene i boblene dere spytter ut og poppe dem så de forvandles til kaker og andre godsaker. Spillet har stilren grafikk og vanedannende musikk. Musikken er kanskje litt monton i lengden, men sjeldent har vel en låt satt seg på hjernen som her. Det går ikke an å drepe hverandre, i motsetning til en del andre «samarbeidsspill» rundt samme tid, og det føltes nesten revolusjonerende på det tidspunktet.

Håkon fra Spæll:

Et spill som er portet i den villeste dimensjon, og som overraskende nok blir mest pratet om på NES eller Commodore 64. Men her er det Amiga-versjonen som gjelder. Dette er hva man kan kalle et ganske «basic», men også til tider meget utfordrende spill. Du kontrollerer dragene Bub og Bob. På jakt etter sine kjærester som er fanget av den onde Baron Von Blubba (for et magisk navn!). Du kan spille single-player og fokusere på High Score, eller prøve å runde spillet. Eller så kan du toppe det med å ta med en venn hvor dere kriger om High Score, eller hjelper hverandre strategisk for å runde spillet. Sistnevnte er min personlige favoritt!

Men det har jo sine nedturer også, og det er når du har kommet langt ut i spillet, fått masse ekstra items og dør. Da blir spillet fort vanskelig.. Nesten litt for fort! Bubble Bobble ble opprinnelig utviklet av Taito for arkadehallene, mens Firebird overførte det til datamaskinene. Jeg spiller det mest på Arcade, men om jeg måtte velge en annen, er ikke Amiga versjonen et dumt valg.

Defender of the Crown

Retrogamingpappa:

Det at Defender of the Crown varmer et gammelt Amiga-hjerte er ikke veldig overaskende. Men årsaken er at spillet var ett av de første på plattformen som faktisk benyttet seg grovt av de grafiske mulighetene den grå, flate maskinen ga. Personlig synes jeg det er et ganske vanskelig spill, både det strategiske kartet der man lager og flytter tropper, men også de små minispillene som ser bedre ut enn de føles når du spiller de. Jeg skal dog innrømme at når jeg tenker tilbake til slutten av 80-tallet, mener jeg at dette ble spilt relativt mye. Så et åpenbart spørsmål er hvorfor det ikke har kommet en oppfølger til dette spillet enda. Kanskje redaktøren kan svare på hvor rettighetene til spillet ligger, og om det er noe håp for fremtiden?

Joachim:

Man kan sikkert si mye om hvor godt (eller ikke) Defender of the Crown har tålt tidens tann, men at det er et av de viktigste Amiga-spillene noensinne er det ingen tvil om. Med sin lansering i 1986(!!!) ble det en genuin systemselger og beviste for alvor at hjemmespillteknologien hadde gått inn i en ny tidsalder. Sjekk hva som var tilgjengelig på enhver annen større spillplattform samme år, og sammenlign det med Defender of the Crown på Amiga – så ser du hvor stort dette spillet var. Mye skyldes selvsagt Jim Sachs, en kunstner som var med å prege Amiga i sine tidlige år med sine sirlig detaljerte piksler (se også: Ports of Call).

Og for å svare på Retrogamingpappas spørsmål: Rettighetene har havnet i Litauen, og en nyversjon er på vei.

SimCity

Kim:

Tenk at SimCity kom ut i 1989. Jeg fikk helt hakeslipp da dette spillet kom ut. Det er noen hendelser som står igjen i min spillbarndom som har festet seg. En av de er første gang jeg spilte SimCity, og forstod at wow, kan spill være dette også? Spillet har et fantastisk oversiktlig brukergrensesnitt, og på grunn av 2D-perspektivet var det lett som en plett å ploppe ned firkanter med forskjellige type bygninger. Det klassiske 3×3 rutenettet med park i midten sitter fremdeles klistret i minnet. Utrolig nok klarte Maxis å overgå alle forventninger med SimCity 2000, noe som gjør at det dessverre sitter lenger inne å spille dette spillet i dag.

Joachim:

Som Kim sier, et uhyre viktig spill, som skapte en hel sjanger. Utrolig nok først utviklet på Commodore 64. Jeg stiftet først bekjentskap med SimCity på Amiga, men jeg slet litt med systemene og ble vel aldri ordentlig god. Kanskje fordi jeg fant juksekoden ganske kjapt (og skjønte at man måtte skrive den inn gjentatte ganger før man startet selve spillingen, for da gjorde ikke jordskjelvene noe skade!). Dermed ble jeg aldri presset til å lære det ordentlig. Den strengt tatt mye bedre oppfølgeren, SimCity 2000, kom også til Amiga – men den var så treig på plattformen at Amiga-eiere heller kjøpte Mac-emulator og spilte Mac-versjonen. Noe som ikke er så teit som det høres ut, det er ikke uten grunn at påstanden «den raskeste Mac-en er en Amiga» dukket opp på nittitallet.

Retrogamingpappa:

Retrogamingpappa har alltid vært glad i denne spillserien, selv om det nok startet litt før han skjønte prinsippene bak byplanlegging og fordelingsnøkler av offentlige skatteinntekter. Jeg tror nok også at dette ble spilt ganske mye uten å egentlig forstå hva som ble gjort. Men gøy var det helt sikkert. Og jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært brukt både barnslige og obskøne navn på byene som ble startet. For øvrig er nok det mest spilte i denne spillserien SimCopter, der Retrogamingpappa fløy rednings- og brannhelikopter rundt i SimCity-skapte byer. Good times. Dette medførte forresten ikke at Retrogamingpappa er utdannet helikopterpilot. Dette vet også den gjengen som spilte DayZ med retrogamingpappa den tragiske ettermiddagen en gang i 2012. Gutter, det er 12 år siden, dere trenger ikke minne meg på om det hver gang vi snakker sammen.

IK+

Retrogamingpappa:

IK+ havnet både på Amiga- og Commodore 64-listen over spill som fortsatt er spillbare. Grunnen er ganske enkel. Lekre animasjoner, perfekt lydbilde og en utømmelig kilde til uvennskap og ragequitting. IK+ er like perfekt i dag som det var den dagen det ble lansert. Selv barn i dag kan (etter å ha lært hvordan man leser inn spill fra kassett) enkelt finne ut hvordan kontrollere spilleren sin, og deretter denge onkel eller tante uten problemer. Dersom du forresten lurer på hva kontrollene er, og du kan italiensk, så ligger dette på et fredagsquizzbilde, der løsningen fortsatt ikke er på plass. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Joachim:

En av de virkelig store Amiga-favorittene mine, og samtidig et fantastisk flott eksempel på at man ikke trenger å pøse på med innhold for å skape gode spillopplevelser. For her har vi én skjerm, og runde etter runde med karate ispedd et par solide minispill. Så enkelt, og samtidig så elegant. Det finnes ikke ett eneste annet slåssespill jeg har likt like mye som dette (så kan jeg selvsagt også bruke litt tid på å mumle i skjegget om hvordan sjangeren ikke lenger handler om slåssing, men det sparer jeg til en annen anledning). Vi har forresten et tilbakeblikk på IK+, eller International Karate + som det egentlig heter.

Moonstone: A Hard Days Knight

Retrogamingpappa:

Moonstone er spillet som var kjempevanskelig og kjempekult på samme tid. Jeg husker det som et ekstremt grafiskt brutalt spill, og det var kjempegøy. Det var jo kjemper også med, de var ikke like kjempegøye. Spillet er ganske fiffig satt opp, med at 4 helter utforsker en fantasiverden med mystiske byer, ruiner og ikke minst Stonehenge! Det er et spill der du dør gang på gang på gang på gang. Og det er ikke like gøy i dag som det var før…

Joachim:

Jeg har bare prøvd demoen, og det er jo synd og skam. Men jeg må si at det å få plass til alt i toppbildet denne gangen var en utfordring som kunne vært tatt rett ut fra et middels pek-og-klikk-eventyr, så takk for det du som lagde dette spillets WHDLoad-ikon…

Torbjørn Preus Schou (Mr Moonstone, for dere som følger med på cd SPILL):

En gang på begynnelsen av 1990-tallet ble min spillverden skaket ved røttene. Om det var 1991 eller 1992 husker jeg ikke, men jeg fikk tak i noen disketter til Amigaen. Jeg og min bestekompis Alex flesket dem rett i maskinen og startet opp. Dette var før Doom, før Mortal Kombat, og med foreldre som passet på at jeg ikke fikk se Rambo 3 eller Predator i upassende alder var jeg ikke særlig bekjent med blod og vold i mine foretrukne medier.

Etter at Mindscape-logoen åpenbarte seg i åndeløs stillhet dukket en fullmåne opp med tre korte rulletekster om skaperne. Så kom det jeg vil påstå er en av de beste åpningsscenene som fantes på Amiga. Først ser man bare en skog, akkompagnert av dyster, mørk chanting. Når en nifs prosesjon av keltiske druider passerer forbi skjermen legges en hypnotiserende, monoton keltertromme over droningen. Kort tid etter ser vi målet deres – Stonehenge! Og da kommer også en demonisk, hornaktig synth inn i de okkulte scenene som utspiller seg foran våre unge, vantro øyne. Hva har vi fått kloa i her?

… vel, folkens, svaret får dere snart. Det jobbes nemlig med en full artikkel om spillet, som dere kan lese på Spillhistorie.no når den er ferdig!

Nuclear War

Joachim:

Dommedagsuret har aldri vært så nærme midnatt som det er i dag. Det er noe å tenke på, muligens samtidig med at vi fyrer opp Nuclear War og koser oss med verdens undergang. Dette er et kjapt og vanedannende strategispill fullstappet av sort humor, og «hyggelige» gjensyn med alle diktatorene og andre galningene vi husker fra barndommen. Mekanismene er litt vel preget av tilfeldigheter, noe som ikke er så rart med tanke på at dette egentlig er et brettspill, men det er likt for alle og runden er over raskt nok til at konsekvensene er glemt ti minutter senere. Men jeg fatter fortsatt ikke hvorfor dette spillet ikke har flerspiller.

Vi har også et tilbakeblikk på dette spillet.

Terje:

Hysterisk morsom satire om atomkrig. Og frustrerende, det skjer litt for mye tilfeldige ting til at det kan være en reinspikka strategitittel, men det kan like fullt tilgis med at spilløktene er ganske korte, ti-femten minutter om jeg husker rett, så om man taper (og det gjør man som regel), så er det lett å bare prøve en gang til. Men det er og absolutt et element av strategi i Nuclear War også, de forskjellige verdenslederne har forskjellige personligheter og strategier, og hva de foretar seg blir påvirket av dine handlinger. Like fullt så er det ganske tilfeldig hvem som står igjen til slutt, med en bitteliten befolkning i en verden av glødende kratre, om ikke det gikk åt skogen for alle og hele kloden bare eksploderer. Dette spillet er like gøy den dag i dag.

Retrogamingpappa:

Av turbaserte strategispill der målet var å utslette jorda med parodier av 80 tallets mest prominente verdensledere, er nok dette spillet det som er høyst rangert hos meg. Det er altså så gøy å klargjøre bombefly og raketter for så å slenge de midt i fjeset på Ghadaffi (Kadaffi?). Du skal samtidig forsvare dine egne (fem?) byer med luftforsvar, eller ved å tiltrekke deg folk fra en av de fire andre spillere sine byer. Vinneren er den som står igjen og roper «I won!» i en tilnærmet sprengt verden. Ganske bra ironi i det spillet. Tror faktisk det er verdt et lite gjensyn snart…

Lemmings

Joachim:

Lemmings er et helt utrolig spill, når man tenker etter. Gjengen i Rockstar North (som da het DMA Design) skapte en helt ny sjanger, med et helt nytt kontrollsystem, og klarte på mystisk vis å treffe gull på første forsøk. For Lemmings er skikkelig gøy den dag i dag, takket være herlig nivådesign og en presentasjon som knapt har fått en eneste rynke. Den eneste tragedien er at Sony, som eier rettighetene til Lemmings, aldri helt har skjønt hvilken perle de sitter på. Lemmings hadde fortjent å være en AAA-serie (helst AAAA, eller hva Ubisoft?) i dag, ikke noe man henter inn av og til for å teste vannet på PSN.

Historisk var dette også en systemselger for Amiga, da det debuterte på favorittplattformen vår og kom først til («alle») andre plattformer når vi Amiga-eiere hadde omfavnet det med alle armene vi hadde. Les gjerne mer om Lemmings i tilbakeblikket vårt.

Retrogamingpappa:

Det er få spill i denne konkurransen som er like stor favoritt til å stikke av med seieren. Det er jo ikke helt uten grunn. Alle som hadde Amiga 500 en gang i tiden har nok et forhold til disse små lettantennelige gnagerne. Jeg husker spesielt at det var kult å spille to sammen for å prøve å finne den rette veien fra A til B med begrenset antall hjelpemidler for oppgaven. Min favoritt var jo selvfølgelig dynamitt. Og gir du opp, og tenner fyr på hele bunten, så er det jo nesten litt som nyttårsaften. I dag hadde jeg nok hatt et litt annet forhold til sprengstoff i spillet, men den gang da var jeg skruppelløs.

Loom

Mr. Mamen fra cd SPILL

Eventyrspill kommer i mange farger og fasonger, men det magiske Loom er utvilsomt et unikum. I en fantasy-verden hvor de magiske veverne på mystisk vis blir forvandlet til svaner, må spilleren styre Bobbin Threadbare. En ufaglært og utstøtt medlem av veverlauget. Heldigvis får han raskt tilgang på deres magiske stav som «vever» magiske toner. Istedet for tradisjonelle verb og ryggsekkobjekter spilles altså eventyrspillet utelukkende vet bruk av magiske melodier som må læres og prøves rundt om kring i verden. På sin vei finner også Bobbin mange andre spennende laug med hver sine problemer. Men snart står han ovenfor en en utfordring som bokstavlig talt holder på å rive hele virkeligheten fra hverandre.

De vakre pixelkunst-scenene er laget av den begavede LucasFilm Games’ grafikeren Mark Ferrari. Og den stemningsfulle musikken er faktisk skrevet mer enn 100 år før spillet ble utgitt av Tsjajkovskij. Det er altså den tematisk passende Svanesjøen som preger lydbildet. Loom har fått kritikk for at det er relativt kort, men det har likevel satt preg på de fleste som spilte det.

Zendar fra Badger Punch Games

Det mystiske pek-og-klikk-og-lag-sang -spillet som til og med jeg greide å spille gjennom. Jeg husker fortsatt hvordan meg en en kompis gjennom mange telefonsamtaler på 90-tallet greide å løse alle gåtene i spillet.

Retrogamingpappa:

Det var en pirat på en kro en gang som sa noe om at dette var et bra spill.

Stem her:

Siden det er lenge siden starten av artikkelen, minner vi om følgende: Du kan stemme på flere spill denne gangen. Men det kan jo være det lønner seg å være litt taktisk, og fokusere på de spillene du virkelig vil at skal komme videre. Når alle stemmene er opptelt, må fire av dem forlate NM i Amiga-spill og dra slukøret hjem til sine vanlige tilværelser som influensere og B-kjendis… vent, feil konsept. Men ja, fire spill går videre, fire ryker ut. Deres stemmer avgjør alt.