Slik presenterte Hvem Hva Hvor videospill i 1983

– Men hva er så dette videospillet som snur opp ned på vante forestillinger om spill, underholdning, datamaskiner og bruk av TV-skjermen?

I 1982 kostet én liter melk 3,78 kroner. Man måtte ut med 4,44 kroner for en liter bensin, 17,50 kroner for en typisk 20-pakning med sigaretter, og 690 kroner for den forhatte TV-lisensen.

Dette kan vi lese i årboken Hvem Hva Hvor fra året etter, som gjennom statistikk og artikler gir et generelt overblikk over hvordan året var både i Norge og utenlands. Boken forteller også om de største nyhetssakene (slik som Falklandskrigen, at Kong Olav hadde vært på tronen i 25 år, og at det hadde vært et bombeattentat på Oslo S).

Spillene kommer til Norge

I 1982 begynte dataspill for alvor å gjøre sitt inntog her til lands, og den nye underholdningsformen ble viet tre sider i boken. Artikkelen starter slik:

– Pac-Man, Space Invaders, Asteroids. Et helt sett av nye navn og begreper gjør sitt inntog i forbindelse med hjemmeunderholdning. Det er videospill det dreier seg om.

Den fortsetter:

– I løpet av få år har små datamaskiner i form av elektroniske spill danket ut både filmer, grammofonplater og videokassetter i omsetning – i USA, selvfølgelig. Videospillene er blitt en del av hverdagen for ungdommen. I 1981 ble det solgt videospill for mer enn 9 milliarder dollar. Det er tre ganger så mye som de samlede billettinntektene på USAs kinoer samme år.

Videre går artikkelen over til norske forhold. Den forteller at det allerede da var cirka 15 000 konsoller bare fra konsollpioneren Atari i norske hjem, og at man i tillegg så myntautomater med TV-spill utplassert på kafeteriaer «overalt i Norge». En gjennomsnittlig maskin kostet noe under 2000 kroner, og spillene selv kostet fra 210 til 480 kroner.

Det er imidlertid tydelig at artikkelen ble skrevet før det amerikanske spillkrasjet i 1983, for Hvem Hva Hvor skriver blant annet at Ataris eiere, Warner Communications, priset seg lykkelig over å ha hoppet på karusellen i akkurat rett tid. «Det snakkes alvorlig om videospill som en redning for hele den kriserammede underholdningsindustrien», står det i boken. Det gikk ikke helt slik man hadde sett for seg.

Hvordan fungerer videospill?

Artikkelen må selvsagt forklare hva et videospill faktisk ér – det kunne en nemlig ikke være sikker på at Hvem Hva Hvors lesere visste i 1983:

– Men hva er så dette videospillet som snur opp ned på vante forestillinger om spill, underholdning, datamaskiner og bruk av TV-skjermen? Jo, det er en liten datamaskin som kobles via ledning rett inn i antenneinntaket på ditt vanlige TV-apparat. Den lille maskinen, boksen eller spillet, kan mates med små kassetter på størrelse med vanlige musikkassetter, som inneholder forskjellige spillprogrammer.

Jeg liker spesielt godt beskrivelsen av Namcos klassiske Pac-Man:

– På TV-skjermen kommer så spillet, for eksempel Pac-man. Vi ser en finurlig labyrint full av små prikker og lysende felter. I sentrum bor skurkene i form av spøkelser som kan spise vår helt Pac-man – en liten gul fyr som i sin tur kan spise de små prikkene. Eller de lysende vitaminpillene. Da kan Pac-man spise spøkelsene en liten stund, før rollene igjen er ombyttet. For hver prikk og hvert spøkelse Pac-man spiser, scorer han poeng. Den som spiller kan selv styre Pac-mans vandringer gjennom labyrinten via en spak.

Boken forteller også om andre typer spill – «sjakk, fotball, bowling og så videre». Space Invaders nevnes selvsagt også, og her forklares det at spillet kommer med forskjellige vanskelighetsgrader, for at «også far og mor skal ha en sjanse mot barna».

NM og EM i videospill

Om du trodde at eSport var en ny greie, må du forresten tro om igjen. Artikkelen forteller om NM og EM i videospill, der det blant annet konkurreres om å få høyest poengsum på ti minutter med Pac-Man. Europa-mesterskapet i nettopp dette spillet skulle finne sted i Monte Carlo – fint skulle det selvsagt være.

Som seg hør og bør er artikkelen også innom motforestillinger mot spill. Den trekker frem at flere mente spill virker passiviserende, og at ferdighetene man oppbarbeider seg ved å spille ikke kan overføres til det virkelige liv. På den andre siden hevdet produsentene og markedsførerne at videospill var med på å forberede unge på et mer teknisk samfunn, og at spillerne brukte TV-skjermene aktivt i stedet for å kun være passive mottakere.

Til slutt ser Aftenpostens skribent inn i krystallkulen, og tipper at spillene «bare står ved sin begynnelse»:

– Atari har allerede utarbeidet en ny type spillere som i tillegg til å fungere som et spill, også er en liten hjemmedatamaskin som holder rede på familiebudsjettet, fødselsdager, adresser og lignende. Nye spillkassetter er også underveis. Filmselskapene har sett utfordringen, og vi vil nå snart få se de første filmene med tilhørende videospill. Slik at man kan fortsette å leke med hovedpersonen i filmen hjemme på videospillet.

Her fikk de helt rett. Etter konsollkrasjet i 1983 – som man urettmessig har gitt filmlisensspillet E.T. ansvaret for – var det hjemmedatamaskiner med avanserte, grafiske egenskaper som dominerete markedet i flere år.