Gikk du glipp av denne indie-perlen da den ble lansert i fjor?
Det finskutviklede spillet Willow Guard finner sted i en fascinerende mørk fantasy-verden der vanlige dyr har blitt «løftet opp» og fått menneskelige karakteristikker og intelligens. Gudene – eller hva enn de var – som gjorde dette er nå borte, og dyrenes samfunn trues konstant av ufyselige monstre som tilsynelatende ønsker å utrydde dem. Men lunder av magiske piletrær har en beskyttende kraft som gjør det mulig for dyrene å bygge samfunn rundt dem. Du spiller Ghweros, en grevling i willow guard-ordenen, og nå har du blitt sendt til landsbyen Wojkos for å finne ut hvorfor monstrene er så aktive der.
Finurlig sjangerkombinasjon
Willow Guard kan på en måte beskrives som et actionrollespill, men det gjør så mye ulikt sine sjangerfrender at den beskrivelsen kan være misvisende uten litt ekstra informasjon. Spillet henter nemlig inn elementer fra samlekortspill, roguelite-spill og valg-baserte eventyrspill, og de actionbaserte mekanismene er mer inspirert av arkadespill enn klassiske actionrollespill som Diablo.
Spillet starter på oversiktskartet, der du kan flytte mellom de stedene du har oppdaget. Noen av disse stedene, slik som byen Wojkos, utforskes gjennom skjermer der du kan studere ting, snakke med folk, kjøpe og oppgradere utstyr og så videre. Andre er spillmiljøer sett fra fugleperspektiv, ofte fulle av monstre som vil drepe deg og gjerne også rikelig med situasjoner der du må bruke hodet og ulike ressurser for å låse opp veien videre (og belønningene som skjuler seg der). Det er her «roguelite»-elementene kommer inn i bildet, for disse miljøene settes sammen på nytt hver gang du besøker dem og underveis i spillet blir kartene mer omfattende og utfordringene vanskeligere. Om du dør må du starte sekvensen på nytt (eller forlate den og gjøre noe annet), men til gjengjeld settes den sammen i en ny konfigurasjon.
Det er en fin synergi mellom disse to delene av spillet. I byen og andre slike steder finner du spor og samtaleemner som gradvis lar deg låse opp nye kamparenaer å utforske, typisk med oppdrag involvert, og i disse arenaene finner du ressurser og penger som du kan bruke i byen. Du får også fokuspoeng, som er et sentralt element i spillet – når du utforsker fredelige miljøer finner du mange interessepunkter som gir deg nødvendig informasjon (og potensielt andre ting), men det holder ikke å bare klikke på dem. Du må i stedet bruke fokuspoeng på å låse opp belønningene, og hva du velger å bruke disse poengene på er med å bestemme hvordan eventyret utspiller seg.
Et annet viktig aspekt av spillet er tid. Hver dag er på en måte uendelig lang, men visse oppgaver krever resten av dagen på å løse. Når du velger å ta fatt på en av dem (og lykkes!) vil tiden gå, og det blir kveld. Ikke bare betyr det at situasjonen i verden endrer seg – smeden drar til vertshuset og du kan snakke med henne der, men ikke få oppgradert våpnene dine i smia, for eksempel – men etter hvert som tiden går vil også verden endres. Nye figurer dukker opp, nye hendelser finner sted, og så videre. Det kan fortsatt være mulig å utforske kamparenaer på kvelden, da med vanskeligere motstand og bedre belønninger. Men du må hvile og starte neste dag før du kan gjøre en ny oppgave som krever en hel dag.
I starten er dette relativt rett frem, men det tar ikke veldig lang tid før du til enhver tid har flere slike oppgaver som du kan velge mellom, og siden du ikke har uendelig med dager på deg kan det være lurt å tenke på hva du vil prioritere (samt hvordan du skal få maksimalt ut av de individuelle dagene). Heldigvis har du alltid en hendig «todo»-liste tilgjengelig på kartet.
Ofte vil det forresten være nødvendig å besøke samme sted flere ganger, og mens dette kan skape en viss følelse av repetisjon sikrer roguelite-elementene at opplevelsen holder seg rimelig frisk. Spesielt siden det typisk også er noen mysterier der, som gjerne krever flere besøk før du finner ut av dem.
Husk kortene dine
I tillegg til at du selvsagt har ulike typer utstyr som kan finnes og oppgraderes underveis, har du også ting som representeres av samlekort. Disse kan være alt fra helbredelsessalver og magiske prosjektiler til feller, granater eller olje du smører på våpenet ditt for å gjøre det skarpere. Du får fatt i nye ved å finne (eller få/kjøpe) «basen» deres, og så bruke ulike ressurser til å lage dem. Kortene kan også oppgraderes om du har de nødvendige ressursene.
Så velger du hvilke av de tilgjengelige kortene du vil ha i kortstokken når du drar inn i en actionarena. Her vil du regelmessig få muligheten til å trekke kort fra kortstokken din. Noen kort, som helbredelsessalver, brukes der og da. Andre er passive eller aktive egenskaper (du kan ha to samtidig), og andre igjen knyttes enten til angrep eller unnviking. Du kan også velge å ikke ta imot kort, for en annen umiddelbar fordel (så lenge du har låst dette opp).
Dette systemet er ganske spennende, da kortene du trekker er med å forme de individuelle kampsekvensene samtidig som du ved å endre og oppgradere kortstokken din kan skreddersy mulighetene du får etter spillestilen din.
Kamp i seg selv er også interessant. Du styrer Ghweros direkte med WASD-tastene, og sikter med musa. Timing og unnamanøvrering er viktig for å lykkes her, spesielt når ting begynner å bli utfordrende. Ikke bare kan du risikere å møte MANGE fiender samtidig, men flere av dem har en rekke ulike distansebaserte angrep som nesten gir spillet et «bullet hell»-aktig preg der du må holde tunga rett i munnen mens du spretter rundt for å unngå de mange angrepene deres. Heldigvis telegraferes de ganske greit, men det blir mye å holde styr på og ofte er det bedre å rømme unna fienden, gjerne inn på en annen skjerm, for å få en pustepause og kanskje også finne litt ekstra helse.
Solid kamp, men det er ikke helt glatt
I utgangspunktet syntes jeg kampsystemet fungerer godt – det er overraskende utfordrende, men samtidig har du alltid midlene til å overvinne situasjonen. Men det er noen aspekter her som ødelegger litt. Som du ser av skjermbildene bruker spillet en slags skrå 2D-presentasjon, og i flere situasjoner kan det være vanskelig å i kampens hete holde styr på ting som blokkerer deg fra å bevege deg. Disse kan det være mange av, og dermed kan det være lett å sette seg litt fast mens fienden spammer kuler i fjeset ditt. Det kan ofte være fatalt.
I tillegg er det litt «jank» her – fiendekuler som suser gjennom vegger som burde stoppet dem, fiender som flytter seg på rare og unaturlige måter, distraherende visuelle effekter som fyrer av på feil sted, og så videre. Slikt skaper eksta, unødvendige utfordringer i et spill som allerede er vanskelig nok.
Det kan også være frustrerende å dø, fordi når kartene blir større er det fryktelig mye å snuse opp. Ressurser, penger, skjulte skatter bak passasjer som krever spesielle egenskaper for å åpnes og så videre. Og jeg føler i alle fall et kraftig behov for å få med meg det meste, slik at jeg kan gi meg selv en fordel videre. Det å ødelegge den ene kassen som har den ene lille ressursen kan bety at jeg kan oppgradere sverdet mitt neste gang jeg er hos smeden – så da er det klart at jeg ødelegger de kassene jeg kommer over. Alt dette tar tid, og når jeg da har saumfart brettet for ressurser og så dør i det siste rommet fordi skjermen ble full av fiender som skyter etter meg og jeg blir sittende fast i en stubbe … vel, da trykker jeg gjerne på «quit»-knappen i stedet for å starte på nytt, for å si det slik.
Men enn så lenge har jeg alltid kommet tilbake. Willow Guards fascinerende verden og historie sørger for det, og jeg elsker hvordan spillet også åpner seg opp på en måte som gir meg en følelse av kontroll over opplevelsen min. Selv om det er et veldig annerledes spill, vekker det faktisk minner om et av favorittspillene mine gjennom tidene, nemlig Sierras rolle-/eventyrspillhybrid Quest for Glory. Jeg får litt av den samme følelsen av å utforske verdenen, bli kjent med figurene som bor i den og tråkle min egen sti gjennom den åpne handlingen. Spillet skaper rett og slett en skikkelig godfølelse av å eksistere i en velrealisert fantasyverden, som jeg setter stor pris på.
Ellers er det definitivt hint av The Witcher i det hele, både med tanke på de moralske gråtonene som preger deler av handlingen, valgene og resultatene av disse og selvfølgelig også hovedpersonens «yrke» og måten det fungerer på.
Konklusjon
Willow Guard lykkes svært godt i å skape en fascinerende verden og involverende handling, med gode bifigurer og en interessant hovedperson. Det gir også en åpen verden-aktig frihet, samtidig som det stadig setter opp interessante dilemmaer. Dette gjelder alt fra hva du skal bruke de begrensede ressursene dine på til hvilke oppdrag du skal prioritere å bruke dagen på og hvem du skal hjelpe. Progresjonen er også god, der nye kort og andre oppgraderinger genuint skaper nye muligheter og føles som merkbare steg fremover. Dette gjør det tilfredsstillende å lykkes, og fristende å utforske det som finnes av sideinnhold.
Spillet kunne nok hatt et glattere og mer blankpolert kampsystem, for når det skrur vanskelighetsgraden opp stiller det høye krav til spilleren samtidig som det har en rekke småting som skaper friksjon og saboterer litt. Det grunnleggende systemet er heldigvis godt og underholdende, men det er ikke til å komme unna at spillet kan være frustrerende noen ganger. En egen «honeybadger»-modus som gjør deg sterkere hver gang du dør hjelper imidlertid litt her.
Alt i alt er Willow Guard et overraskende trivelig spill som gikk meg hus forbi da det først kom ut i fjor vår. Jeg er glad jeg fikk sjansen til å oppleve det, og nå har det i tillegg fått en ekspansjon som legger seg inn etter hovedkampanjens konklusjon. Så langt har jeg ikke kommet enda, men jeg gleder meg til fortsettelsen.
Willow Guard er tilgjengelig på Steam, og her er en trailer:
Vi fikk anmelderkode av spillet fra utvikleren.