En kultklassiker fra Amiga kommer tilbake. Kan denne insektskyteren overbevise i 2026?
Apidya er kanskje ikke det mest kjente skrollende skytespillet som debuterte på (og i dette tilfellet også var eksklusivt for) Amiga, men det regnes som et av de beste. En god del av grunnen til dette er nok den herlige presentasjonen, da spillet ikke bare skilter med absurd lekker pikselkunst, men dropper de tradisjonelle romskipene til fordel for en verden av insekter og andre småkryp. Et episk lydspor fra Chris «Turrican 2» Hülsbeck trekker ikke akkurat ned.
Handlingen er selvsagt bare tull og vås. Et ungt par lever i fred og ro når en ond trollmann finner på at han skal sende en sverm av veps for å stikke den uheldige kona. Nå må mannen hennes selv forvandle seg til en veps, og kjempe seg gjennom trollmannens hær av insekter for å få kverket ham og finne motgiften. I dag hadde man nok enkelt løst situasjonen med en Max Smekker, men jeg tror ikke slike var tilgjengelige på markedet da Apidya først debuterte i 1992. Vi hadde bare Max Mekker.
All denne ulykken resulterer uansett i et tradisjonelt sideskrollende skytespill der du kjemper deg gjennom fem unike verdener, hver bestående av en serie individuelle brett fulle av intrikate fiendebølger og «bosser». Om vi ignorerer presentasjonen og konseptet gjør egentlig ikke Apidya noe spesielt unikt. Du surrer rundt for å unngå fiendene og kulene deres, og skyter det du kan – enten de har null, fire, seks, åtte eller tusen bein. Underveis plukker du opp blomster som gir deg mulighet til å oppgradere våpenet ditt, få skjold og hjelpsomme droner.
Nytt bekjentskap for meg
Selv om jeg er over gjennomsnittlig bevandret i Amiga-spill, hadde jeg faktisk aldri testet Apidya før anmelderversjonen av Apidya’ Special havnet i e-postkassen min. Jeg har selvsagt vært klar over spillet og statusen det har, men det dukket aldri opp i omkretsen min i «gamle dager», og jeg har ikke fått testet det i nyere tid heller. Denne nyversjonen ga meg derfor en god unnskyldning til å ta en titt på originalen.
Det første jeg la merke til, er at Apidya er vanskelig. Veldig vanskelig. Det er ikke det at skjermen fylles av fiender eller kuler, men fiendene har til gjengjeld angrepsmønstre som gjør det veldig lett å miste kontrollen og bli overveldet, og kulene deres har en tendens til å sno seg inn rundt deg og fjerne rømningsmulighetene. Noen av dem er også fryktelig raske, og innen du registrerer at noe er på vei mot deg er det nesten for sent. Du er dessuten relativt stor, noe som kan gjøre det vrient å tråkle seg unna.
Med øvelse og gradvis opparbeidet forhåndskunnskap om hva som venter ble det absolutt lettere å holde seg i live, og oppgraderte våpen hjelper også. Men her gjør spillet det som var en relativt vanlig spilldesignmessig blemme på åtti- og nittitallet: Det har sjekkpunkter, men tar fra deg alle våpenoppgraderingene når du dør. Dermed blir alt mye vanskeligere, og det er egentlig mer fristende å starte på nytt enn å fortsette fra der du slapp når du strengt tatt ikke har utstyret du trenger for å overleve.
Men for all del. Jeg ser appellen her. Det er lekkert og glatt, og hver gang du kommer litt lenger byr det på noe nytt og spennende som du ikke har sett før. Inkludert noen mildt sagt bisarre bonusbrett. Vi serveres litt av en berg-og-dalbane, og at all denne variasjonen fikk plass på to disketter er mildt sagt imponerende.
Følelsen av tilfredsstillelse når du kommer forbi vanskelige områder er absolutt til stede, og spillet er såpass gøy i seg selv at det tåler den klassiske repetisjonen du må gjennom for å lære brettene å kjenne. Til en viss grad, i alle fall – det ville ikke forundret meg om mange av de som holder Apidya høyt fra nittitallet spilte med juksekoder eller «trainer» (ingen skam i så fall, jeg har det forholdet til flere favorittspill selv).
Dette er uansett ikke et tilbakeblikk, så la meg heller hoppe over på nyversjonen.
Ny presentasjon, samme spill
Apidya’ Special er en svært trofast nyversjon. Det gir oss bredskjerm-modus, modernisert pikselkunst og lyd, diverse filtereffekter, samt ekstra innstillingsmuligheter som gjør opplevelsen mer tilgjengelig. Og siden jeg nettopp har klaget over dette aspektet av originalen – du kan nå skreddersy om du vil gå tilbake til sjekkpunkt/start om du dør, og om du vil miste eller beholde våpenoppgraderingene. Så der tas opplevelsen umiddelbart et hakk opp for min del.
Men ellers er spillet for det meste helt likt, noe som illustreres av at du når som helst kan bytte mellom ny eller gammel grafikk og lyd. Med gammel presentasjon er vi tilbake i 4:3-modus, og du kan til og med velge om du vil ha femti simulerte bilder per sekund, eller seksti. Altså om du vil spille spillet slik europeerne spilte det (og det som var intensjonen fra utviklernes side), eller 20% raskere slik amerikanerne opplevde det på sine NTSC-maskiner. Et fint tillegg som viser at spillet har blitt utviklet med respekt og kjærlighet til originalen og opplevelsen den leverte.
Den nye grafikken er også svært trofast – selvsagt, siden pikselkunst er mer populært enn noensinne og originalgrafikken var griselekker. Men der originalspillet brukte 32 farger pluss litt klassisk Amiga-triksing for å få glatte fargergeoverganger i bakgrunnen, har den nye versjonen dyttet inn litt ekstra farger her og der. Den største forskjellen ligger egentlig ikke i selve spillgrafikken, men i bakgrunnsgrafikken som er helt ny og full av ofte animerte detaljer. De nye bakgrunnene tar kanskje bort litt av Amiga-særpreget (og får meg heller til å tenke på Mega Drive noen ganger), men de er unektelig flotte og tilfører mye dybde til det visuelle inntrykket. Større fiender, som «bosser», har gjerne også flere detaljer og farger. Og selvsagt er det også litt flere visuelle effekter, slik som i den andre verdenen der vannoverflaten har fått seg en flott oppdatering.
At spillet (når du spiller med ny grafikk) gir mer oversikt takket være bredskjerm-støtte er jo en åpenbar fordel i denne sjangeren – skjønt jeg får en følelse av at dette gir visse fiender mer tid til å plage deg, også.
Selvsagt har vi også CRT-filter som skal emulere opplevelsen av å spille på en gammel skjerm. Det ser ganske bra ut. Jeg foretrekker som regel å spille retrospill med sylskarpe piksler, og har uansett fortsatt til gode å se et CRT-filter som minner noe som helst om hvordan Amiga- og Commodore 64-spill så ut på min gamle reise-TV fra Philips. Men det er en kul effekt, det skal det ha – selv om det gjør fiendens raske og små kuler vanskeligere å se.
På lydsiden får vi et remixet lydspor skapt av mesteren selv, Chris Hülsbeck. Han har gjort en god jobb, men det skal jo også sies at originalmusikken er temmelig episk fra før av. Jeg vet jommen ikke hvilken versjon jeg foretrekker, men hvis du ikke har noe forhold til Paula (og kanskje også stusser over at jeg plutselig begynte å snakke om en ny person) tipper jeg det nye lydsporet funker best. Ellers er lydene ganske simple.
Det jeg ikke liker er den nye japanske stemmen som driver og roper ut ting i tide og utide. Den er bare teit, og tilfører null verdi til opplevelsen. Jeg skrudde ned stemmevolumet til null etter ti minutter, og så meg aldri tilbake. Jeg skjønner til en viss grad hva utviklerne har tenkt her – Apidya hentet inspirasjon fra japanske spill og japansk anime i introen, og ble også av en eller annen grunn presentert som oppfølgeren til et ikke-eksisterende japansk spill. Så det har alltid hatt denne lenken til Japan, selv om det altså er tysk. Men den stemmen funket ikke.
Likt, men flere muligheter
Selve spillet er altså i stor grad likt. Originalspillet hadde flere innstillingsmuligheter enn vanlig i sjangeren – du kunne for eksempel velge om datamaskinen automatisk skulle oppgradere våpenet ditt eller du ville gjøre det manuelt som i klassiske arkadespill. Disse mulighetene er fortsatt med, og vi har fått flere. Du kan nå ha opp til ti «continues», for eksempel, og som nevnt kan du velge hvordan du vil forholde deg til straffen for å miste liv.
Direkte juksemuligheter får vi ikke, og heller ingen tilbakespoling, hurtiglagring eller andre slike hjelpemidler som har blitt vanlige i mange tilsvarende produksjoner. Du kan heller ikke velge å starte på senere brett selv etter at du har kommet dit med normalt spill. Men det har i alle fall sjekkpunktlagring så du trenger ikke spille gjennom hele greia i én omgang.
Du kan også (som før) velge vanskelighetsgrad, men vær oppmerksom på at du må spille på normal eller høyere for å få hele opplevelsen. Med ti «continues» og mindre straff for å dø blir det uansett betydelig lettere å faktisk komme gjennom spillet, så det er et pluss.
Som jeg var inne på i starten, falt jeg ikke akkurat hodestups for Apidya da jeg prøvde originalversjonen nå nylig. Jeg skjønner hvorfor det har sin fanskare, og jeg skal ikke nekte for at det var relativt gøy å spille, men det ble ikke noen ny Amiga-favoritt for min del. Jeg liker Apidya’ Special bedre, mye takket være de ekstra innstillingsmulighetene som tar bort det meste av brodden når du dør midt i et brett og mister både fremgang og (ofte så godt som nødvendige) våpenoppgraderinger.
Men selve spillet mangler fortsatt litt, sånn designmessig. Det er ofte frustrerende, og bruker billige triks som nesten garantert dreper deg hvis ikke du er klar over dem på forhånd. Det klarer heller ikke å gjøre poengjakt til en interessant greie. Dette er viktig for meg, for hvis jeg skal spille samme brett ørten ganger er det å stadig kunne forbedre poengscoren min et viktig incentiv. Jeg syntes også at «bossene» i det store og hele er ganske uinteressante, selv om noen av dem ser ganske kule ut. Eller kanskje heller skremmende, i et par tilfeller. Den dukka vil jeg helst aldri se igjen!
Konklusjon
Apidya’ Special er en solid nyutgave av det som ofte regnes som en klassiker på Amiga. Den er åpenbart laget av folk som bryr seg, og har lagt mye innsats i å gi spillet respektfulle oppdateringer uten å endre opplevelsen. Den nye kunsten og musikken er flott, og de nye innstillingsmulighetene tar bort noen av originalens mer frustrerende aspekter.
Jeg er dessuten skikkelig glad for at Apidya’ Special eksisterer. Det er en del av en bølge med retrospillutgivelser som kaster mer lys på vår europeiske spillarv, og som gir «våre» spill litt av den samme oppmerksomheten som spill fra USA og Japan har fått i mange år. Jeg er sikker på at folk som elsket originalen i sin tid kommer til å elske denne nyversjonen, og det skulle ikke forundre meg om spillet får noen nye tilhengere også – selv om jeg kanskje ikke regner meg selv i den kategorien.
Apidya’ Special ble sluppet på PC (Steam) og konsoll denne uken. Fysiske konsollutgaver kan forhåndsbestilles fra utgiver Inin Games. Vi mottok anmelderkode fra utgiveren før lansering. Her er en trailer: