Her er spillene vi spilte i mai

Mai var preget av rekordgodt vær og rekordlite spilling. Men noe fikk vi tid til!

Etter en lang og overraskende hard vinter, kom sommeren brått på i mai. Det medfølger litt mindre spilling enn vanlig, men vi har ikke klart å legge nerdingen helt fra oss. Her er spillene vi har kost oss med i mai:

Nikolai

Livet altså. Hvor blir tiden av? Blitt mindre spilling enn på lenge, og sommeren lover ikke mye mer – voksenting som jobb og flytting tar på. Men! Jeg har fått spilt litt i mai, og begge de to spillene jeg har spilt utenom de gamle traverne er på godmaskinen Nintendo Switch. Kosemaskin det der.

WonderBoy – The Dragon’s Trap

Dette spillet var en gave fra meg til kona, men vi har spilt det en del begge to. En nyversjon av en gammel klassiker fra 8-bits-dagene, der du spiller som WonderBoy, en eventyrer som er ute og skal slå dragen og redde verden. Du starter på slutten av eventyret, men når du slår dragen viser det seg – overraskelse! – at han har et ekstra ess i ermet. Han forbanner deg, du er ikke lenger en gutt, men en drage, og må flykte fra det nå falleferdige slottet og finne en kur for forbannelsen.

Det er her spillet starter skikkelig. Du utforsker, dør, utforsker, dør, og i løpet av denne tiden får du mynter som du bruker til å kjøpe deg nye våpen og skjold og slikt. Og snart dør du ikke lenger. Du finner en boss, som forbanner deg til å bli et nytt dyr.

Nytt dyr betyr nye egenskaper og merkelig nok er dette akkurat det du trenger for å komme deg videre! Rart det der. WonderBoy – The Dragon’s Trap er pent, morsomt, og du kan med et enkelt tastetrykk skifte mellom den originale musikken og/eller grafikken og den nye. Vel verdt pengene!

Pokemon Quest

Mot slutten av måneden kom denne lille rakkeren overraskende ut på Nintendo Switch, og jeg måtte som en god Nintendo-fan selvsagt prøve spillet. Pokemon Quest er et enkelt spill, og attpåtil gratis å prøve ut, så jeg tenkte det ikke kunne skade. Og det gjorde det ikke! Spillet er enkelt, og det spørs hvor lenge det varer, men å spille noen minutter nå og da har vist seg å være moro det.

Du spiller som en utforsker som kommer til en øy full av pokemon, og alt er firkantet i god Minecraft-stil – øya, pokemonene og – alt, rett og slett. Du velger en pokemon som venn, og den angriper alt den ser av ville pokemon automatisk. Din oppgave er å trykke på en knapp for å gi pokemonen din ekstra skade på motstanderen når timeren når toppen, og ellers går kampene av seg selv.

Snart har du satt opp camp, fått flere pokemon, noen steiner som gir dem bonuser. Du koker mat som gir nye bonuser og pokemon, sender dem ut i kamp, og utvider oversikten din over kartet i enkel Super Mario Bros 3-stil ett nivå av gangen. Det hele er simpelt, veldig simpelt, men det funker som en gøy liten tidtrøyte i en hektisk hverdag.

Kristian

Ferietur og godt vær har gjort at jeg ikke har spilt så mye i mai heller, men noe mer enn april ble det likevel.

Dark Souls III

Som jeg nevnte i april, hadde jeg så smått startet med Dark Souls III igjen. Det har blitt noen timer til siden sist, og jeg har kommet meg et godt stykke på vei. Møtet med den første Lord of Cinder var like rundt hjørnet, før jeg dro på en to uker lang ferietur. Etter at jeg kom tilbake fra ferien, har været i grunnen vært så bra at jeg knapt har rørt datamaskinen. Jeg kjenner derfor at jeg er nødt til å plukke dette opp igjen rimelig raskt, for å ikke møte «nybegynnerveggen» enda en gang…

Pillars of Eternity II: Deadfire

På nevnte ferietur var det av og til noe tid etter at kjerringa og ungene var lagt til å spille litt. Pillars of Eternity II: Deadfire passet ypperlig for en liten laptop. Jeg fullførte aldri det første spillet, men endte opp med rundt 40 timer spilletid. Jeg merker at toeren er betraktelig mer strømlinjeformet enn eneren, på godt og vondt.

Spillet er gøy å spille, for all del, men hele karakterutviklingen er nesten bortkastet på normal vanskelighetsgrad. Jeg føler aldri at kampene er særlig vanskelige, og hver gang karakterene mine når et nytt nivå, så blir det faktisk et ork å gå gjennom de nye ferdighetene. Jeg føler rett og slett ikke at det spiller noen rolle hva jeg gjør. Rart, siden karakterutviklingen er noe av det jeg normalt synes er gøyest i rollespill.

Joachim

I mai har jeg vært på en lengre tur i skog og/eller mark så godt som hver dag, så egentlig burde jeg føre skrittkonkurransen i Samsung Health opp på denne lista. Og Untappd, bare så man ikke tror jeg har blitt helsefrik. Ja, topptur og øl er faktisk en glimrende kombo, bare man tar nedturen rolig etterpå!

Men all denne gåingen har gått på bekostning av spillingen, og derfor er denne lista … vel, ikke mye til liste, egentlig.

Lara Croft GO

Det ble nylig kjent at Square Enix dropper GO-serien, og det er litt trist, for jeg har først nå stiftet skikkelig bekjentskap med den. Lara Croft GO er et kult lite hjernetrimspill der du må navigere Lara rundt i grotter fulle av alskens feller og utysker, på jakt etter skatter. Det er akkurat passe vanskelig, ser pent og rent ut, og krever en god dose planlegging om du skal lykkes. Jeg likte dette spillet godt, og vil definitivt anbefale at du tar en titt.

Uh, og det var det. Sånn utenom Horizon Chase: Turbo og Mirror Drop. Og tre-fire eldre spill jeg ikke vil snakke om, fordi jeg av en eller annen grunn liker å holde fremtidige tilbakeblikk hemmelige. Ah, og et ikke-utgitt spill som har vært under utvikling i cirka ti år, og som har flydd fullstendig under radaren til absolutt hele spillverdenen. Det får nok en sniktitt i løpet av måneden, hvis ikke det lanseres før jeg blir ferdig…

I tillegg har vi jo Pillars of Eternity II, som jeg ikke fikk lastet ned ved lansering fordi jeg har mobilt bredbånd og dermed begrenset med båndbredde (på grunn av den absurd grådige forretningsmodellen til norske mobiltilbydere). Og da jeg endelig fikk det ned på maskinen min, annonserte Obsidian at de jobber med en stor oppdatering som skal være rett rundt hjørnet.

Så … da venter vi på den, da.

---

Over til dere – hva fikk dere kost dere med i forrige måned?